En trommevirvel for Jesus-barnet

Av Nils-Petter Enstad

Den er blitt en del av julens musikkbilde over hele den vestlige verden. Det er en enkel liten sang med en søt fortelling i seg; et motiv som har vært brukt på flere måter i den fortellings- og legendeflora som har oppstått i kjølvannet av den kristne julefeiringen. I mer enn 70 år siden har vi lyttet til sangen om den lille trommeslageren.

Teksten i sangen «Little Drummer Boy» går ut på at den lille trommeslageren får vite at en ny konge skal bli født og alle inviteres til å gi ham en gave. Men trommeslageren er en fattig gutt, og har ikke annet å tilby enn at han kan spille for den nyfødte kongen på tromma si. Den nyfødte smiler når han hører det, og moren nikker anerkjennende. Og så spiller trommeslageren for Jesus-barnet, og han spiller det beste han kan mens dyrene i stallen lytter, sammen med moren og barnet.

Fra øvelsesnummer til verdensslager
Sangen er skrevet av den amerikanske komponisten, pianisten og musikkpedagogen Katherine Kennicott Davis (1892 – 1980) som et øvelsesnummer for jentekor. I originalmanuskriptet står det at den er basert på en tsjekkisk julesang, «fritt bearbeidet av K.K.D». Denne tsjekkiske originalen har imidlertid ingen klart å spore opp, det nærmeste man er kommet, er en tsjekkisk vuggesang som ble oversatt til engelsk i 1928.
Davis skrev sangen i 1941, og i 1955 ble den spilt inn på plate første gang. Innspillingen var ved den østerrikske von Trapp-familien, mest kjent som modellene for musikalen The Sound of Music. Det var imidlertid en innspilling fra 1958, med en annen sanggruppe, som ga «trommesangen» dens gjennombrudd.
Senere er den blitt en av de mest spilte julesanger i verden, og artister Fra Ray Conniffs kor og orkester, via Bing Crosby, Johnny Cash, Andy Williams, Marlene Dietrich til Stevie Wonder og Jimi Hendrix har spilt den inn.
Nana Mouskouri laget en fransk versjon i 1965 og DDE laget en norsk versjon da de spilte inn Frelsesarmeens juleplate i 2008: «Mæ og tromma mi».

Forfatteren
Om Katherine Kennicott Davis kan det fortelles at hun publiserte sin første komposisjon da hun var 15 år, og da hun døde i 1980, 87 år gammel, etterlot hun en lang rekke operaer, barneoperetter, kantater, stykker for orgel og piano og en rekke sanger.
Hun var æresdoktor ved Stetson University i Florida, og var aktiv som komponist fram til bare noen måneder før hun døde.

Motivet
Teksten i sangen om den vesle trommeslageren kan leses som en parafrase over et motiv som har vært brukt en rekke ganger. Bibelens fortelling om enkens skjerv er kanskje den mest kjente av disse, men også Tolstojs fortelling om den fattige skomakeren kan leses på samme måte.
Fra barnelitteraturen har man Charles Tazewells bok fra 1946 om «The Littlest Angel». Denne var opprinnelig skrevet som et filmmanus i 1939, men da filmatiseringen lot vente på seg, ga Tazewell den ut som bok i stedet. Senere laget Disney-konsernet en sjarmerende tegnefilm, basert på Tazewells fortelling, om den vesle engelen som ble en slags enfant terrible i himmelen, ikke av vond vilje, men på grunn av sin iver og klossethet.
Så skal Guds sønn bli født og alle englene blir bedt om å lage en gave. Fortellingens lille engel gjør seg veldig flid og klarer å lage en liten boks av tre. Skjev og stygg blir den og de andre englene ler av den stakkarslige gaven.
Men Gud ser hjertelaget som ligger bak, og den stygge treboksen forvandles til en stjerne – Betlehemsstjernen over stallen der Jesus-barnet blir født, og hvor en liten trommeslager spiller sitt livs trommesolo for den nyfødte kongen.

