tag:blogger.com,1999:blog-85107285562923191412024-03-05T04:34:19.250-08:00Enstad Media MusikkNils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.comBlogger29125tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-82549788181928800782014-07-30T11:34:00.000-07:002014-07-30T11:41:44.855-07:00Gentleman Jim - et 50-årsminne<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjYJ4qRz6NntPEP2ro94E3ZwBaaWjdSF0TIdQb-aaUP6aKxBCa0sCW8hT-DUfXqy0nUjEEhhyphenhyphenCRodN6cR27fopBr1VXUqIb130aXnX_nKVx8yf82GACQ_IFPjMI6f9QngXqyjbVb7ivpzs/s1600/Jim+Reeves-plate.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjYJ4qRz6NntPEP2ro94E3ZwBaaWjdSF0TIdQb-aaUP6aKxBCa0sCW8hT-DUfXqy0nUjEEhhyphenhyphenCRodN6cR27fopBr1VXUqIb130aXnX_nKVx8yf82GACQ_IFPjMI6f9QngXqyjbVb7ivpzs/s400/Jim+Reeves-plate.jpg" /></a></div><b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
Det skulle ha vært en enkel flytur fra et sted til et annet. Den kjente countrysangeren Jim Reeves, som hadde tatt flysertifikat året før, og var regnet som en dyktig flyver, satt bak spakene. Med seg hadde han sin faste pianist og manager Dean Manuel. Men på vei tilbake etter endt oppdrag, kom flyet inn i turbulent vær, og rett før landing styrtet det. Begge ombord i flyet ble drept. Datoen var 31. juli 1964.</b><br />
<br />
Da Jim Reeves døde, 40 år gammel, sto han på toppen av sin karriere. Flere kjente, amerikanske artister omkom i flyulykker på 1950- og 60-tallet, blant dem Patsy Cline, Buddy Holly og – noen år senere – Otis Redding.<br />
Med sin behagelige barytonstemme hadde Jim Reeves mange fans, og platene hans solgte godt. Bare noen måneder tidligere hadde han vært i Norge og blant annet sunget det som skulle bli et varemerke for ham etter hans død: «I love you because». Den solgte så bra i Norge at man måtte innføre to nye kategorier for hederstegn for godt salg, både «Diamantplate» og «Platinaplate». Han ble tidlig kalt «Gentleman Jim», en betegnelse som har holdt seg.<br />
<br />
<b>Irsk opprinnelse</b><br />
Jim Reeves ble født i Galloway i Texas i august 1923 som den yngste av ni søsken. Faren døde mens han var liten gutt. Familien var av irsk opprinnelse, og dette preget søskenflokken, både ved at de var glad i sang og musikk, og ved dyp religiøsitet.<br />
Allerede som 12-åring vant Jim en talentkonkurranse, og han var fast bestemt på å bli countrysanger. Først hadde han imidlertid en karriere som idrettsmann og profesjonell baseballspiller. Etter en skade måtte han gi opp dette, og i 1953 fikk han sin første platesuksess med sangene «Bimbo» og «Mexican Joe». Deretter kom suksessene på rekke og rad. En av de sangene han satte mest pris på, og som var en hilsen til hans irske opprinnelse, var visa om «Danny Boy», og som går på den irske folkemelodien «Londonderry Air».<br />
<br />
<b>Gospel</b><br />
Jim Reeves hadde alltid en avdeling med gospelsanger når han hadde konserter. Gospelmusikk var - og er – regnet som en integrert del av countrymusikken, og de fleste amerikanske countryartister har laget minst ett gospelalbum. Jim Reeves spilte inn tre slike. Det første kom i 1959 og het «God be with you». Her sang han klassikere som «In the Garden», «It is no secret» og «Precious Memories», i tillegg til tittelsangen. I alt var det 12 sanger på denne platen<br />
Tre år senere kom LP-platen «We thank Thee». Blant de 11 sporene på plata, finner man kjente sanger som «I’d rather have Jesus», «Take my hand, Precious Lord» og «This world is not my home». Tittelsporet skal Jim Reeves ha skrevet både tekst og melodi til selv.<br />
Året før han døde kom også albumet «Twelve songs of Christmas». Av de 12 sangene på dette albumet, var fire kristne julesalmer, så som «Oh, little town og Betlehem» og «Come, all ye faithful».<br />
Etter hans død kom så albumet «My Catherdal», med 11 kristne sanger. Senere er det laget flere samlealbums med Jim Reeves’ gospelinnspillinger.<br />
<br />
<b>Ettermæle</b><br />
Da Jim Reeves døde, hadde han sunget inn en lang rekke sanger i sitt private innspillingsstudio. Hans enke Mary, som overtok rettighetene til sangene hans, klarte med stor klokskap å sende disse sangene ut på markedet med passende mellomrom. I 1966 fikk han således en kjempesuksess med antikrigssangen «Distant Drums»; en sang det nok ikke ville vært samme respons på to år tidligere.<br />
50 år etter sin død er Jim Reeves fremdeles en sanger man gjerne lytter til. Han sluttet å synge mens han var «på topp», og de aller fleste av sangene hans har tålt årene som er godt. Ikke minst gjelder dette gospelsangene han spilte inn.<br />
<br />
<i>Publisert gjennom Kristelig Pressekontor 30. juli 2014</i><br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-28503855945837707662014-06-06T00:13:00.000-07:002014-06-06T00:13:05.312-07:00Pinseild i salmetekster: Fra luer til flammer<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi52r-2IZ6Ee6YxxifaKMjOXaLCIPicIpc0eKOkrE3UcTEWdw2XnwLakhw6OTXcwqlVqqZzBuqcX0E16z7rZ3SZNGxzHDILf69XWiGYH7a5VeiXj2Gd6RpbEwWHGnjF0Abd4IbEtTqdZ2s/s1600/pinse2.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi52r-2IZ6Ee6YxxifaKMjOXaLCIPicIpc0eKOkrE3UcTEWdw2XnwLakhw6OTXcwqlVqqZzBuqcX0E16z7rZ3SZNGxzHDILf69XWiGYH7a5VeiXj2Gd6RpbEwWHGnjF0Abd4IbEtTqdZ2s/s400/pinse2.jpg" /></a></div><br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
«Tunger av ild» er et bilde mange forbinder med pinsen og med apostlenes opplevelse i Jerusalem for snart to tusen år siden. Dette bildet brukes både i bildekunsten og i salmediktningen.</b><br />
<br />
Salmetekster med ilden som motiv er nok mer i bruk i reformerte kirker og i vekkelsesbevegelser, men det brukes også i det som kalles «pinsens høytidsvers»: <br />
<i>«O lue fra Guds kjærlighet<br />
o visdom fra det høye<br />
som falt på dine vitner ned,<br />
gi lys til troens øye.»</i><br />
<br />
Verset er skrevet i 1778 av den danske salmedikteren Elisabeth Catherine Boye (1742 – 1824). Hun har også skrevet de to andre «høytidsversene» i Norsk Salmebok, henholdsvis «En Frelser er oss født i dag» til jul og «Han er oppstanden, store Gud» til påsken.<br />
<br />
<b>Wesley og Booth</b><br />
En annen salmedikter som fokuserer på ilden når han skriver om pinse, er Charles Wesley (1707-88). I en av hans salmetekster heter det: «Kom, Helligånd, mitt hjerte ta og tenn det med din ild». Han regnes som en av metodismens grunnleggere, sammen med sin bror John. Begge var i utgangspunktet prester i den anglikanske statskirken i England. Med sine 6500 salmetekster er Charles Wesley en av de mest betydelige bidragsyterne til den kristne salmeskatten.<br />
<br />
Det kan ellers virke som om det er salmediktere med bakgrunn i Frelsesarmeen som har hatt det sterkeste forholdet til ilden som symbol på pinsen. Mottoet «Blod og ild» peker da også på henholdsvis Jesu blod og Den Hellige Ånds ild. Her peker særlig en tekst av William Booth seg ut: «Å, Kristus, guddomsflamme skjønn, send din ild. Ditt løfte oppfyll nå, Guds Sønn: Send din ild». <br />
Det er skrevet mange pinsesalmer om Den Hellige Ånds komme, om Åndens kraft og om Åndens komme som en dåp både til kraft, tjeneste og helliggjørelse. Sett under ett er det derfor forholdsvis få tekster som fokuserer eksplisitt på Den Hellige Ånds ild.<br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-3306402457818436372014-04-02T00:49:00.001-07:002014-04-02T00:49:32.533-07:00Hvem skrev «I den stille, klare morgen»?<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi8I8eokRZB7hIKM2xvZpwmQy2QuXEa38g0DCi9LyQVO3G5eGiyM24H9NeMGwmJ1E3XUwYW5qZe28rd2lHxu_SxOb39-qJyjM-MKgZMxEsZRrgyp5mfq5xMrCYbUezySFwnHiwQDzCWqY4/s1600/TANDBERG01.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi8I8eokRZB7hIKM2xvZpwmQy2QuXEa38g0DCi9LyQVO3G5eGiyM24H9NeMGwmJ1E3XUwYW5qZe28rd2lHxu_SxOb39-qJyjM-MKgZMxEsZRrgyp5mfq5xMrCYbUezySFwnHiwQDzCWqY4/s640/TANDBERG01.JPG" /></a></div><br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
Den synges i de fleste kristne sammenhenger her i landet. Ved den siste revisjonen av Norsk Salmebok, kom den med også der. Sangen er «I den stille, klare morgen». Teksten, slik vi kjenner den, er formet av frelsesoffiseren og salmedikteren H.A. Tandberg (1871-1959). </b><br />
<br />
I Norsk salmebok er imidlertid Tandberg kun oppført som «oversetter» av denne teksten. Det er en påstand som trenger litt nærmere gransking, og kildeopplysningene i den nye salmeboka kan gi noen nye poenger til en slik vurdering.<br />
