onsdag 11. desember 2013

Bursdagssangen


Av Nils-Petter Enstad

Han var blitt bedt om å skrive en sang til et fødselsdagsselskap. Siden de fleste av gjestene hadde bakgrunn fra de vestindiske øyer, valgte han en calyopsoaktig melodi. Teksten ble, som de fleste tekster av denne typen, fort glemt, men da opphavsmannen litt senere ble bedt om å skrive en sang til jul, fant han melodien fram igjen. I 1956 ble den spilt inn av Harry Belafonte, og i dag synges den over hele verden som «Mary’s Boy Child».


Sangen om Marias guttebarn er skrevet av den amerikanske komponisten, låtskriveren, korlederen og skuespilleren Jester Hairston (1901-2000). Han var utdannet innen landbruk, men det var musikk og showbusiness som ble hans liv. «Mary’s Boy Child» er hans mest kjente sang, sammen med sangen «Amen», som han skrev til filmen «Liljene på marken» fra 1963, der skuespilleren Sidney Poitier fikk Oscar for beste, mannlige hovedrolle.
Som skuespiller var Hairston i «smårollefaget», men deltok i kjente filmer som «Drep ikke en sangfugl» og «Natten var het».

Innspillinger
Da Harry Belafonte hørte sangen med den nye teksten, spurte han om tillatelse til å ta den med på sin nye LP i 1956. Det fikk han. Senere ble sangen også sendt ut som singelplate med Belafonte. Også Mahalia Jackson hadde den med på en plate det samme året.
Lista over artister som har spilt inn denne sangen er svært lang og variert. Her kan nevnes det danske artistparet «Nina&Frederik», Nat King Cole, Tom Jones, John Denver, Roger Whittaker, Carola, Vikingarna, Kiri Te Kanawa og Jim Reeves. Den mest kjente versjonen sto kanskje discogruppa Boney M for i 1978. Det fortelles at Jester Hairston, som var nærmere 80 år på det tidspunktet, var meget begeistret for Boney Ms innspilling.

Oversettelser

Det har vært gjort flere oversettelser av sangen om Marias guttebarn til norsk. Den første ble laget av Juul Hansen og spilt inn med tvillingene «Randi og Torild» i 1964. Den hadde tittelen «Det var en gang en julenatt».
Andre versjoner av sangen er spilt inn av blant andre Anita Skorgan, Ingjerd Helén og av Helge Borglund i «Frem fra glemselen»-serien.
I omkvedet på den engelske versjonen skriver Hairston «Hark now, hear the angels sing», en formulering man også kjenner igjen fra Charles Wesleys kjente julesang: «Hark! the herald angels sing». Her har Hairston tydeligvis latt seg inspirere av den kanskje mest kjente julesang på engelsk. «Hark» er et arkaisk ord for «hør», og hvert år lytter millioner av mennesker til denne enkle bursdagssangen som hyller Marias guttebarn.

Publisert gjennom KPK i desember 2013

Tillegg:
Som nevnt i artikkelen er det laget flere norske oversettelser av denne sangen. Selv laget jeg en slik da jeg var korpsleder på Nannestad (1976-78), og juniorene våre sang den. Jeg er ikke mer ydmyk enn at jeg tror min versjon godt kunne ha levd videre, hadde jeg bare tatt vare på teksten...
Omkvedet husker jeg:
Hør på engleskarens sang:
Født er Kongen vår.
Eviglivet i presang
på julenatt vi får....




lørdag 23. november 2013

«He touched me» 50 år


Av Nils-Petter Enstad

Den har blitt spilt inn hundrevis av ganger og sunget inn av både kjente og ukjente artister. Av de mer enn 700 sangene som Bill Gaither skal ha skrevet, er «He touched me» trolig den mest kjente. Det er også en av de første han skrev
.


Bill Gaither er født i 1936. Sammen med sin kone Gloria er han en legende innen moderne gospelsang. Sammen med gruppa Gaither Vocal Band og gjennom serien Gaither Homecomming er sangene og musikken blitt kjent over hele verden.