Publisert i Smaalenenes Avis julaften 2011

Frå julehefte til salmebok: DET LYSER I STILLE GRENDER

Av Nils-Petter Enstad

Det skal ha vore ein steikande varm sumardag i 1931. I hagen til Klokkargarden i Dale i Sunnfjord sat ein ung mann i skuggen av eit tre og skreiv. Det var lyrikaren Jakob Sande, som to år før hadde gjeve utdiktsamlinga «Svarte næter», ei bok som hadde fått mykje merksemd. Diktet han skreiv no var tinga av joleheftet «Jol i Sunnfjord». Diktet het berre «Jolekveld»,og det første av dei fem versa byrja slik: «Det lyser i stille grender/av tindrande ljos i kveld/og tusene barnehender/mot himmelen ljosa held».

Alt året etter fekk diktet melodi. Lars Stubhaug, lærar i Vevring i Sunnfjord, laga ein tone og arrangerte han for kor. Songen var mykje nytta, og tekst og tone vart trykt i Gula Tidend i 1934. Då ei ny utgåve av Lars Søraas si songbok kom i 1948, var teksten med, men no med ein melodi av Søraas sjølv. Det er denne melodien som sidan har vore knytt til songen, jamvel om i alt ni komponistar har laga melodiar til Sande sin tekst. På 1980-talet vart songen folkeeige, ikkje minst gjennom Sissel Kyrkjebø sin versjon på joleplata hennar frå 1987. Men alt i 1985 sto songen, med Søraas sin melodi, i Norsk Salmebok.

Fem eller fire vers?
Då songen vart publisert første gong, hadde han fem vers. Seinare strauk Sande det siste verset, der han syng om «barnet, Guds son og sonar/som myrkret for evig batt».Det var vore diskutert kvifor han strauk dette verset, om det vart for «kristeleg» for han. Sjølv sa han at han syntes det var for dårleg. -–Ein kan ikkje binde mørket, skal ha vore ein av årsakene han gav. I Norsk Salmebok står alle fem versa, sjølv om familien protesterte mot dette, og synte til Sande sitt eige ynskje. Salmebokkomiteen endra også «myrkret» i siste line til «døden».

Det kristelege
Sande var elles ikkje redd for det «kristelege» - pasjonssalmen «Du som låg i natti seine» er noko av det sterkaste ein har i salmeboka. Her heiter det i siste verset: «Lær mi sjel kor du laut lida/syn meg såret ditt i sida/styrk og nør mi veike tru». Dette diktet vart skrive same år som «Det lyser i stille grender», og var også med i samlinga som kom den hausten: «Storm frå vest». Mange har tolka det som ein reaksjon på noko av den kritikken den fyrste samlinga hans fekk, mellom anna frå meldaren i avisa Dagen.
«Det lyser i stille grender» står ikkje i nokon av dei diktsamlingane Jakob Sande sjølv ga ut, heller ikkje i «Dikt i samling», som han sjølv redigerte. Her luka han ut fleire dikt frå dei fyrste samlingane sine. Men då Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgåve av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 med – ein song som hadde vorte elska og mykje sunge i åra som var gått.

Kjelder:
Eide, Ove: Jakob Sande – liv – dikting (Det Norske Samlaget, 2006)
Sørebø, Herbjørn: Ein storm frå vest – Jakob Sande, veit eg (Det Norske Samlaget, 2000)

Publisert av KPK desember 2011

En gospelsang erobrer verden

Av Nils-Petter Enstad

Den er en av de mest ”covrede” gospellåter i historien, men i nærmere 100 år levde den sitt eget, stille liv i de afroamerikanske menighetene i sørstatene. En oktoberdag i 1941 ble den spilt inn på plate for første gang, og siden har sangen vært spilt og sunget av tallrike artister og i tallrike konserter og gudstjenester. Sangen som ble festet til rillene første gang for 70 år siden heter ”Just a closer walk with Thee”.