<br />
<b>Navnopprop</b><br />
Teksten synges på samme melodi som «When the trumpet of the Lord shall sound», en sang som den amerikanske salmedikteren James Milton Black (1856 – 1938) skrev både tekst og melodi til i 1881. Bakgrunnen for sangen var at ved navneoppropet i den søndagsskoleklassen han var leder for, var det ved en anledning ei jente som manglet. Da han fikk høre at jenta var blitt syk og hadde dødd rett før, skrev han denne teksten, som i omkvedet faktisk handler om navneopprop («When the roll is called up yonder»).<br />
<b><br />
Svensk</b><br />
I 1897 skrev den svenske frelsesoffiseren Johan Ludvig Appelberg (1872 – 1937) en tekst på den samme melodien, og med et beslektet motiv. Appelberg selv var imidlertid tydelig på at han ikke hadde laget en oversettelse av Blacks sang, men la til at han hadde fått inspirasjonen til sin tekst fra den andre. <br />
Hans tekst heter «När den evigt klara morgen gryr». I omkvedet, der Black bruker <br />
navneoppropet som bilde, skriver Appelberg «När Guds röst til välkomst ljuder». I hans tekst er det invitasjonen som er motivet, ikke navnoppropet.<br />
Appelberg skrev og oversatte en lang rekke sanger som fremdeles brukes i ulike kristne sammenhenger i Sverige.<br />
<br />
<b>Tandberg</b><br />
Da Tandberg skrev sin tekst i 1928 kjente han sikkert både Blacks og Appelbergs tekst, og han lånte litt fra dem begge to. Men der både Black og Appelberg bruker samlingen foran Guds trone ved verdens ende som motiv, handler Tandbergs tekst mer om Jesu gjenkomst, og om å «lytte etter lyden av hans trinn».<br />
Tandbergs tekst har også flere vers enn både Blacks og Appelbergs tekst. Deres tekster er på tre vers, mens Tandberg skrev fem. I de fleste sangbøker står bare de to første versene og det siste. I Frelsesarmeens sangbok står alle fem versene, men også i Frelsesarmeen synger man som regel bare «de to første og det siste» verset.<br />
<b><br />
Symbolspråk</b><br />
Det kan være flere grunner til at de to «mellomste» er utelatt. Begge versene er preget av et symbolspråk som ikke gir like mye mening til alle. Men samtidig er det mye poetisk kraft i dem, ikke minst i det som er sangens tredje vers:<br />
<i>«Ned de gylne tempelhaller lyder Seierherrens skritt, <br />
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.<br />
Og som brus av mange vann, et mektig ekko toner hit. <br />
Det er tonene av Seierherrens trinn.»</i><br />
<br />
Det fjerde verset er nok ikke like vellykket, og her blir metaforene dynget litt mye på hverandre:<br />
<i>«Kongepurpurs gylne glass og prakt - akk, den er ikke hans. <br />
Diademet har ei edelstenens skinn. <br />
Nei, hvitvinget er hans herlighet i Tabors lys og glans, <br />
og det stråler som en glorie om hans trinn.»</i><br />
<br />
<b>Fikentreet</b><br />
I Tandbergs versjon, som man lojalt har beholdt i Frelsesarmeens sangbok, heter det i omkvedet: «Se, han kommer, Jesus kommer! Fikentreet står i blommer.»<br />
I andre sangbøker er dette rettet til «Fikentreet varsler sommer». Begrunnelsen skal være at fikentrær ikke står «i blommer». Men Tandberg er sikkert ikke den eneste sangdikter som har vært større som poet enn som botaniker.<br />
Det er også verd å merke seg at mens de fleste norske, kristne sangsamlinger har med Tandbergs tekst, er det de færreste som har «Når basunens toner lyder». Et kjapt søk i tilgjengelige sangbøker i forfatterens bokhyller forteller dessuten at de få sangbøkene som har med «Når basunens toner lyder», har også med «I det stille, klare morgen». Dette gjelder Frelsesarmeens sangbok og sangboka «Schibbolet» (De frie evangeliske forsamlinger). Det har heller ikke lyktes å finne ut hvem som har oversatt «Når basunens toner lyder» til norsk. <br />
<br />
<b>Originalt åndsverk</b><br />
Som konklusjon må det derfor være rett å hevde at Tandbergs tekst er et originalt åndsverk som er noe langt mer enn en oversettelse eller bearbeidelse av en annen forfatters tekst. At sangforfattere får ideer og inspirasjon fra andres tekster, er noe alle som har syslet med den slags vet av egen erfaring.<br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-68733465625613524142014-03-25T02:40:00.001-07:002014-03-25T02:40:04.978-07:00Johnny, June og Jesus<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEheWx8zd4qi0xV3x6ncx6tGXbpNmBcdaQqfSlgEbN_ThaZfEc0nvYthBPQCClmIvg8oRerUGLdDYI4mJZs8oUUo-Zv85wqTXACdJSbYpUKQP2YcTMLKeRzBhyYAbpmkqY0HUKOUBhi_L2Y/s1600/johnnyjune.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEheWx8zd4qi0xV3x6ncx6tGXbpNmBcdaQqfSlgEbN_ThaZfEc0nvYthBPQCClmIvg8oRerUGLdDYI4mJZs8oUUo-Zv85wqTXACdJSbYpUKQP2YcTMLKeRzBhyYAbpmkqY0HUKOUBhi_L2Y/s400/johnnyjune.jpg" /></a></div><br />
<br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad<br />
Forfatter</i><br />
<br />
Gjennom et kristent gjennombrudd og kjærligheten til June Carter, kom Johnny Cash seg ut av rusproblemene sine, og levde «happily ever after». Slik har historien om sangeren Johnny Cash (1932-2003) ofte vært framstilt. Sist høst kom en bok som justerer dette bildet en god del.</b> <br />
<br />
Boka heter «Johnny Cash: The life. The true story of The Man in Black». Boka er skrevet av Robert Hillburn, som er en kjent, amerikansk journalist og forfatter innen populærmusikk. Han har tidligere blant annet skrevet en biografi om Bruce Springsteen.<br />
<br />
<b>Et nav</b><br />
Boka har blant annet vært omtalt i en større artikkel av Tom Skjeklesæther i avisa Klassekampen før jul. I denne artikkelen er det en side ved Johnny Cash som ikke nevnes – kanskje fordi det ikke nevnes i boka heller? Det er den betydningen kristentroen hadde i Johnny Cash sitt liv, uansett hvordan det artet seg. Den var et nav i livet hans fra begynnelse til slutt. <br />
Skulle man fristes til å tenke at det kan ikke ha vært rare navet, alle rusproblemene, utroskapen og ekteskapene tatt i betraktning, viser det bare hvor preget man er at en norsk tenkemåte som ofte har gått ut på at bare man får Jesus med på laget, ordner alt seg der og da. <br />
Sånn har nok Johnny Cash litt liv iblant vært framstilt av norske kristne – blant annet av denne forfatter. Det gikk på dunken, men så kom Jesus og June, og siden gikk det bra. <br />
At dette er en framstilling som trenger korrigeringer, betyr ikke at man av den grunn skal undervurdere verken Jesus eller June og deres betydning for Johnny Cash.<br />
<br />
<b>Oppvekst</b><br />
Johnny Cash vokste opp i en tid og et miljø der kristen ikke først og fremst var noe man ble, men noe man var. Ikke noe sted er dette mer selvsagt i et USA der man verken har statskirke eller statsreligion, men hvor troen på Gud er trykket på pengesedlene. Denne formen for patriotisk kristendom var en side ved Johnny Cash kunne komme til syne både i konserter og plateinnspillinger. Men den ga seg ikke de samme, ekle uttrykkene som for eksempel hos president George W. Bush, som kunne bruke messianske termer både om seg selv og USA. Johnny Cash skal da også ha sagt, da noen brakte «W» på bane: - Jeg stemte ikke på ham; kan vi snakke om noe hyggeligere?<br />
Johnny Cash var ikke ukritisk i sin patriotisme. Han stilte opp for den amerikanske urbefolkningen, han stilte opp for de som satt i fengsel og han stilte opp for de fattige. Da han ble konfrontert med at noen av hans kristne fans kanskje ikke likte dette, svarte han bare: - Da er de ikke kristne!<br />
<br />
<b>Gospelsanger</b><br />
Som gospelsanger var Johnny Cash i verdensklasse. Hans personlige prosesser rundt tro, tvil og religion kan det sies mye om. Ifølge Steve Turnes bok «The Man called Cash» (norsk utgave på Hermon Forlag i 2004) ble han døpt ikke mindre enn fire ganger – blant annet i elven Jordan.<br />
Da June døde i februar 2003 spilte mange radiostasjoner en sang der ekteparet opptrådte sammen: «Far side banks of Jordan». Det er en litt naiv tekst der sangerne lover å vente på hverandre «ved Jordans bredd», som er et bilde på tilværelsen etter døden. Der vil den som dør først vente på den andre, og springe denne i møte når han eller hun kommer.<br />
Ventetiden ble ikke så lang. Johnny Cash døde bare et halvt år senere. Men kort før han døde, gjorde han en innspilling av sangen «Hurt» som er blitt stående som et slags musikalsk minnesmerke både over sangeren og mannen. Det er en sår og sliten Cash som synger. I teksten heter det blant annet: <br />
<i></i>«I wear this crown of thorns<br />
Upon my liars chair<br />