Bibelfortelling
Det var bibelfortellingene om hvordan Jesus helbredet syke som inspirerte den unge Bill Gaither til å skrive denne sangen i 1963. Han var forholdsvis nygift med sin Gloria, og begge var i fullt arbeid, samtidig som de var aktive i musikklivet i menigheten de tilhørte. Bill var lærer og underviste i engelsk.
I løpet av barne- og ungdomsårene hadde Bill utallige ganger hørt forkynnelse der predikanten understreket hvordan spedalske og andre syke ble helbredet gjennom en fysisk berøring av Jesus. I forkynnelsen har spedalskhet vært mye brukt som et bilde på syndens urenhet. De jødiske forstillingene om renhet og urenhet var også slik at man ikke måtte komme i fysisk kontakt med en som var spedalsk. Dette brøt Jesus med.
Gaither selv har senere sagt: «Jeg innså at det var ikke selve helbredelsen fra den forferdelige sykdommen som var det store miraklet, men det at Jesus ville strekke ut sin hånd og røre ved et syndig menneske.» Og etter en gudstjeneste der dette hadde vært tema for forkynnelsen, trakk han seg tilbake etter middagen og både tekst og tone begynte å ta form i tanken hans.

Ble kjent
Sangen ble kjent for et europeisk publikum under Billy Grahams store møteserie i Dortmund i Tyskland i 1970. Disse møtene ble overført til en lang rekke europeiske land, blant annet til ni norske byer.
I 1971 spilte Elvis Presley inn sangen for første gang, og da han i 1972 kom med sitt andre gospelalbum, fikk dette navnet «He touched me».
Sangen ble oversatt til norsk av Bjørn Skjennum, og fikk tittelen «Han grep meg». Dette passer med melodien, men tittelen fanger ikke opp det som er den bærende ideen i originalversjonen, nemlig det å bli berørt av Jesus – et dilemma mange oversettere har støtt på.
Flere andre Gaither-sanger er også oversatt til norsk, blant dem «Jesus, det er noe ved ditt navn» og «Min Jesus lever, derfor vil jeg leve».


Litteratur:
Paul Davis:
Enriching Hymn & Song Stories
from the twentieth century (2002)

torsdag 31. oktober 2013

«…la meg gjemme meg i deg»


Av Nils-Petter Enstad

Den er blant de salmetekster som flest kjenner og som synes på «alle» språk. Den nevnes i samme åndedrag som «Amazing Grace» og «How great Thou art». I år er det 250 år siden den engelske presten Augustus Montague Toplady (1740 – 1778) skrev salmen «Rock of Ages», på norsk kjent som «Klippe, du som brast for meg».


Augustus Toplady ble født i England. Han ble tidlig farløs, og kom etter hvert til Dublin, der han tok en akademisk utdannelse, samtidig som han opplevde en radikal, kristen omvendelse. I 1772 ble han ordinert som prest i den anglikanske kirke, og i 1776 ga han ut samlingen «Psalms and Hymns».
Teologisk beveget han seg mer og mer i kalvinistisk retning, og ble etter hvert prest i en kalvinistisk menighet i London. Samtidig lå han i heftig, teologisk strid med en annen anglikansk prest som også var «underveis», nemlig John Wesley, som i kirkehistorien er kjent som metodismens grunnlegger.

Anekdoter
Ifølge en berømt, men ubekreftet, historie ble sangen til etter at forfatteren hadde måttet søke tilflukt i en fjellkløft fordi han ble overrasket av et heftig uvær. Kløften er blitt lokalisert til et område med kalksteinsåser i Somerset i England, og det er blitt satt opp et skilt med påskriften «Rock of Ages» ved kløften, etter de første ordene i den engelske teksten av salmen. Navnet er også ført inn på enkelte kart.
En annen ubekreftet fortelling knyttet til denne sangen, er at da dampskipet SS London gikk ned i Biscayabukta i januar 1866, var at det siste de hørte som hadde fått plass i redningsbåtene, at de som var igjen på skipet sang «Klippe, du som brast for meg» mens havaristen sank.
Mange kjente, historiske personer har hatt denne som sin yndlingssalme, og valgt den til sin begravelse. Blant dem var dronning Victorias ektemann, prins Albert, og William Gladstone; den eneste som har vært britisk statsminister fire ganger. Bob Dylan framførte den på flere av sine konserter i sin «born again»-periode, og så sent som i 2004 skal han ha svart i et intervju, da han ble spurt hvilken sang han helst ville høre i det han døde: - Hva med «Rock of ages»?