Man vet ikke hvem som skrev ”Just a closer walk with Thee”, verken tekst eller melodi. Melodien glir lett inn i både øret og tanken og teksten uttrykker på en enkel, kanskje litt naiv måte en sterk tillit til Guds omsorg, og uttrykker et fromt ønske om å leve nær Jesus. Motivet er vel kjent også fra norske, kristne sanger. Her er nok å nevne tekster som ”Tett ved sida mi går Jesus” og ”Jeg har vandret med Jesus”. ”Lead, Kindly Light” (Leid, milde ljos) går inn i den samme tradisjonen.

Første plate
Den første innspillingen av denne sangen på plate ble gjort 8. oktober 1941 med koret Selah Jubilee Singers. Mindre enn to måneder senere, 2. desember samme år, sang Rosetta Tharpe den inn.
I løpet av de 70 år som er gått siden den gang, har en lang rekke artister sunget den inn eller framført den på konserter. Nettstedet Wikipedia ramser opp mer enn 50 slike i sin artikkel om sangen, og det er bare et utvalg. På denne lista finner man navn som Mahalia Jackson, Pat Boone, Tennessee Ernie Ford, Louis Armstrong, Patsy Cline, Chet Atkins, Ella Fitzgerald, Joan Baez, Willie Nelson, Tammy Wynette, Van Morrison og Charlie Pride. Gruppen ”The Seekers” hadde den på sitt repertoar og Bob Dylan sang den som duett med Johnny Cash i et fjernsynsprogram i 1969.
På norsk har blant andre Skruk sunget den med nynorsk tekst: ”Eg er veik, men sterk er du”. Mange av de innspillingene som er nevnt ovenfor kan man finne på youtube, og de spenner over hele den musikalske sjangerskalaen.

Teksten som en bønn
Teksten er formet som en bønn til Jesus Kristus: ”Just a closer walk with Thee, Grant it, Jesus, is my plea”. I noen innspillinger, blant annet med Joan Baez, heter det i den andre linjen ”Grant it, Jesus, if you please”. De fleste synger imidlertid ”is my plea”, og det er liten tvil om at det er denne varianten som er den opprinnelige.
Sangen er oversatt til nynorsk, trolig av Trygve Bjerkrheim, men her er vandrermotivet plassert i omkvedet: ”Tett i dine fotefar/gjev at eg så nær deg var”.
Melodien har også vært brukt til mer profane slagertekster. Grynet Molvig hadde en viss suksess tidlig på 1960-tallet med en sang som het ”Ser du Jan, så hils fra meg”, en norsk versjon av en svensk slager fra året før ”Hälsa Mikael från mej”. Men det er som tonefølge til den enkle, kristne bønnen om å få være nær Frelseren at melodien, sammen med teksten, har blitt en av de kanskje mest framførte gospelsanger i verden.

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor 1. november 2011

Fra søndagsskolesang til slager

Av Nils-Petter Enstad

Tidlig på 1970-tallet fikk den engelske sangeren Cat Stevens en verdensslager med en sang som fram til da stort sett hadde vært brukt i søndagsskolen. Sangen het ”Morning has broken”, og den ble forbundet så sterkt med Cat Stevens at mange fremdeles tror det han som har skrevet den. Men hun som skrev den var en engelsk, ugift barnebokforfatter ved navn Eleanor Farjeon. I år er det 80 år siden hun skrev den vakre morgensalmen om det å våkne opp til en ny dag.