Full of broken thoughts<br />
I cannot repair». <br />
Det er en oppsummering som sier noe om selvinnsikt, men også om en forankring og et håp – og om tillit til en annen som også bar en tornekrone en gang.<br />
Jeg er ikke fremmed for den tanken at Johnny, June og Jesus nå har møttes og sitter og jammer sammen. Da tror jeg mer på at det er sangen om tornekronen de synger, enn den om Jordans bredd.<br />
<br />
<i>Publisert i Vårt Land 25. mars 2014</i>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-3012730635816741952014-03-12T16:07:00.000-07:002014-03-12T16:07:57.315-07:00Fra «O sole mio» til kristen lovsang<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj0IIGlu49CzHCKzj_DTAk1VSIQzqbhg6adGaAZnknd4dGz6fWDSerAuY0Dh1RiVSZHVcR_wEuUM6wclCovRj54uXhj9jUkensHDi_xgK8Bm4dXsgC-ovR8_BA2V4omDk7NoZhEq-aIYzQ/s1600/booth-clibborn_we.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj0IIGlu49CzHCKzj_DTAk1VSIQzqbhg6adGaAZnknd4dGz6fWDSerAuY0Dh1RiVSZHVcR_wEuUM6wclCovRj54uXhj9jUkensHDi_xgK8Bm4dXsgC-ovR8_BA2V4omDk7NoZhEq-aIYzQ/s400/booth-clibborn_we.jpg" /></a></div><b><br />
<i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
«Hvorfor skal djevelen ha den beste musikken?» utbrøt William Booth en dag i 1881 etter å ha hørt en ny, kristen sang framført på melodien «Champagne-Charlie er mitt navn». 40 år senere lente hans dattersønn seg på det samme prinsippet da han skrev en kristen tekst til den kjente, napolitanske sangen «O sole mio».</b><br />
<br />
<br />
<br />
Voksne mennesker (på alder med artikkelforfatteren, for eksempel) vil huske denne sangen som en slager fra tida rundt 1960 da en 13 år gammel italiensk gutt ved navn Robertino fikk en verdensslager med den. Elvis Presley laget kort etter en engelsk innspilling av den samme sangen: «It’s now or never». Men selve sangen er helt fra 1898, og var godt kjent i Sør-Europa. Så da evangelisten William Emmanuel Booth-Clibborn i 1921 skrev en kristen tekst på sangen, gikk han inn i en arv hans bestefar hadde etablert. Hans tekst fikk tittelen «Down from His glory», og er en lovprisning av Jesus.<br />
William Emmanuel var ett av de ti barna som Catherine Booth-Clibborn, kjent i kirkehistorien som «Marskalken», fikk med sin mann Arthur Booth- Clibborn. Han hadde vært hennes nestkommanderende da hun ledet Frelsesarmeen i de første årene av dens virksomhet både i Sveits og Frankrike. De giftet seg i 1887. Sønnen William ble født i 1893, mens foreldrene var stasjonert i Sveits. Catherine var den eldste datteren til Frelsesarmeens grunnleggere, Catherine og William Booth.<br />
I 1902 forlot ekteparet Booth-Clibborn Frelsesarmeens tjeneste, og tok naturlig nok alle de ti barna med seg. Historien om familien brudd med Frelsesarmeen – og langt på vei også Catherines egen familie – er fortalt i andre sammenhenger. Her skal det bare slås fast at den evangelistgave som hadde vært Catherines kjennemerke, fortsatte å prege henne resten av livet, og hun ble en meget gammel dame.<br />
Den gikk også i arv til flere av barna hennes, blant annet sønnen William Emmanuel. Han ble omvendt da han var 12 år, og allerede som 15-åring var han evangelist – slik også moren hadde vært i så ung alder.<br />
William E. Booth-Clibborn sto som forkynner i pinsebevegelsens tradisjon. I den norske pinselederen T.B. Barratts selvbiografi er det et bilde av ham sammen med nettopp Booth-Clibborn. Han virket i flere land, men endte etter hvert opp i USA, der han døde i 1969. Han ble 76 år gammel, noe som er ungt med tanke på at hans mor levde til hun var nesten 97.<br />
Som både moren og faren, var William en allsidig begavelse, og skrev – i likhet med foreldrene – en rekke sanger. <br />
Han er ellers ikke den eneste som har latt seg inspirere av napolitanske melodien til å skrive en kristen tekst. I 1960 spilte Arvid Gundersen inn en plate med en tekst av Thv. Gundersen der denne melodien var brukt. Sangen het «O Jesus elsket».<br />
<br />
<b><br />
Down from His glory<br />
<i>Melodi: O sole mio</i></b><br />
<br />
Down from His glory,<br />
Ever living story,<br />
My God and Savior came,<br />
And Jesus was His name.<br />
Born in a manger,<br />
To His own a stranger,<br />
A Man of sorrows, tears and agony.<br />
<br />
<b>Choir:</b><br />
O how I love Him! How I adore Him!<br />
My breath, my sunshine, my all in all!<br />
The great Creator became my Savior,<br />
And all God’s fulness dwelleth in Him.<br />
<br />
What condescension,<br />
Bringing us redemption;<br />
That in the dead of night,<br />
Not one faint hope in sight,<br />
God, gracious, tender,<br />
Laid aside His splendor,<br />
Stooping to woo, to win, to save my soul.<br />
<br />
Without reluctance,<br />
Flesh and blood His substance<br />
He took the form of man,<br />
Revealed the hidden plan.<br />
O glorious myst’ry,<br />
Sacrifice of Calv’ry,<br />
And now I know Thou art the great “I AM.”<br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-30600090530672347822014-02-09T06:05:00.000-08:002014-02-09T06:05:13.738-08:00Hvem skulle vi gå til?<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhOvFMF2ogyGczNKQS_Vu_EF_TGZvMjKv7CKTI7mGyuJS8BjZDF9deuSyUShRLL7kRj3fqXbs4E3qBo7bCuz2RtehoYJHqgWaYTMwys1FYOxqTsy3WRcewm9hkdVAytrKtL-9y_WqzLKPo/s1600/TANDBERG01.JPG" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhOvFMF2ogyGczNKQS_Vu_EF_TGZvMjKv7CKTI7mGyuJS8BjZDF9deuSyUShRLL7kRj3fqXbs4E3qBo7bCuz2RtehoYJHqgWaYTMwys1FYOxqTsy3WRcewm9hkdVAytrKtL-9y_WqzLKPo/s320/TANDBERG01.JPG" /></a></div><br />
Etter nærmere 20 års hardt og intenst arbeid som frelsesoffiser, og etter å ha fulgt bevegelsen fra de aller første møtene på Grønland i Oslo i januar 1888 og fram til både anerkjennelse og popularitet, hadde han «møtt veggen», som man ville sagt i dag.</b> <br />
<br />
<br />
<br />
<br />
Henry Albert Tandberg, eller bare «H.A.», som han skrev seg, var ennå ikke 40 år gammel, men hadde vært en del av den unge bevegelsens lederskap i mange år allerede. Han hadde først bygget opp Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, deretter hadde han fått armeens barne- og ungdomsarbeid inn i faste, organisatoriske former. Han hadde også vært redaktør for Krigsropet i flere år. Det var mange og lange arbeidsdager og mange strabasiøse reiser. Nå hadde helsen sagt stopp. I 1907 ble han lagt inn som rekonvalesent på Kornhaug sanatorium ved Lillehammer. Det må ha vært alvorlig, for legen hadde rekvirert et opphold på minst ett år om han skulle komme seg.<br />
Året som rekonvalesent satte sine spor i den kristne sangskatten her i landet. Det var i denne perioden han begynte å arbeide med «Jeg er en seiler på livets hav», som ikke ble publisert før to år senere, og det var her han skrev sangen «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?» Også en rekke andre dikt og sanger ble til i denne perioden, men disse to er de mest kjente.<br />
<br />
<b>Sjelesorg</b><br />
Blant pasientene på sanatoriet var også en ung kvinne fra Tvedestrand. Hun var i slekt med Tandberg. Hun var svært syk og det var bare et tidsspørsmål før hun skulle dø. Hun var ingen kristen da hun ble lagt inn, men Tandberg ble hennes sjelesørger og hjalp henne fram til tro.<br />
Det fortelles at sangen ble til etter en våkenatt der Tandberg hadde kjempet både med Gud og seg selv. Han var ennå en ung mann, han hadde familie og barn, og han visste ikke om han kom tilbake til dem noen gang. Møtet med den unge, dødsmerkede slektningen gjorde også et sterkt inntrykk på ham.<br />
En tekst fra Johannes evangelium dukket opp i tanken hans. Etter at mange av dem som hadde fulgt Jesus til å begynne med nå hadde trukket seg bort fra ham, spurte Jesus dem om de også ville gå bort. «Simon Peter svarte: - Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6, 66-67). Ut fra dette svaret ble så sangen født.<br />
<br />
<b>Motiver</b><br />
Sangen har tre vers. De to første har hver sin innfallsvinkel til spørsmålet Peter stilte Jesus, mens det tredje peker framover mot det kristne himmelhåpet. Svært mange av Tandbergs sangtekster har dette motivet. I denne sangen bruker han også noen av de motivene som man finner igjen i «Jeg er en seiler», som det at Jesus stiller stormen og at den troende står ved dødsflodens bredd.<br />
Med tanke på at begge disse sangene ble til i en periode da forfatteren levde med sykdom og død tett inn på seg, er ikke dette så underlig. Og den trøsten han fikk gjennom sin egen bønnekamp, tok han med seg til sin syke slektning og fikk gi den videre til henne.<br />