Melodier
Den melodien som vanligvis brukes til teksten er laget av den amerikanske komponisten Thomas Hastings (1784 – 1872). Han kalte den bare «Toplady» etter tekstforfatteren. Den svenske frelsesoffiseren Svea Tyndal har også laget en melodi til denne teksten. Den brukes nok mest i Frelsesarmeens egne sammenhenger, men er også blitt brukt av sangkor. I Frelsesarmeens engelske notesamlinger kalles melodien bare «Tyndal».

Oversettelser
Sangen er oversatt til 150 språk. Det finnes flere oversettelser på norsk. Også når det gjelder den engelske teksten, er det flere versjoner. Ikke alle føler de kan, ut fra teologiske vurderinger, bruke ordene «be from sin the double cure» om det Jesus gjør, og som er brukt i det første verset av originalversjonen. I de norske oversettelsene har man gjerne brukt en formulering som kan forstås både «metodistisk» og «luthersk».

onsdag 23. oktober 2013

«I Romerbrevet åtte»


Av Nils-Petter Enstad

Som stortingsrepresentant var han et forholdsvis stillferdig medlem av landbrukskomiteen som i perioden 1989-93 representerte Fremskrittspartiet i Oppland fylke. Da han møtte på Stortinget første gang, 66 år gammel, skrev mediene at for første gang hadde en oldefar debutert i nasjonalforsamlingen. Noen husket ham som en tidligere vekkelsespredikant og forfatteren av bedehussangen «I Romerbrevet 8».I juni 2014 døde han, 91 år gammel.


Peder Ramsud ble født i Fåberg og vokste opp i Biri. Som 16-åring begynte han på Viken folkehøyskole, og gikk deretter på indremisjonens bibelskole og predikantkurs. I 1941 begynte han å reise som emmisær, og hadde dette som yrke fram til 1957. Han var kjent som en dyktig predikant, med evne til gode og sterke formuleringer. Han kunne nok bli oppfattet som litt av en «svovelpredikant», men mange ble omvendt i møtene hans og har vært med på å prege indremisjonsarbeidet i Oppland helt fram til våre dager.
Da han sluttet han å reise som forkynner, var det fordi han, ifølge ham selv, var utslitt. Siden har han, så vidt vites, ikke deltatt i kristent arbeid.

Kunstner
Peder Ramsrud er en allsidig begavet mann med kunstneriske evner. Disse har han vist på forskjellige måter, blant annet gjennom tegning og maling. Det fortelles at teatersjef Bjørn Bjørnsson var meget begeistret for en tegning Ramsrud hadde laget av hans far, dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnsson.
Så sent som da han var 85 år, hadde Ramsrud to utstillinger med egne bilder.
Da han sluttet som predikant, forsørget Ramsrud sin familie som kunstmaler en periode, før han begynte i forsikringsbransjen. Denne karrieren avsluttet han som assurandør i Storebrand i 1989, samme år som han ble valgt inn på Stortinget.
Peder Ramsruds far hadde vært lokalpolitiker for Kristelig Folkeparti, men da sønnen engasjerte seg i politisk arbeid, var det i det som da het Anders Langes Parti. I 1979 ble han valgt inn i kommunestyret i Østre Toten, og fra 1981 møtte han også i Oppland fylkesting. Så sent som fram til 2011 var han varamedlem til kommunestyret i Østre Toten.
Skribent
Peder Ramsrud har også skrevet både sanger, dikt og betraktninger. Mange av betraktningene ble gitt ut som «traktater» - små pamfletter som ble delt ut til forbipasserende eller distribuert på andre måter. Under krigen grep det nazistiske presseforbundet inn overfor menighetsbladet på Gjøvik etter at dette hadde hatt et dikt av Ramsrud på trykk. Her het det i en strofe at «For vår Frelser har ennå Israel kjær».
I 1953 ga han ut boka «Vekkelse» på Indremisjonsforlaget. Her heter det i det første kapitlet, som har overskriften «Vi venter vekkelse»: «Vekkelse! – Bare navnet har en egen forunderlig klang for et menneske som er frelst og født på ny. Vekkelse! – De gamle troendes øyne begynner å stråle. Minnene fra gamle dagers åndelige vårvær begynner å stråle.» (…) «Men kan vi vente vekkelse i dag? Eller er vekkelsenes tid forbi? Jeg vil svare: Vi ikke bare kan, vi skal vente vekkelse. Er vekkelsens tid forbi, så er kristendommens tid forbi.»
Boka, som er på drøyt 50 sider, er dels et personlig vitnesbyrd, dels en drøfting av metoder og strategier i vekkelsesarbeidet, skrevet av en 30-åring som allerede var en erfaren vekkelsespredikant.