Eleanor Farjeon ble født i London i 1881 og døde i Hamstead i 1965, 84 år gammel. Hun kom fra en kunstnerisk allsidig familie. Hennes far var forfatter, det samme var to av brødrene hennes, mens en tredje bror var komponist. Som barn var hun nokså sykelig, og hun fikk all sin undervisning hjemme. Barndomshjemmet var fylt av bøker, og allerede som femåring kunne hun både lese og skrive. Faren oppmuntret henne da til å skrive sine egne, små fortellinger. I selvbiografien ”A Nursery in the Nineties” fra 1935 beskriver hun barndomshjemmet sitt.
I 1908 ga hun ut sin første bok, som var en samling vers. Senere kom en lang rekke bøker innen ulike sjangre: Skuespill, vers, faktabøker og fortellinger. De fleste av dem var skrevet for barn. Bare en av disse bøkene er oversatt til norsk. Det er en samling små fortellinger som kom ut i 1957. Utgivelsen skjedde i forbindelse med at hun som den første var blitt tildelt den internasjonale H.C. Andersen-prisen for barnebøker året før. Etter hennes død ble det stiftet en barnebokpris som bærer hennes navn, og som henger meget høyt.

Kristen tro
Eleanor Farjeon har beskrevet sitt barndomshjem som religiøst indifferent, men selv var hun opptatt av religion. Hun var ofte innom tro og religion i bøkene sine. I 1931 skrev hun så ”Morning has broken”. Melodien er basert på en skotsk/gælisk folketone. Sangen kom med i en samling salmer for barn som het ”Songs of Praise”. Hun tok den også med i en diktsamling. I 1951, 70 år gammel, ble hun tatt opp i den katolske kirke. Selv sa hun at denne beslutning ikke kom som resultat av en omvendelse, ”men en utvikling mot en form for tro i den retning min forståelse av åndelig har beveget seg de siste 30, 40 år”. Men alt i 1935 hadde hun gitt ut en bok med ti helgenbiografier.

Oversettelser
I kjølvannet av Cat Stevens slager fra 1971 ble flere oppmerksomme på denne salmen, og den ble oversatt til flere språk. Anders Frostenson publiserte en oversettelse i 1976: ”Tänk att få vakna”. Eyvind Skeie laget en norsk tekst – ”Nå er det morgen” - som står i Salmer 1997. Den er preget av Frostensons tekst, noe Skeie også selv innrømmer. Han har derfor laget en ny tekst, ”Dagen har våknet”, som er publisert i ”316 salmer og sanger” fra 2007. Også på svensk er det laget en ny oversettelse: ”Nu är det morgon”.
Både Frostenson og Skeie har lagt inn en Jesus-dimensjon i sine oversettelser som ikke er i den engelske originalen. Eleanor Farjeons tekst er først og fremst en sprudlende glede til den nye dagen, og over Guds skaperverk, og en lovprisning av skaperen for hans verk.

Publisert av Kristelig Pressekontor i oktober 2011

Gospeldronningen 100 år

Av Nils-Petter Enstad

Fremdeles kan man høre den særegne stemmen hennes tolke kjente gospelsanger som ”Take My Hand, Precious Lord”, ”Just a closer walk with Thee” og ”Amazing Grace”. Hun ble kalt ”dronningen av gospelmusikk” alt mens hun levde. Hun hadde kun kristne sanger på sitt repertoar og markerte seg også som borgerrettsaktivist. Hun spilte inn 30 LP-plater og 45 singelplater – flere av disse solgte i millionopplag. Onsdag 26. oktober er det 100 år siden Mahalia Jackson ble født i New Orleans.