<br />
<b>Melodi</b><br />
Det var Tandbergs nære venn og kollega Klaus Østby som skrev tonen til denne sangen. De samarbeidet om en rekke sanger. «Jeg er en seiler på livets hav» er et annet resultat av deres samarbeid. For begge disse sangene er det helt utenkelig å forestille seg at teksten kunne ha en annen melodi, eller melodien en annen tekst.<br />
H.A. Tandberg ble født i desember 1871 i Chicago. Hans far, som var sjøkaptein, døde mens han ennå var spedbarn, og moren tok ham med seg tilbake til Kristiania, hvor han vokste opp. Han ble frelsesoffiser i 1889, og hadde en rekke sentrale stillinger i Armeen. Mest kjent er han for sitt redaksjonelle og litterære arbeid. Han var redaktør for Krigsropet i 20 år til sammen. Han skrev boka om Frelsesarmeens første 50 år i Norge, og han ga ut flere diktsamlinger. Men først og sist huskes han som salmedikter. <br />
Han døde i 1959, drøyt 87 år gammel. Alderen var ubarmhjertig mot den gamle skalden; han kjente ikke igjen noen av sine nærmeste. Men når noen spurte om han kjente Jesus, skal han ha lyst opp i et smil og sagt: - Skulle jeg ikke kjenne min beste venn?<br />
Selv i demensens mørke, hadde han ingen andre å gå til enn han som hadde skrevet så mange sanger om… Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-12610564816572674002013-12-11T00:52:00.000-08:002013-12-11T00:52:12.008-08:00Bursdagssangen<br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgqX2J8F6TW1zynXfyeirJRTJ9hH6YTmAYGWvszOjBAn9TRDE8PeQX-yzJgVPwWLWEbZQEJq3zdqRIJpYBxE2nC6vppA4E3HZ15gi_NUmJEv-XFCX1XJLV2dHl5j1HCj-FiIxFD-bYTwKw/s1600/Boney_M._-_Mary%2527s_Boy_Child_%25281978%2529.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgqX2J8F6TW1zynXfyeirJRTJ9hH6YTmAYGWvszOjBAn9TRDE8PeQX-yzJgVPwWLWEbZQEJq3zdqRIJpYBxE2nC6vppA4E3HZ15gi_NUmJEv-XFCX1XJLV2dHl5j1HCj-FiIxFD-bYTwKw/s400/Boney_M._-_Mary%2527s_Boy_Child_%25281978%2529.jpg" /></a></div>Han var blitt bedt om å skrive en sang til et fødselsdagsselskap. Siden de fleste av gjestene hadde bakgrunn fra de vestindiske øyer, valgte han en calyopsoaktig melodi. Teksten ble, som de fleste tekster av denne typen, fort glemt, men da opphavsmannen litt senere ble bedt om å skrive en sang til jul, fant han melodien fram igjen. I 1956 ble den spilt inn av Harry Belafonte, og i dag synges den over hele verden som «Mary’s Boy Child».</b><br />
<br />
Sangen om Marias guttebarn er skrevet av den amerikanske komponisten, låtskriveren, korlederen og skuespilleren Jester Hairston (1901-2000). Han var utdannet innen landbruk, men det var musikk og showbusiness som ble hans liv. «Mary’s Boy Child» er hans mest kjente sang, sammen med sangen «Amen», som han skrev til filmen «Liljene på marken» fra 1963, der skuespilleren Sidney Poitier fikk Oscar for beste, mannlige hovedrolle.<br />
Som skuespiller var Hairston i «smårollefaget», men deltok i kjente filmer som «Drep ikke en sangfugl» og «Natten var het».<br />
<br />
<b>Innspillinger</b><br />
Da Harry Belafonte hørte sangen med den nye teksten, spurte han om tillatelse til å ta den med på sin nye LP i 1956. Det fikk han. Senere ble sangen også sendt ut som singelplate med Belafonte. Også Mahalia Jackson hadde den med på en plate det samme året.<br />
Lista over artister som har spilt inn denne sangen er svært lang og variert. Her kan nevnes det danske artistparet «Nina&Frederik», Nat King Cole, Tom Jones, John Denver, Roger Whittaker, Carola, Vikingarna, Kiri Te Kanawa og Jim Reeves. Den mest kjente versjonen sto kanskje discogruppa Boney M for i 1978. Det fortelles at Jester Hairston, som var nærmere 80 år på det tidspunktet, var meget begeistret for Boney Ms innspilling.<br />
<b><br />
Oversettelser</b><br />
Det har vært gjort flere oversettelser av sangen om Marias guttebarn til norsk. Den første ble laget av Juul Hansen og spilt inn med tvillingene «Randi og Torild» i 1964. Den hadde tittelen «Det var en gang en julenatt».<br />
Andre versjoner av sangen er spilt inn av blant andre Anita Skorgan, Ingjerd Helén og av Helge Borglund i «Frem fra glemselen»-serien.<br />
I omkvedet på den engelske versjonen skriver Hairston «Hark now, hear the angels sing», en formulering man også kjenner igjen fra Charles Wesleys kjente julesang: «Hark! the herald angels sing». Her har Hairston tydeligvis latt seg inspirere av den kanskje mest kjente julesang på engelsk. «Hark» er et arkaisk ord for «hør», og hvert år lytter millioner av mennesker til denne enkle bursdagssangen som hyller Marias guttebarn.<br />
<br />
<i>Publisert gjennom KPK i desember 2013</i><br />
<br />
<b>Tillegg:</b><br />
Som nevnt i artikkelen er det laget flere norske oversettelser av denne sangen. Selv laget jeg en slik da jeg var korpsleder på Nannestad (1976-78), og juniorene våre sang den. Jeg er ikke mer ydmyk enn at jeg tror min versjon godt kunne ha levd videre, hadde jeg bare tatt vare på teksten...<br />
Omkvedet husker jeg:<br />
<i>Hør på engleskarens sang:<br />
Født er Kongen vår.<br />
Eviglivet i presang<br />
på julenatt vi får....</i><br />
<br />
<br />
<br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-65888487798790947622013-11-23T19:50:00.000-08:002013-11-23T19:50:19.344-08:00«He touched me» 50 år<b><br />
<i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
Den har blitt spilt inn hundrevis av ganger og sunget inn av både kjente og ukjente artister. Av de mer enn 700 sangene som Bill Gaither skal ha skrevet, er «He touched me» trolig den mest kjente. Det er også en av de første han skrev</b>.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhus2LxXUUtLaAuvvR6e0293QTDM3zsvUYlczUE0sjGjwovT7l5TOe9juPyQ1BPyGQDcsbk03SREad68Ca9Oxtro85PNOVrm9LK3TvtGpUf1vYC9MVUI_O4893Vn6SHMLJ0Kbbn7DBN81Y/s1600/Bill-Gaither-New.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhus2LxXUUtLaAuvvR6e0293QTDM3zsvUYlczUE0sjGjwovT7l5TOe9juPyQ1BPyGQDcsbk03SREad68Ca9Oxtro85PNOVrm9LK3TvtGpUf1vYC9MVUI_O4893Vn6SHMLJ0Kbbn7DBN81Y/s400/Bill-Gaither-New.jpg" /></a></div><br />
Bill Gaither er født i 1936. Sammen med sin kone Gloria er han en legende innen moderne gospelsang. Sammen med gruppa Gaither Vocal Band og gjennom serien Gaither Homecomming er sangene og musikken blitt kjent over hele verden.<br />
<br />
<b>Bibelfortelling</b><br />
Det var bibelfortellingene om hvordan Jesus helbredet syke som inspirerte den unge Bill Gaither til å skrive denne sangen i 1963. Han var forholdsvis nygift med sin Gloria, og begge var i fullt arbeid, samtidig som de var aktive i musikklivet i menigheten de tilhørte. Bill var lærer og underviste i engelsk.<br />
I løpet av barne- og ungdomsårene hadde Bill utallige ganger hørt forkynnelse der predikanten understreket hvordan spedalske og andre syke ble helbredet gjennom en fysisk berøring av Jesus. I forkynnelsen har spedalskhet vært mye brukt som et bilde på syndens urenhet. De jødiske forstillingene om renhet og urenhet var også slik at man ikke måtte komme i fysisk kontakt med en som var spedalsk. Dette brøt Jesus med.<br />
Gaither selv har senere sagt: «Jeg innså at det var ikke selve helbredelsen fra den forferdelige sykdommen som var det store miraklet, men det at Jesus ville strekke ut sin hånd og røre ved et syndig menneske.» Og etter en gudstjeneste der dette hadde vært tema for forkynnelsen, trakk han seg tilbake etter middagen og både tekst og tone begynte å ta form i tanken hans.<br />
<br />
<b>Ble kjent</b><br />
Sangen ble kjent for et europeisk publikum under Billy Grahams store møteserie i Dortmund i Tyskland i 1970. Disse møtene ble overført til en lang rekke europeiske land, blant annet til ni norske byer.<br />
I 1971 spilte Elvis Presley inn sangen for første gang, og da han i 1972 kom med sitt andre gospelalbum, fikk dette navnet «He touched me».<br />
Sangen ble oversatt til norsk av Bjørn Skjennum, og fikk tittelen «Han grep meg». Dette passer med melodien, men tittelen fanger ikke opp det som er den bærende ideen i originalversjonen, nemlig det å bli berørt av Jesus – et dilemma mange oversettere har støtt på.<br />
Flere andre Gaither-sanger er også oversatt til norsk, blant dem «Jesus, det er noe ved ditt navn» og «Min Jesus lever, derfor vil jeg leve».<br />
<br />
<br />
<i><b>Litteratur:</b><br />
Paul Davis:<br />
Enriching Hymn & Song Stories <br />