«I romerbrevet åtte»
Av sangtekstene hans, er «I romerbrevet åtte» den mest kjente. Den har vært mye brukt på norske bedehus og i vekkelsesmøter, og er spilt inn på plate flere ganger, blant annet av duoen «Egil & Arne» (Solheim og Gundersen).
Sjangermessig er «I romerbrevet åtte» en vise, med klare trekk fra de gamle skillingsvisene når det gjelder oppbygging og innhold. Teksten er en fortelling som gjennom seks vers skildrer sangerens vandring fra «barndomshjemmet» i Romerbrevet åtte, via ulike andre botilbud, og tilbake til utgangspunktet, nemlig budskapet om at «Så er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus». Metaforbruken er konsekvent, og kan også minne om John Bunyans klassiker «Pilegrims vandring».

Sangteksten:
I Romerbrevet åtte

I Romerbrevet åtte jeg bor på nummer en,
Jeg bodde der som liten, nå er jeg der igjen.
I mellomtiden har jeg dessverre flakket om
Og bodd på mangt elendig, ja, bent ut simpelt rom.

Først var jeg ganske lenge i lystens pensjonat,
Og bar meg som jeg ville i mine synder at.
Jeg likte meg så tålig en ganske liten stund.
Men helt forskrekket ble jeg da jeg så husets grunn.

Jeg flyttet med det samme – å, lykkelige dag,
for snart vil huset falle med dunder og med brak.
Det stod jo helt på skrenten til satans svovelsjø,
Så de som bor i lysten er snart i evig død.

Så banket jeg på porten til rikdommens palass,
men fikk dessverre svaret at der var ikke plass.
Jeg måtte ligge tue i fra den samme kveld,
Så aldri mere gjester jeg rikdommens hotell.

Så drog jeg neste morgen til ærens høye hus,
Hvor store ånder lever sitt liv i sus og dus.
Men der var jeg for liten, der slapp jeg ikke inn,
så aldri mer jeg prøver å bestige ærens tind.

Men – så kom jeg til å minnes min barndom lys og glad,
Og hjemme der på haugen som heter Golgata.
Så flyttet jeg tilbake – der fant mitt hjerte ro.
I Romerbrevet åtte, ja der er godt å bo.

Tekst: Peder I. Ramsrud

onsdag 27. mars 2013

Salmen som har sitt eget museum

Av Nils-Petter Enstad


Den regnes som en av de tre mest kjente salmetekstene i verden, og nevnes i samme åndedrag som «Amazing Grace» og «Å, store Gud». I år er det 100 år siden en amerikansk frelsesoffiser kom ut av sin troskamp med en sang om «det gamle, ærverdige kors». Det er en av de ytterst få – kanskje den eneste? - salmetekstene som har fått sitt eget museum.


George Bennard (1873 – 1958) ble født i Youngstown, Ohio, der faren hans arbeidet i en kullgruve. Senere flyttet familien til Albia, Iowa, og her vokste George opp i forholdsvis trange kår. Da han var 16 år gammel døde faren hans, og han måtte forsørge sin mor og fire yngre søstre. Skolegang ble det lite av, men han leste flittig. Etter farens død flyttet familien til Illinois, og George ble med i Frelsesarmeens lokale menighet. Han ble tidlig gift, og sammen med sin kone ble han offiser i Frelsesarmeen i 1897.
Som frelsesoffiser opplevde han at mange mennesker ble omvendt. Ut fra kildene kan det se ut som han i mye av denne tiden var en slags reisende evangelist som dels drev nybrottsarbeid på steder der Frelsesarmeen vurderte å starte menigheter, dels besøkte etablerte menigheter med såkalte «vekkesesfelttog». Korset var alltid et sentralt tema i hans forkynnelse.

Første vers
Høsten 1912 var Bennard på besøk i byen der han hadde vokst opp, nemlig Albia i Iowa. Her skrev han det første verset til sangen om korset: «On a hill far away stood an old, rugged cross».
Beskrivelsen av korset, og resten av det første verset, viser at George ikke var noen «kors-romantiker». Det var ikke det smekre, vellagde korset som preget hans visjon, men tvert om det grove, knudret korset – ikke et smykke, men et torturredskap. Hans egen troskamp handlet nettopp om det å bære korset, noe som han der og da følte han ikke maktet.
Det ble med det ene verset i første omgang. Bennard, som på denne tiden gjennomlevde en personlig troskamp, følte at han ikke klarte å komme videre med teksten. Han fant den fram ved flere anledninger, men kom fremdeles ikke videre.