Mahalia vokste opp i en storfamilie der ikke mindre enn 13 mennesker bodde i den samme leiligheten. Foruten Mahalia selv og hennes bror og mor, var det morens søstre og deres barn og foreldre. Mahalias egen far var bryggearbeider, men ble senere i livet pastor i en baptistmenighet. Han var ikke gift med Mahalias mor, men datteren fikk likevel hans navn. Da Mahalia var fem år, døde moren, og en av tantene overtok omsorgen for de to barna. Skolegang ble det lite av, i stedet arbeidet barna fra soloppgang til solnedgang hver eneste dag. Det eneste lyspunktet i tilværelsen var den lokale baptistkirken og det å kunne synge i kirken.
Da hun var 16 år gammel, flyttet Mahalia til Chicago og ble med i en baptistmenighet her. I den første gudstjenesten hun deltok i, sang hun det som på den tiden var hennes favorittsang: ”Hand me down my Silver Trumphet, Gabriel”. Sanger om himmelen sto sterkt i gospeltradisjonen. Slaveriet var ikke lenger unna i tid enn at Mahalias bestefar hadde vært slave. Etter framføringen ble hun straks bedt om å være med i menighetens sangkor. I 1929 møtte hun Thomas A. Dorsey, mannen bak sanger som ”Take My Hand, Precious Lord” og ”Peace in the Valley”. Dorsey, som regnes som “Gospelmusikkens far”, ga henne undervisning og de innledet et samarbeid som skulle vare i 14 år, der de blant annet reiste rundt og holdt konserter.

Ekteskap
Da hun var 25år gammel, i 1936, giftet Mahalia Jackson seg med den ti år eldre Ike Hockenhull. Ekteskapet ble ikke vellykket, noe som ikke minst skyldtes ektemannens spillegalskap. Han tapte store summer, og forsøkte å presse sin kone til å opptre også i verdslige sammenhenger og synge også andre ting enn gospel. Det nektet hun, og ekteskapet ble oppløst i 1941.
I 1950 ble Mahalia Jackson den første kvinnelige gospelsangeren som slapp til i Carnegie Hall i New York. Hun engasjerte seg i kampen for afroamerikanernes borgerrettigheter sammen med blant andre Martin Luther King jr. I forbindelse med den store borgerettsmarsjen i 1963, der King holdt sin berømte ”I have a dream”-tale, var hun med og sang for en kvart million mennesker. I Kings begravelse fem år senere, etter skuddene i Memphis, sang hun ”Take my hand, Precious Lord”; en sang som på mange måter var hennes signaturmelodi.

Døde tidlig
Mahalia Jackson døde 27. januar 1972, knapt 60 år gammel. Hun døde av hjertesvikt som følge av en komplisert sukkersyke. I 1969 hadde hun spilt inn sin siste plate og høsten 1971 hadde hun sin siste konsert. Den ble holdt i Tyskland. Etter skilsmissen fra Ike levde hun alene og hadde ingen barn. Hun opprettet derfor et fond som skulle gi stipend til unge afroamerikanere som ønsker å gå på college, men ikke har råd. Hun hadde ikke glemt hvor hun kom fra, hun som selv ikke fikk noen skolegang fordi hun måtte arbeide hele dagen fra hun var ei lita jente.

Publsiert i Velsignet Helg (Dagen) lørdag 1. oktober 2011

"Å, store Gud" - verdens mest kjente nordiske salmetekst

Av Nils-Petter Enstad
Det er den salmetekst av nordisk opprinnelse som har nådd lengst ut i verden. Den er spilt inn på plate utallige ganger. Elvis Presley kalte den sin favoritt innen gospel. I år er det 125 år siden en 26 år gammel predikant innen det svenske misjonsforbundet publiserte sitt dikt «O store Gud» i lokalavisen Mönsterås-Tidningen.

Forfatteren het Carl Gustav Boberg. På turisthjemmesiden til byen der han vokste opp, Mönsterås i Kalmar län, omtales han som «en rastløs mann som prøvde seg i mange fag». Han var sønn av en snekker og underviste selv i sløyd i skolen. Han var predikant, forfatter, redaktør og politiker. I 20 år var han medlem av den svenske nasjonalforsamlingen, og han tok sterkt til orde for at kristne verdier burde prege politikken. Dette var kontroversielt i en tid da mange mente at kristne skulle holde seg langt unna politisk arbeid.