from the twentieth century (2002)</i><br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-36803688100862159792013-10-31T00:06:00.000-07:002013-10-31T00:17:27.228-07:00«…la meg gjemme meg i deg»<br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEilna6vYlxqbFbn6PKLAm46V4qhrbc6NRqSvehF1vum5o-PtNl7Y-6JShOCMKvsZmSnFCFK7JX8z_kjnEEpXczvOYjulFnDpGdX-o5hTFMAHBuvWZzqLKBTkGSEWQzv1KRy40mD5iykX1U/s1600/augustus-toplady.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEilna6vYlxqbFbn6PKLAm46V4qhrbc6NRqSvehF1vum5o-PtNl7Y-6JShOCMKvsZmSnFCFK7JX8z_kjnEEpXczvOYjulFnDpGdX-o5hTFMAHBuvWZzqLKBTkGSEWQzv1KRy40mD5iykX1U/s320/augustus-toplady.jpg" /></a></div>Den er blant de salmetekster som flest kjenner og som synes på «alle» språk. Den nevnes i samme åndedrag som «Amazing Grace» og «How great Thou art». I år er det 250 år siden den engelske presten Augustus Montague Toplady (1740 – 1778) skrev salmen «Rock of Ages», på norsk kjent som «Klippe, du som brast for meg».</b><br />
<br />
Augustus Toplady ble født i England. Han ble tidlig farløs, og kom etter hvert til Dublin, der han tok en akademisk utdannelse, samtidig som han opplevde en radikal, kristen omvendelse. I 1772 ble han ordinert som prest i den anglikanske kirke, og i 1776 ga han ut samlingen «Psalms and Hymns».<br />
Teologisk beveget han seg mer og mer i kalvinistisk retning, og ble etter hvert prest i en kalvinistisk menighet i London. Samtidig lå han i heftig, teologisk strid med en annen anglikansk prest som også var «underveis», nemlig John Wesley, som i kirkehistorien er kjent som metodismens grunnlegger. <br />
<br />
<b>Anekdoter</b><br />
Ifølge en berømt, men ubekreftet, historie ble sangen til etter at forfatteren hadde måttet søke tilflukt i en fjellkløft fordi han ble overrasket av et heftig uvær. Kløften er blitt lokalisert til et område med kalksteinsåser i Somerset i England, og det er blitt satt opp et skilt med påskriften «Rock of Ages» ved kløften, etter de første ordene i den engelske teksten av salmen. Navnet er også ført inn på enkelte kart. <br />
En annen ubekreftet fortelling knyttet til denne sangen, er at da dampskipet SS London gikk ned i Biscayabukta i januar 1866, var at det siste de hørte som hadde fått plass i redningsbåtene, at de som var igjen på skipet sang «Klippe, du som brast for meg» mens havaristen sank.<br />
Mange kjente, historiske personer har hatt denne som sin yndlingssalme, og valgt den til sin begravelse. Blant dem var dronning Victorias ektemann, prins Albert, og William Gladstone; den eneste som har vært britisk statsminister fire ganger. Bob Dylan framførte den på flere av sine konserter i sin «born again»-periode, og så sent som i 2004 skal han ha svart i et intervju, da han ble spurt hvilken sang han helst ville høre i det han døde: - Hva med «Rock of ages»?<br />
<br />
<b>Melodier</b><br />
Den melodien som vanligvis brukes til teksten er laget av den amerikanske komponisten Thomas Hastings (1784 – 1872). Han kalte den bare «Toplady» etter tekstforfatteren. Den svenske frelsesoffiseren Svea Tyndal har også laget en melodi til denne teksten. Den brukes nok mest i Frelsesarmeens egne sammenhenger, men er også blitt brukt av sangkor. I Frelsesarmeens engelske notesamlinger kalles melodien bare «Tyndal».<br />
<br />
<b>Oversettelser</b><br />
Sangen er oversatt til 150 språk. Det finnes flere oversettelser på norsk. Også når det gjelder den engelske teksten, er det flere versjoner. Ikke alle føler de kan, ut fra teologiske vurderinger, bruke ordene «be from sin the double cure» om det Jesus gjør, og som er brukt i det første verset av originalversjonen. I de norske oversettelsene har man gjerne brukt en formulering som kan forstås både «metodistisk» og «luthersk». <br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-27475070779815555002013-10-23T10:46:00.001-07:002014-06-14T23:06:35.114-07:00«I Romerbrevet åtte»<br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
Som stortingsrepresentant var han et forholdsvis stillferdig medlem av landbrukskomiteen som i perioden 1989-93 representerte Fremskrittspartiet i Oppland fylke. Da han møtte på Stortinget første gang, 66 år gammel, skrev mediene at for første gang hadde en oldefar debutert i nasjonalforsamlingen. Noen husket ham som en tidligere vekkelsespredikant og forfatteren av bedehussangen «I Romerbrevet 8».I juni 2014 døde han, 91 år gammel.</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjuqCUJpN3I-sNylrpeAqjl46svzKlObNCF5PAFwHDvrqC0_lIu4maDUPRAuzJg1iuO2j1GWpyi_HKNvk52hUSlU3jeeRReWw1I9vAyR5eVHjcG54YFDBpvu7c1tiFMFOJ8Q9ZmlZUW-Jc/s1600/Ramsrud.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjuqCUJpN3I-sNylrpeAqjl46svzKlObNCF5PAFwHDvrqC0_lIu4maDUPRAuzJg1iuO2j1GWpyi_HKNvk52hUSlU3jeeRReWw1I9vAyR5eVHjcG54YFDBpvu7c1tiFMFOJ8Q9ZmlZUW-Jc/s400/Ramsrud.jpg" /></a></div>Peder Ramsud ble født i Fåberg og vokste opp i Biri. Som 16-åring begynte han på Viken folkehøyskole, og gikk deretter på indremisjonens bibelskole og predikantkurs. I 1941 begynte han å reise som emmisær, og hadde dette som yrke fram til 1957. Han var kjent som en dyktig predikant, med evne til gode og sterke formuleringer. Han kunne nok bli oppfattet som litt av en «svovelpredikant», men mange ble omvendt i møtene hans og har vært med på å prege indremisjonsarbeidet i Oppland helt fram til våre dager.<br />
Da han sluttet han å reise som forkynner, var det fordi han, ifølge ham selv, var utslitt. Siden har han, så vidt vites, ikke deltatt i kristent arbeid.<br />
<br />
<b>Kunstner</b><br />
Peder Ramsrud er en allsidig begavet mann med kunstneriske evner. Disse har han vist på forskjellige måter, blant annet gjennom tegning og maling. Det fortelles at teatersjef Bjørn Bjørnsson var meget begeistret for en tegning Ramsrud hadde laget av hans far, dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnsson. <br />
Så sent som da han var 85 år, hadde Ramsrud to utstillinger med egne bilder.<br />
Da han sluttet som predikant, forsørget Ramsrud sin familie som kunstmaler en periode, før han begynte i forsikringsbransjen. Denne karrieren avsluttet han som assurandør i Storebrand i 1989, samme år som han ble valgt inn på Stortinget.<br />
Peder Ramsruds far hadde vært lokalpolitiker for Kristelig Folkeparti, men da sønnen engasjerte seg i politisk arbeid, var det i det som da het Anders Langes Parti. I 1979 ble han valgt inn i kommunestyret i Østre Toten, og fra 1981 møtte han også i Oppland fylkesting. Så sent som fram til 2011 var han varamedlem til kommunestyret i Østre Toten.<br />
Skribent<br />
Peder Ramsrud har også skrevet både sanger, dikt og betraktninger. Mange av betraktningene ble gitt ut som «traktater» - små pamfletter som ble delt ut til forbipasserende eller distribuert på andre måter. Under krigen grep det nazistiske presseforbundet inn overfor menighetsbladet på Gjøvik etter at dette hadde hatt et dikt av Ramsrud på trykk. Her het det i en strofe at «For vår Frelser har ennå Israel kjær».<br />
I 1953 ga han ut boka «Vekkelse» på Indremisjonsforlaget. Her heter det i det første kapitlet, som har overskriften «Vi venter vekkelse»: «Vekkelse! – Bare navnet har en egen forunderlig klang for et menneske som er frelst og født på ny. Vekkelse! – De gamle troendes øyne begynner å stråle. Minnene fra gamle dagers åndelige vårvær begynner å stråle.» (…) «Men kan vi vente vekkelse i dag? Eller er vekkelsenes tid forbi? Jeg vil svare: Vi ikke bare kan, vi skal vente vekkelse. Er vekkelsens tid forbi, så er kristendommens tid forbi.» <br />
Boka, som er på drøyt 50 sider, er dels et personlig vitnesbyrd, dels en drøfting av metoder og strategier i vekkelsesarbeidet, skrevet av en 30-åring som allerede var en erfaren vekkelsespredikant. <br />
<br />
<b>«I romerbrevet åtte»</b><br />
Av sangtekstene hans, er «I romerbrevet åtte» den mest kjente. Den har vært mye brukt på norske bedehus og i vekkelsesmøter, og er spilt inn på plate flere ganger, blant annet av duoen «Egil & Arne» (Solheim og Gundersen).<br />
Sjangermessig er «I romerbrevet åtte» en vise, med klare trekk fra de gamle skillingsvisene når det gjelder oppbygging og innhold. Teksten er en fortelling som gjennom seks vers skildrer sangerens vandring fra «barndomshjemmet» i Romerbrevet åtte, via ulike andre botilbud, og tilbake til utgangspunktet, nemlig budskapet om at «Så er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus». Metaforbruken er konsekvent, og kan også minne om John Bunyans klassiker «Pilegrims vandring».<br />
<br />
