Etter nærmere 20 års hardt og intenst arbeid som frelsesoffiser, og etter å ha fulgt bevegelsen fra de aller første møtene på Grønland i Oslo i januar 1888 og fram til både anerkjennelse og popularitet, hadde han «møtt veggen», som man ville sagt i dag.
Henry Albert Tandberg, eller bare «H.A.», som han skrev seg, var ennå ikke 40 år gammel, men hadde vært en del av den unge bevegelsens lederskap i mange år allerede. Han hadde først bygget opp Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, deretter hadde han fått armeens barne- og ungdomsarbeid inn i faste, organisatoriske former. Han hadde også vært redaktør for Krigsropet i flere år. Det var mange og lange arbeidsdager og mange strabasiøse reiser. Nå hadde helsen sagt stopp. I 1907 ble han lagt inn som rekonvalesent på Kornhaug sanatorium ved Lillehammer. Det må ha vært alvorlig, for legen hadde rekvirert et opphold på minst ett år om han skulle komme seg.
Året som rekonvalesent satte sine spor i den kristne sangskatten her i landet. Det var i denne perioden han begynte å arbeide med «Jeg er en seiler på livets hav», som ikke ble publisert før to år senere, og det var her han skrev sangen «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?» Også en rekke andre dikt og sanger ble til i denne perioden, men disse to er de mest kjente.
Sjelesorg
Blant pasientene på sanatoriet var også en ung kvinne fra Tvedestrand. Hun var i slekt med Tandberg. Hun var svært syk og det var bare et tidsspørsmål før hun skulle dø. Hun var ingen kristen da hun ble lagt inn, men Tandberg ble hennes sjelesørger og hjalp henne fram til tro.
Det fortelles at sangen ble til etter en våkenatt der Tandberg hadde kjempet både med Gud og seg selv. Han var ennå en ung mann, han hadde familie og barn, og han visste ikke om han kom tilbake til dem noen gang. Møtet med den unge, dødsmerkede slektningen gjorde også et sterkt inntrykk på ham.
En tekst fra Johannes evangelium dukket opp i tanken hans. Etter at mange av dem som hadde fulgt Jesus til å begynne med nå hadde trukket seg bort fra ham, spurte Jesus dem om de også ville gå bort. «Simon Peter svarte: - Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6, 66-67). Ut fra dette svaret ble så sangen født.
Motiver
Sangen har tre vers. De to første har hver sin innfallsvinkel til spørsmålet Peter stilte Jesus, mens det tredje peker framover mot det kristne himmelhåpet. Svært mange av Tandbergs sangtekster har dette motivet. I denne sangen bruker han også noen av de motivene som man finner igjen i «Jeg er en seiler», som det at Jesus stiller stormen og at den troende står ved dødsflodens bredd.
Med tanke på at begge disse sangene ble til i en periode da forfatteren levde med sykdom og død tett inn på seg, er ikke dette så underlig. Og den trøsten han fikk gjennom sin egen bønnekamp, tok han med seg til sin syke slektning og fikk gi den videre til henne.
Melodi
Det var Tandbergs nære venn og kollega Klaus Østby som skrev tonen til denne sangen. De samarbeidet om en rekke sanger. «Jeg er en seiler på livets hav» er et annet resultat av deres samarbeid. For begge disse sangene er det helt utenkelig å forestille seg at teksten kunne ha en annen melodi, eller melodien en annen tekst.
H.A. Tandberg ble født i desember 1871 i Chicago. Hans far, som var sjøkaptein, døde mens han ennå var spedbarn, og moren tok ham med seg tilbake til Kristiania, hvor han vokste opp. Han ble frelsesoffiser i 1889, og hadde en rekke sentrale stillinger i Armeen. Mest kjent er han for sitt redaksjonelle og litterære arbeid. Han var redaktør for Krigsropet i 20 år til sammen. Han skrev boka om Frelsesarmeens første 50 år i Norge, og han ga ut flere diktsamlinger. Men først og sist huskes han som salmedikter.
Han døde i 1959, drøyt 87 år gammel. Alderen var ubarmhjertig mot den gamle skalden; han kjente ikke igjen noen av sine nærmeste. Men når noen spurte om han kjente Jesus, skal han ha lyst opp i et smil og sagt: - Skulle jeg ikke kjenne min beste venn?
Selv i demensens mørke, hadde han ingen andre å gå til enn han som hadde skrevet så mange sanger om…