Uvær
Som flere andre kjente salmer, ble også «O store Gud» født under inntrykket av en naturopplevelse. Boberg har selv fortalt at han var på vei hjem fra en kveldsgudstjeneste en fin sommerkveld. Så ble han overrasket av et kraftig tordenvær som han måtte søke ly for. Tordenværet var raskt over, og en mild vind overtok. Hjemme hos seg selv ble han stående og se ut over landskapet, og slik ble teksten født.
I alt skrev han ni vers, der de tre første fokuserer på naturopplevelsen. I det første verset er det skaperverket som er i fokus (O store Gud, när jag den värld beskådar/som du har skapat med ditt allmaktsord), i det neste er det «tordenopplevelsen» som skildres (När jag hör åskans röst och stormar brusa/och blixtens klingor springa fram ur skyn), og i det tredje verset den milde brisen etter uværet (När sommarvinden susar över fälten,/när blommor dofta invid källans strand). Først i fjerde vers kommer evangeliet inn i teksten.
De ni versene sto på trykk som et dikt i lokalavisen i mars 1886. Et par år senere ble Boberg redaktør for den kristne avisen «Sanningsvitnet», og i 1891 sto den på trykk også her. Da var den også knyttet til den svenske folkemelodien som siden har fulgt den.

Oversettelser
Den første oversettelsen av denne salmen til andre språk som man kjenner til, er den til tysk som Manfred von Glehn foretok i 1907. Den tyske versjonen dannet utgangspunktet for en oversettelse til russisk som Ivan S. Prokhanov gjorde i 1912. I 1925 oversatte den svensk-amerikanske professoren E. Gustav Johnson de to første og tre siste vers av den svenske teksten til engelsk. Denne teksten ble brukt i mange år, men i 1949 laget den engelske metodistmisjonæren Stuart K. Hine en ny oversettelse, basert på den russiske versjonen. Den var han blitt kjent med i Ukrania, og etter hvert var denne versjonen som fikk gjennomslag i den engelsktalende verden. Hine skrev dessuten to ekstra vers til sangen.
Da Billy Graham skulle ha sitt første «korstog» i England i 1954, satte George Beverly Shea og Cliff Barrows, som begge var solosangere under Grahams møteserier, «How Great Thou art» på sitt repertoar. I 1958 ble sangen også oversatt til norsk av baptistpresten Knut Josef Andersen (se egen sak).

Innspillinger
Går man inn på nettstedet Youtube, vil man få opp en mengde treff både på «O store Gud» og «How Great Thou art». Sangere som Elvis Presley, Sandie Pattie, Arthur Eriksson, Bjøro Håland, Åge Samuelsen og en lang rekke andre har sunget den. Den svenske sangeren Einar Ekberg hadde den som sin signaturmelodi, og det ble sagt at han aldri sang den på samme måte to ganger. Noen vil også huske innslaget fra fjernsynsprogrammet Skavlan der de to statsministerne Göran Persson og Kjell Magne Bondevik sang den sammen.
I en kåring som bladet «Today’s Christian» foretok i 2001 ble den rangert som nummer to på en liste over favorittsalmer gjennom tidene, med «Amazing Grace» på plassen foran. I en kåring i regi av BBC og programmet «Songs of Praise» ble den plassert på topp.

Forfatteren
Carl Gustaf Boberg levde fra 1859 til 1940. Han ble omvendt som 19-åring og gikk to år på predikantskole før han ble kalt til evangelist. Han tilhørte Svenska Missionsförbundet, og han overlot rettighetene til «O store Gud» til sitt kirkesamfunn. Etter svensk lov utløp disse rettighetene 31. desember 2010. Han var blant annet knyttet til Immanuelskyrkan i Stockholm, han var med i Svenska Missionsförbundets hovedstyre fra 1897 til 1902, og fra 1912 var han riksdagsmann for Högerpartiet. Han skrev en lang rekke salmer, og mange av disse har stått i ulike kristne sang- og salmebøker i Sverige. I den felleskristne svenske salmeboka fra 1986 er han representert med tre tekster.
I hjembyen Mönsterås er det et Carl Broberg-museum, og en støtte til minne om han som skrev en av tidenes mest brukte og populære salmer.