<i>Sangteksten:</i><br />
<b>I Romerbrevet åtte</b><br />
<br />
I Romerbrevet åtte jeg bor på nummer en, <br />
Jeg bodde der som liten, nå er jeg der igjen.<br />
I mellomtiden har jeg dessverre flakket om<br />
Og bodd på mangt elendig, ja, bent ut simpelt rom.<br />
<br />
Først var jeg ganske lenge i lystens pensjonat,<br />
Og bar meg som jeg ville i mine synder at.<br />
Jeg likte meg så tålig en ganske liten stund.<br />
Men helt forskrekket ble jeg da jeg så husets grunn.<br />
<br />
Jeg flyttet med det samme – å, lykkelige dag,<br />
for snart vil huset falle med dunder og med brak.<br />
Det stod jo helt på skrenten til satans svovelsjø, <br />
Så de som bor i lysten er snart i evig død.<br />
<br />
Så banket jeg på porten til rikdommens palass,<br />
men fikk dessverre svaret at der var ikke plass.<br />
Jeg måtte ligge tue i fra den samme kveld,<br />
Så aldri mere gjester jeg rikdommens hotell.<br />
<br />
Så drog jeg neste morgen til ærens høye hus,<br />
Hvor store ånder lever sitt liv i sus og dus.<br />
Men der var jeg for liten, der slapp jeg ikke inn,<br />
så aldri mer jeg prøver å bestige ærens tind.<br />
<br />
Men – så kom jeg til å minnes min barndom lys og glad,<br />
Og hjemme der på haugen som heter Golgata.<br />
Så flyttet jeg tilbake – der fant mitt hjerte ro.<br />
I Romerbrevet åtte, ja der er godt å bo.<br />
<br />
<i>Tekst: Peder I. Ramsrud</i><br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-4407664730561427172013-03-27T00:51:00.000-07:002013-03-27T00:51:01.050-07:00Salmen som har sitt eget museum<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjBTOlyQT6UQNEaHZjm6GaAGtR0B33_ebf3pJ9VYR6XYkWn1Q4noJHGySZIcpXueYqVWH2-lGEOChipQ_sknBEoCHqJE1P5fKEKKcu11DjK8U1bXXogCzZcPd1JqAzK9vm3Exz8vEjxjeg/s1600/bennard_g.jpg" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjBTOlyQT6UQNEaHZjm6GaAGtR0B33_ebf3pJ9VYR6XYkWn1Q4noJHGySZIcpXueYqVWH2-lGEOChipQ_sknBEoCHqJE1P5fKEKKcu11DjK8U1bXXogCzZcPd1JqAzK9vm3Exz8vEjxjeg/s320/bennard_g.jpg" /></a><br />
Den regnes som en av de tre mest kjente salmetekstene i verden, og nevnes i samme åndedrag som «Amazing Grace» og «Å, store Gud». I år er det 100 år siden en amerikansk frelsesoffiser kom ut av sin troskamp med en sang om «det gamle, ærverdige kors». Det er en av de ytterst få – kanskje den eneste? - salmetekstene som har fått sitt eget museum.</b><br />
<br />
George Bennard (1873 – 1958) ble født i Youngstown, Ohio, der faren hans arbeidet i en kullgruve. Senere flyttet familien til Albia, Iowa, og her vokste George opp i forholdsvis trange kår. Da han var 16 år gammel døde faren hans, og han måtte forsørge sin mor og fire yngre søstre. Skolegang ble det lite av, men han leste flittig. Etter farens død flyttet familien til Illinois, og George ble med i Frelsesarmeens lokale menighet. Han ble tidlig gift, og sammen med sin kone ble han offiser i Frelsesarmeen i 1897.<br />
Som frelsesoffiser opplevde han at mange mennesker ble omvendt. Ut fra kildene kan det se ut som han i mye av denne tiden var en slags reisende evangelist som dels drev nybrottsarbeid på steder der Frelsesarmeen vurderte å starte menigheter, dels besøkte etablerte menigheter med såkalte «vekkesesfelttog». Korset var alltid et sentralt tema i hans forkynnelse.<br />
<br />
<b>Første vers</b><br />
Høsten 1912 var Bennard på besøk i byen der han hadde vokst opp, nemlig Albia i Iowa. Her skrev han det første verset til sangen om korset: «On a hill far away stood an old, rugged cross».<br />
Beskrivelsen av korset, og resten av det første verset, viser at George ikke var noen «kors-romantiker». Det var ikke det smekre, vellagde korset som preget hans visjon, men tvert om det grove, knudret korset – ikke et smykke, men et torturredskap. Hans egen troskamp handlet nettopp om det å bære korset, noe som han der og da følte han ikke maktet.<br />
Det ble med det ene verset i første omgang. Bennard, som på denne tiden gjennomlevde en personlig troskamp, følte at han ikke klarte å komme videre med teksten. Han fant den fram ved flere anledninger, men kom fremdeles ikke videre. <br />
<br />
<b>Troskamp</b><br />
Våren 1913 var han i Michigan og skulle lede en møteserie. Fremdeles slet han med sin troskamp, men nå fant sangen sin endelige form, og George Bennard selv kom ut av sin troskamp med en ny frimodighet og glede i tjenesten. På denne tiden skrev han også melodien til sangen, og den ble brukt i møtene hans. I sine memoarer skrev han om denne sangen: «Det var som om jeg fikk en åpenbaring: Kristus og korset kan ikke ses adskilt fra hverandre.»<br />
Den kjente evangelisten Billy Sunday (1862 – 1935) fikk høre sangen, og begynte å bruke den i sine møter. Dette gjorde at sangen om korset raskt ble kjent, sunget og elsket i mange kristne miljøer. Billy Sunday hadde vært en kjent, profesjonell baseballspiller, men hadde brutt med denne karrieren da han ble omvendt, og begynte i stedet som predikant. I mange år var han en forkynner av verdensformat, på størrelse med navnebroren Billy Graham 40 år senere. <br />
En annen sang som fikk stor utbredelse takket være Billy Sundays vekkelseskampanjer, var «In the Garden», som ble skrevet omtrent samtidig.<br />
<br />
<b>Norsk versjon</b><br />
Det finnes to norske oversettelser av «The old rugged cross». Den mest kjente er gjort av den norskamerikanske teologen Carl Hanson i 1920. Han var i en del år knyttet til Fjellhaug skoler i Oslo. Hans tekst er nok likevel mer en gjendiktning enn en oversettelse, og det på mange måter brutale i Bennards tekst, er helt borte i Hanson sin. Bennards tekst vil i en forholdsvis direkte oversettelse, være slik på norsk:<br />
<i>På en høyde langt borte sto et gammelt, grovt kors,<br />
symbolet på lidelse og skam.<br />
Og jeg elsker det gamle kors hvor den kjæreste og beste<br />
ble slaktet for en verden av fortapte syndere.</i><br />
<br />
I Hansons tekst heter det:<br />
<i>I det fjerne jeg skuer et underbart syn<br />
som griper mitt hjerte med makt.<br />
For jeg skuer det gamle, ærverdige kors<br />
hvorpå synderes dødsdom ble lagt</i>.<br />
<br />
Det er også laget en annen norsk versjon av denne sangen. Den brukes først og fremst innen pinsebevegelsen, og er trolig laget av T.B. Barratt (1862 – 1940), metodistpresten som ble pinsebevegelsens «far» i Norge. Her er det første verset slik:<br />
<i>På en høyde langt borte stod en gang et kors<br />
symbolet på smerte og skam<br />
hvor all verdens misgjerning og skjensel og dom<br />
ble lagt på Guds hellige Lam.</i><br />
<br />
Her er metaforbruken mer i pakt med den opprinnelige, om enn ikke like «brutal».<br />
<br />
<b>Metodistprest</b><br />
Rundt 1915 trakk George Bennard seg fra tjenesten som frelsesoffiser, og ble i stedet ordinert til prest i Den biskoppelige metodistkirke, som var den retning også Metodistkirken i Norge tilhørte i utgangspunktet. I dag heter kirkesamfunnet Den forente metodistkirke. Også som metodistprest reiste han som evangelist, og han skrev etter hvert mange sanger – mer enn 300, hevdes det. Foruten sangen om korset, er hans tekst «Hør hvor høstens herre ømt deg kaller» oversatt til norsk, og står i Sangboken, som brukes av de lutherske lekmannsorganisasjonene.<br />
George Bennard skrev melodi til flere av sangene sine. Han var svært musikalsk, men lærte seg aldri å spille piano. Gitaren var og ble hans instrument, slik det har vært for mange med bakgrunn i Frelsesarmeen.<br />
Da han ble enkemann i 1944, giftet han seg med Hannah Dahlstrom, som var hans faste pianist i møtene. De slo seg ned i byen Ashton i Michigan. Senere flyttet de til Reed City i den samme staten, og her døde George Bennard under et astmaanfall i 1958. Da var han 85 år gammel. I begravelsen ble tonene til «The old rugged cross» brukt som preludium. I Reed City finnes det også et historisk museum der salmen om korset og han som skrev den er tema, og det blir besøkt av tusenvis av mennesker hvert år.<br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-40201955536062359882012-12-28T08:06:00.000-08:002012-12-28T09:54:37.064-08:00"In the Garden" ble til i et mørkerom<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhq9PmbUuua2H0hz83RiCqbCIuOt_SLSBXYzw5fQshfbWRtKAqPynnq6ChXJ-PW2YiWJDrYaFEiKPeraTe0xCHu1njaQSLDLMD7BGhgUWGYHztqOwdSFPrkEyjK_SB13ygnNWc3s3mY_iA/s1600/Jim_Reeves.png" imageanchor="1" style="clear:left; float:left;margin-right:1em; margin-bottom:1em"><img border="0" height="256" width="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhq9PmbUuua2H0hz83RiCqbCIuOt_SLSBXYzw5fQshfbWRtKAqPynnq6ChXJ-PW2YiWJDrYaFEiKPeraTe0xCHu1njaQSLDLMD7BGhgUWGYHztqOwdSFPrkEyjK_SB13ygnNWc3s3mY_iA/s320/Jim_Reeves.png" /></a></div><br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