Troskamp
Våren 1913 var han i Michigan og skulle lede en møteserie. Fremdeles slet han med sin troskamp, men nå fant sangen sin endelige form, og George Bennard selv kom ut av sin troskamp med en ny frimodighet og glede i tjenesten. På denne tiden skrev han også melodien til sangen, og den ble brukt i møtene hans. I sine memoarer skrev han om denne sangen: «Det var som om jeg fikk en åpenbaring: Kristus og korset kan ikke ses adskilt fra hverandre.»
Den kjente evangelisten Billy Sunday (1862 – 1935) fikk høre sangen, og begynte å bruke den i sine møter. Dette gjorde at sangen om korset raskt ble kjent, sunget og elsket i mange kristne miljøer. Billy Sunday hadde vært en kjent, profesjonell baseballspiller, men hadde brutt med denne karrieren da han ble omvendt, og begynte i stedet som predikant. I mange år var han en forkynner av verdensformat, på størrelse med navnebroren Billy Graham 40 år senere.
En annen sang som fikk stor utbredelse takket være Billy Sundays vekkelseskampanjer, var «In the Garden», som ble skrevet omtrent samtidig.

Norsk versjon
Det finnes to norske oversettelser av «The old rugged cross». Den mest kjente er gjort av den norskamerikanske teologen Carl Hanson i 1920. Han var i en del år knyttet til Fjellhaug skoler i Oslo. Hans tekst er nok likevel mer en gjendiktning enn en oversettelse, og det på mange måter brutale i Bennards tekst, er helt borte i Hanson sin. Bennards tekst vil i en forholdsvis direkte oversettelse, være slik på norsk:
På en høyde langt borte sto et gammelt, grovt kors,
symbolet på lidelse og skam.
Og jeg elsker det gamle kors hvor den kjæreste og beste
ble slaktet for en verden av fortapte syndere.


I Hansons tekst heter det:
I det fjerne jeg skuer et underbart syn
som griper mitt hjerte med makt.
For jeg skuer det gamle, ærverdige kors
hvorpå synderes dødsdom ble lagt
.

Det er også laget en annen norsk versjon av denne sangen. Den brukes først og fremst innen pinsebevegelsen, og er trolig laget av T.B. Barratt (1862 – 1940), metodistpresten som ble pinsebevegelsens «far» i Norge. Her er det første verset slik:
På en høyde langt borte stod en gang et kors
symbolet på smerte og skam
hvor all verdens misgjerning og skjensel og dom
ble lagt på Guds hellige Lam.


Her er metaforbruken mer i pakt med den opprinnelige, om enn ikke like «brutal».

Metodistprest
Rundt 1915 trakk George Bennard seg fra tjenesten som frelsesoffiser, og ble i stedet ordinert til prest i Den biskoppelige metodistkirke, som var den retning også Metodistkirken i Norge tilhørte i utgangspunktet. I dag heter kirkesamfunnet Den forente metodistkirke. Også som metodistprest reiste han som evangelist, og han skrev etter hvert mange sanger – mer enn 300, hevdes det. Foruten sangen om korset, er hans tekst «Hør hvor høstens herre ømt deg kaller» oversatt til norsk, og står i Sangboken, som brukes av de lutherske lekmannsorganisasjonene.
George Bennard skrev melodi til flere av sangene sine. Han var svært musikalsk, men lærte seg aldri å spille piano. Gitaren var og ble hans instrument, slik det har vært for mange med bakgrunn i Frelsesarmeen.
Da han ble enkemann i 1944, giftet han seg med Hannah Dahlstrom, som var hans faste pianist i møtene. De slo seg ned i byen Ashton i Michigan. Senere flyttet de til Reed City i den samme staten, og her døde George Bennard under et astmaanfall i 1958. Da var han 85 år gammel. I begravelsen ble tonene til «The old rugged cross» brukt som preludium. I Reed City finnes det også et historisk museum der salmen om korset og han som skrev den er tema, og det blir besøkt av tusenvis av mennesker hvert år.