Fra svensk via engelsk til norsk
Da «O store Gud» fikk norsk språkdrakt, skjedde det på basis av den engelske versjonen, og ikke den svenske. Det gikk slik til: Tidlig på 1950-tallet utvandret brødrene Mikal og Alfred Liland fra Norge til USA. En tredje bror, Johannes, hadde allerede bodd i USA i mange år, men nå var han blitt syk av kreft. Brødrene ønsket derfor å være sammen med ham den siste tiden. De fikk begge arbeid «over there» og gjorde det godt økonomisk. Etter noen år bestemte de seg for å vende hjem; Mikal for å starte forretning, Alfred, som var en ivrig baptist, for å gi pengene til baptistsamfunnets skoleanlegg som var under bygging i Bærum.
På flyplassen før hjemreisen sto Alfred med to konvolutter i handa. I den ene lå 1500 dollar som han ville gi til skoleanlegget. Det var om lag 12.000 norske kroner, godt over en årslønn for vanlig lønnsmottaker. Alfred begynte å lure på om han hadde lov til å ta med seg så mye penger inn i landet. Mens han ennå var på amerikansk jord tok han derfor pengene ut av konvolutten, stakk dem inn i jakkeforet sitt og festet det hele med en sikkerhetsnål. Nå var ikke pengene lenger hans, men Guds, tenkte han.
Hjemme i Norge dro han rett fra Fornebu til baptistenes senter Holtet gård på Stabekk. Her ga han pengene til rektor Nils Engelsen. I den andre konvolutten lå et ark med en sangtekst. Den sangen hadde han hørt sunget mange ganger i baptistkirkene i USA. Han ble aldri flink i engelsk, men han forsto at denne sangen betydde mye for mange. Den skulle visstnok være skrevet av en svenske. Sangen het «How great Thou art».
Han ga teksten til Knut J. Andersen som både var flink i engelsk, og hadde en litterær og poetisk teft. Han oversatte den så til norsk. Det er Alfred Lilands nevø, Ola Liland, som forteller dette.
Knut J. Andersen (1913 – 1998) var en kjent skikkelse i Det norske baptistsamfunn. Han var pastor i flere menigheter, og var i mange år redaktør for samfunnets blad «Banneret». Hans datter Lise Barbro Westre forteller at hennes far la mye av seg selv i den teksten han skrev, og at han var sterkt knyttet til den. Det er sju vers i den oversettelsen Knut J. Andersen laget.
Det har også vært gjort andre forsøk på å oversette sangen til norsk. Lektor Jorulf Aarvold laget en oversettelse som brukes i pinsebevegelsens sangbok, men det er Andersens oversettelse som «gjelder». Den står i de fleste norske kristne sang- og salmebøker. I Norsk Salmebok står den ikke, men den er med i det forslaget til ny salmebok som nå er under arbeid.

Publisert via Kristelig Pressekontor 12. september 2011

PILGRIMSSANGEREN EINAR EKBERG

Av Nils-Petter Enstad

Han regnes fremdeles som en av de største, kristne mannlige sangere som har levd, Fremdeles kan man høre Einar Ekbergs særegne stemmen tolke sanger som "Blott en dag", "Ovan där" og "Var jag går i skogar, berg och dalar", takket være de tallrike plateinnspillingene han gjorde. Signaturmelodien hans framfor noen var ”O, store Gud”. Fredag 5. august var det 50 år siden han døde.