Han var en ivrig amatørfotograf, og hadde ordnet seg sitt eget mørkerom. Her samlet han alt utstyret han trengte for sin hobby, men han brukte også mørkerommet som en slags «hule», der han trakk seg tilbake for å lese, be eller meditere. En vårdag i 1912 hadde han gjort nettopp dette. </b><br />
<br />
Han forteller selv at mens han satt slik, åpnet han Bibelen sin, og i lyset fra den blå pæra i mørkerommet leste han fortellingen i Johannes-evangeliets 20. kapittel. - Dette er mitt yndlingskapittel i Bibelen, og om det var tilfeldighet eller ledelse som gjorde at jeg leste dette akkurat denne dagen, er ikke godt å si, skrev han senere, redaktøren og sangforfatteren Charles Austin Miles (1868 – 1946).<br />
Teksten i dette kapitlet handler om Jesu oppstandelse og den tomme graven, og det avsnittet Austin Miles leste akkurat denne dagen var om møtet mellom Maria Magdalena og den oppståtte Jesus. Og da han kom til verset der Maria kjenner Jesus igjen og utbryter «Rabbuni!», var det som hans blikk ble løftet bort fra boka og han så for seg møtet i hagen.<br />
<br />
<b>Syn</b><br />
Han forteller at han først syntes han så disiplene Peter og Johannes som løp avgårde fra den tomme graven; de hadde fått beskjed fra en engel om at Herren var stått opp. Men Maria hadde kommet litt senere enn dem; hun så dem bare springe av gårde. Og når hun så inn i graven, var den tom. Hun trodde noen hadde stjålet Jesus, og begynte å gråte. Da hun merket at en mann nærmet seg, trodde hun først det var gartneren. Men da mannen sa navnet hennes, kjente hun ham igjen: «Rabbuni!»<br />
- Jeg kom til meg selv og merket at jeg holdt hardt fast i Bibelen, skrev han senere. - Jeg syntes hver muskel i kroppen var spent, og jeg satte meg ned og skrev de tre versene på et par minutter. Samme kveld skrev jeg også musikken, har Charles Austin Miles selv fortalt. Sangen heter «In the garden», og er en av de mest populære og mest brukte gospesangene som er laget. Den er spilt inn av en lang rekke artister, blant dem både Jim Reeves, Elvis Presley og Johnny Cash – for å nevne «de tre store» innen countrygospel.<br />
<b><br />
Farmasøyt og salmedikter</b><br />
Charles Austin Miles var fra Lakehurst i New Jersey. Han var utdannet farmasøyt, men sluttet i dette faget da han var 24 år, samme år som han ga ut sin første gospelsang. Senere var han redaktør og direktør i det kristne forlaget Hall-Mack Publishers i 37 år. Han skrev en lang rekke kristne sanger, og sa selv at det var som forfatter av slike sanger han håpet å bli husket.<br />
Noen av sangene hans er oversatt til norsk også, blant dem «If Jesus goes with me». I den norske versjonen heter det i omkvedet:<br />
<i> «Om Jesus går med meg, jeg går<br />
hvor som helst.<br />
En himmel det er<br />
når Jesus er nær,<br />
ja, hvor som helst».</i><br />
Sangen blir ikke minst brukt i Frelsesarmeen, både som korsang og forsamlingssang.<br />
En annen av sangene hans var «Look for me». Åge Samuelsen hadde omkvedet av denne sangen på sitt repertoar: <br />
<i>«Se så etter meg, for jeg er der<br />
ja, jeg er der<br />
hvor Jesus er...»</i><br />
Sammenliknet med de to andre sangene som her er nevnt, er «In the garden» en langt mer meditiativ både når det gjelder tekst og melodi, og den er blant annet blitt brukt i begravelser.<br />
Sangen ble kjent gjennom møteseriene til den amerikanske evangelisten Billy Sunday (1862 – 1935), som etter å ha gjort en karriere som profesjonell baseballspiller, brøt med denne da han ble omvendt, og begynte som predikant. I mange år var han en forkynner av verdensformat, på størrelse med navnebroren Billy Graham 40 år senere. I 1912, da sangen om møtet i hagen ble introdusert i hans møteserier, var han på høyden av sin betydning, og sangen spredte seg raskt. Den fikk en betydning som er blitt sammenliknet med den «The old rugged cross» fikk; en sang som ble skrevet omtrent samtidig.<br />
<br />
<b>Oppstandelsens hage</b><br />
Mørkerommet der Austin Miles fikk inspirasjon til sangen, er av ett av hans barnebarn blitt beskrevet som «et kaldt, dystert og utett kjellerrom som ikke en gang hadde et vindu, langt mindre en utsikt mot noen hage». Når sangen heter «In the garden», er det ikke hvilken som helst hage forfatteren har hatt i tankene – heller ikke en hvilken som helst bibelsk hage. Getsemane-hagen kan saktens innby til tanker og meditasjon; det samme kan Edens hage, der Herren faktisk gikk omkring og snakket med menneskene, ifølge urhistorien i første mosebok. Men ut fra bakgrunnshistorien kan vi slå fast at det er oppstandelsens hage det synges om i denne teksten. <br />
En annen kjent salme som tar utgangspunkt i møtet mellom Jesus og Maria Magdalena, er den norske påskesalmen «Å, salige stund uten like», som også er blitt spredd til mange land. Den ble skrevet av journalisten og forfatteren Johan Halmrast, og da den ble publisert første gang, hadde den tittelen «Maria Magdalenas jubel».<br />
Austin Miles sang er oversatt til norsk av metodistpresten Yngvar Johansen (1892 - 1958), og sunget inn på plate, blant andre av Arne Aano. Den norske teksten heter «Jeg vandrer i skyggenes lund». Motivet med vandringen i oppstandelsens hage er nok ikke fullt ut ivaretatt i den norske oversettelsen, men sangen er mye brukt, ikke minst som solosang.<br />
<br />
<br />
<br />
<b>Jeg vandrer i skyggenes lund</b><br />
<br />
<i>Jeg vandrer i skyggenes lund <br />
mens nattens dugg meg husvaler.<br />
Da en stille røst bringer hjertet trøst,<br />
det Jesus er som taler<br />
<br />
KOR:<br />
Å, han vandrer med meg han trøster meg<br />
Og han hvisker ømt du er min.<br />
Og den fryd jeg får når han med meg går<br />
helt fyller sjel og sinn<br />
<br />
Han kaller så kjærlig og mildt <br />
sorg og uro flyr for hans stemme.<br />
Og enhver som vil legger øret til <br />
skal verdens toner glemme<br />
<br />
Jeg ønsker å stanse hos ham<br />
medens mørket om oss seg leirer.<br />
Men han sier meg gå kun trygt din vei,<br />
for deg min venn jeg seirer.</i><br />
<br />
<b>Bildetekst: Jim Reeves (1924-64) er en av mange artister som har spilt inn "In the Garden" på plate.</b>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-48995758099281815852012-11-06T04:01:00.000-08:002012-11-07T01:36:11.380-08:00"Blowing in the wind" gjennom 50 år<br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad<br />
Forfatter</i><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgP-1v9RnhTARjGcpmMED2wBTbhu3n2Aa_fMXce8XSI-p4BL3dBNSjmSkvtwBFHUqSy3IBfQ5aRokGI7E_2IQ40NOkm1xfI_fxmeNvuNlxTy-PlMTGg_C7ax5pRqCJc20Fmt_38pXvxJ98/s1600/bob+dylan.jpg" imageanchor="1" style="clear:left; float:left;margin-right:1em; margin-bottom:1em"><img border="0" height="320" width="213" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgP-1v9RnhTARjGcpmMED2wBTbhu3n2Aa_fMXce8XSI-p4BL3dBNSjmSkvtwBFHUqSy3IBfQ5aRokGI7E_2IQ40NOkm1xfI_fxmeNvuNlxTy-PlMTGg_C7ax5pRqCJc20Fmt_38pXvxJ98/s320/bob+dylan.jpg" /></a></div><br />
Pave Johannes Paul II holdt en preken over den. Artister som Elvis Presley, Bruce Springsteen, Stevie Wonder, Sam Cooke og Marlene Dietrich har spilt den inn; den har vært sunget ved tusenvis av leirbål og ungdomssamlinger, den var borgerrettsbevegelsens «salme» framfor noen på 1960-tallet, men opphavsmannen selv ville ikke være ved at det var noen protestsang. I år er det 50 år siden den da 21 år gamle Bob Dylan skrev «Blowing in the wind».</b><br />
<br />
Det er blitt hevdet at «Blowing in the wind» er et av de første eksemplene på hvordan Bob Dylan brukte bibelske problemstillinger i sine tekster. I dette tilfellet skal det være en tekst fra profeten Esekiel i Det gamle testamente som har vært utgangspunktet: «Herrens ord kom til meg: Menneske, du bor i en trassig ætt som har øyne å se med, men ikke ser, og ører å høre med, men ikke hører, for en trassig ætt er de» (12, 1 – 2). Dette motivet er det lett å kjenne igjen i Dylans tekst, når det for eksempel i det tredje verset heter: «..how many ears must one man have/before he can hear people cry?», eller i det andre verset: «..how many times can a man turn his head/pretending he just doesn’t see?»<br />