Da det i 2005 var 100 år siden Einar Ekberg ble født, ble det gitt ut en biografi med tittelen ”Blott en afton bor jag här”. Tittelen er hentet fra en av de mest kjente sangene på Ekbergs repertoar, nemlig ”Jag är en främling”, der det også heter: ”…jag är en pilgrim, blott en afton bor jag här…”, en tekst som kan stå som en beskrivelse av sangerens eget liv.
Einar Ekberg ble født i juli 1905 som det åttende og yngste barnet til ekteparet Anna og Axel Ekberg. De var begge omkring 40 år på det tidspunktet. Begge var blitt omvendt som unge, Axel i Frelsesarmeen i Malmø og Anna i Helgelseförbundet i samme by. De møtes i hennes menighet, og den ble deres menighet i mange år. Men da pinsebevegelsen kom til Malmø, sluttet de seg til denne.
Hele familien var musikalsk begavet, men Einar mest av alle. Hjemmet var sterkt preget av kristen sang og musikk, og Einar spilte en rekke instrumenter, blant annet gitar, orgel, fiolin og mandolin var noen av disse. Han gikk i typograflære, men det var sangen og musikken som ble hans kall i livet.

PLATESTJERNE
Allerede i 1924 besøkte Einar Ekberg USA første gang, og her spilte han inn sin første LP-plate. Han vurderte nok å slå seg ned i USA, men Lewi Pethrus, svensk pinsebevegelses mektige leder, tilbød ham en stilling i sin stab i menigheten Filadelfia i Stockholm. Senere ble det flere Amerika-besøk, og i 1948 emigrerte Ekberg og hans familie til USA. De ble også amerikanske statsborgere. De slo seg ned i California, men hvert år besøkte de Sverige, der Ekberg hadde rene turneer rundt om i landet, Mange av de sangene han tok med seg tilbake til Sverige, er i dag en del av den nordiske, kristne sangskatten. En av dem var ”How Great Thou art”, som han på mange måter førte hjem til Sverige igjen, i og med at dette opprinnelig er en svensk sang. I Sverige var den imidlertid blitt glemt, helt til en eldre kvinne som hørte Ekberg synge den utbrøt: - Men den hørte jeg da som barn!
Einar Ekberg spilte inn en lang rekke plater, og de solgte i stort antall. Det er blitt hevdet at på 1930- og 40-tallet var Einar Ekberg og Lapp-Lisa de svenske plateartistene som solgte mest.

KREFT
I 1953 ble det konstatert at Einar Ekberg led av kreft. Svulsten satt i det ene beinet, og det var ingen spredning. Legene mente derfor at om man foretok en amputasjon, var sjansene gode for at Ekberg kunne berge livet.
Ekberg var først innstilt på dette, men ombestemte seg. Han trodde ikke en amputasjon var etter Guds vilje. I stedet valgte han å stole på en guddommelig helbredelse. Bønn for syke og troen på guddommelig helbredelse sto svært sentralt for den generasjon pinsevenner som Einar Ekberg tilhørte, og han hadde også før opplevd at Gud hadde grepet inn ved sykdom.
Denne gangen skjedde ikke det. Etter hvert ble det klart at sykdommen hadde spredd seg, og nå var tilstanden kritisk. Sommeren 1959 måtte han slutte å turnere. I stedet gikk han i studio og sang inn ikke mindre enn 39 av sangene fra hans store repertoar. I 1960 ble huset i California solgt og familien flyttet tilbake til Sverige. I Sverige gjennomgikk han en stor operasjon, men det var for sent. Einar Ekberg kom aldri opp av sykesengen etter operasjonen, og 5. august 1961 døde han i sitt hjem, 56 år gammel.
Kort før han døde hadde han sagt til sin kone at han syntes var sårt å tenke på at han ikke skulle synge mer. – Men platene dine finnes jo fremdeles, svarte hun. Senere fortalte hun at ”da var det et øyeblikk at han for første gang på veldig lenge så glad ut”.

Publisert i Dagen 10. august 2011