Et annet bibelsk motiv noen mener å gjenkjenne, er i det første verset, der det heter: «..how many seas must a white dove sail/before she sleeps in the sand?». Her skal motivet være hentet fra urhistorien og fortellingen om duen som ble sendt ut fra Noas ark for å sjekke om vannet hadde sunket etter storflommen: «Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile foten, og vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken. Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen. Duen kom til ham i kveldingen, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at det var blitt mindre vann på jorden. Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer» (1 Mos 8, 8-12).<br />
<br />
<b>TO VERS</b><br />
Da Dylan framførte sangen første gang, besto den av to vers. Det er de to som senere ble henholdsvis det første og det siste verset. I denne utgaven ble den framført første gang i april 1962. Senere skrev Dylan ett vers til, og plasserte dette mellom de to han alt hadde laget. Det er særlig dette verset som har bidratt til at teksten har fått status som «protestvise». Her finner man blant annet strofen: «Yes, how many years can some people exist/Before they're allowed to be free?» Men også dette er et kjent, gammeltestamentlig motiv, nemlig de 400 årene som Israels barn befant seg i Egypt. <br />
I mai 1962 sto sangen på trykk første gang, i et magasin som publiserte nye, aktuelle sanger. I et intervju samme sommer, kommenterte Bob Dylan teksten slik: «Det er ikke så mye jeg kan si om denne sangen, bortsett fra at svaret blåser i vinden. Det finnes ikke i noen bok eller film eller TV-program eller diskusjonsgruppe. Det er i vinden og det blåser i vinden. Det er alt for mange av disse hippe folkene som vil fortelle meg hvor svaret er, men jeg vil ikke tro det. Jeg sier likevel at det finnes i vinden, og akkurat som et rastløst stykke papir; den må komme ned et eller annet sted ... Men den eneste bekymring er at ingen fanger opp svaret når det kommer, slik at ikke altfor mange folk som får se og vite ... og så flyr det vekk igjen. Jeg sier at noen av de største kriminelle er likevel de som snur hodet sitt bort når de ser noe feil, og vet det er galt. Jeg er bare 21 år gammel og jeg vet at det har vært altfor mange ... Du som er over 21, du er eldre og smartere.»<br />
<br />
<b>«BORGERRETSSALME»</b><br />
Den amerikanske borgerrettsbevegelsen trykket raskt denne sangen til sitt hjerte. Den afroamerikanske sangeren Sam Cooke (1931 – 1964) brukte den på sine konserter, og trioen «Peter, Paul and Mary» fikk en kjempeslager med den i 1963. Flere afroamerikanere uttrykte senere forundring over at «ung, hvit mann» kunne tolke deres frustrasjon og smerte så bra (hvit og hvit; Bob Dylan, som egentlig heter Robert Zimmermann, er av jødisk opprinnelse; det ligger en del smerte og frustrasjon i den jødiske arven også). Ved siden av å bli borgerrettsbevegelsens «salme», ble den også antikrigssangen framfor noen. Joan Baez sang den under demonstrasjonene mot krigen i Vietnam, og den ble tatt fram igjen under Golf-krigen 20 år senere.<br />
Det er noe universelt i teksten, den stiller spørsmål som har vært stillet i hele menneskehetens historie. De kan godt kalles retoriske, og svaret – «svaret» - på spørsmålene er vagt og tvetydig: Enten er det så opplagt at det er rett foran øynene dine, eller så er svaret like vanskelig å gripe tak i som vinden. <br />
Gitt at det er de bibelske tekstene som har inspirert Bob Dylan til denne sangen, finner man flere tekster om vinden også her. Fra Forkynneren: «Også dette er bittert og vondt: Slik som han kom, må han gå. Hva har han da igjen? Han har arbeidet for vind» (5, 15). Eller hva skal man si om følgende oppsummering av eget liv: «Jeg la meg på hjertet å lære hva som er visdom, og hva som er dårskap og uforstand. Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden» (Fork 1, 17) – alt i alt en nokså pessimistisk konklusjon.<br />
<br />
<b>NORSK VERSJON</b><br />
Den norske artisten Inger Jacobsen sang inn en norsk versjon av sangen i 1963. Den het «Vinden gir svar», og var på markedet før «Peter, Paul and Mary» sin hitversjon nådde Europa. Innspillingen regnes som den første protestvisa på norsk, og innledet på mange måter protestvisebølgen her til lands. Bob Dylans navn var ukjent i Norge den gang, og sangen ble populær i kraft av sine egne kvaliteter. <br />
Den norske teksten er skrevet av Juul Hansen (1913 – 1981), som skrev mange slagertekster for en rekke artister. I 1965 spilte Birgitte Grimstad den inn på plate, men da var den for lengst etablert som det viseikon den siden har vært. <br />
<br />
<i>Publisert som kronikk i Fredriksstad Blad 7. november 2012</i><br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-48253461508616270792012-07-18T13:54:00.000-07:002012-07-18T13:55:58.183-07:00"JEG VIL HELLER HA JESUS" GJENNOM 80 ÅR<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjPF3O4plO5hzH6c6ruSWuRIN_kL_ThJGzweRYxM04xfbTmqOk7n5388BxGGXnzRLEomJR5OevjY9pj7i7cVq8mwyCYYlxGth8UMyohbtQTCqjL4fZZEBCA7Bq-5YDgM7chKIbdQvenKZE/s1600/Shea.jpg" imageanchor="1" style="clear:left; float:left;margin-right:1em; margin-bottom:1em"><img border="0" height="200" width="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjPF3O4plO5hzH6c6ruSWuRIN_kL_ThJGzweRYxM04xfbTmqOk7n5388BxGGXnzRLEomJR5OevjY9pj7i7cVq8mwyCYYlxGth8UMyohbtQTCqjL4fZZEBCA7Bq-5YDgM7chKIbdQvenKZE/s200/Shea.jpg" /></a></div><b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
En 23 år gammel sangstudent fant et ark med noen vers på pianoet sitt. Teksten i diktet traff den unge musikeren, og han begynte nesten spontant å nynne en melodi til ordene. I år er det 80 år siden George Beverly Shea laget melodien til teksten ”Jeg vil heller ha Jesus”. Få kristne sanger er så godt kjent som denne.</b><br />
<br />
George Beverly Shea har selv fortalt om episoden som førte til at han skrev denne melodien. Beverly Shea, som i en alder av 103 år fremdeles er i stand til å synge, ble verdenskjent som sangsolist i Billy Grahams møtekampanjer over hele verden på 1950- og 60-tallet. I selvbiografien ”How sweet the sound” forteller han at det var moren hans som hadde skrevet av de tre versene og lagt arket på pianoet. Han tror hun ønsket å utfordre sin sønn på det teksten sier om å treffe valg. Teksten er på mange måter en parafrase av Jesu ord i Matteus-evangeliet om å vinne hele verden, men tar skade på sin sjel, som det sto i tidligere oversettelser.<br />
Da Beverly Shea senere fikk sin første platekontrakt med selskapet RCA Victor, var det først og fremst denne sangen de ville feste til rillene. Senere har en lang rekke sangere spilt den inn, blant dem Jim Reeves. Sangen fikk norsk tekst av Trygve Bjerkrheim i 1951: ”Jeg vil heller ha Jesus”. Også den norske versjonen er spilt inn flere ganger. Mest kjent er trolig nylig avdøde Karsten Ekorness sin versjon fra 1955.<br />
<br />
<b>Forfatteren</b><br />
Rhea F. Miller, som skrev teksten til denne sangen, levde fra 1894 til 1966. Hun var gift med Howard Miller, som sto sentralt i det amerikanske kirkesamfunnet Church of Nazarene. <br />
Teksten ble skrevet ti år før Beverly Shea skrev sin melodi, så sangen kan med en viss rett sies å ha dobbelt jubileum i år – teksten er 90 år og melodien 80. Da hun var barn, lå faren hennes under for alkohol, og ville heller ikke ha noe med religion å gjøre. Men takket være kona og andre kristnes forbønn, ble faren frelst og ble senere pastor i en amerikansk kirke.<br />
I 1922, da datteren var en ung pastorfrue på 28 år, gikk hun hjemme og tenkte på det vitnesbyrdet hun ofte hadde hørt faren avlegge, der han gjerne sa at det å finne Jesus var mer verd for ham enn all verdens sølv og gull. Som vitnesbyrd er vel ikke det spesielt originalt, men det inspirerte datteren, og hun skrev disse versene. Hun laget også en melodi til teksten, men etter at George Beverly Shea hadde laget sin melodi, ble det denne som ”gjaldt”.<br />
<br />
<b>Oftest framført</b><br />
George Beverly Shea spilte inn mer enn 80 LP-plater eller album og skrev også flere andre sanger. Han ble nominert til Grammy-priser ved ti ulike anledninger, og vant den i 1965. Han har selv sagt at når ”Jeg vil heller ha Jesus” er den sang han har framført oftest, skyldes det først og fremst teksten, og ikke hans egen melodi.<br />Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-40335798455248966312012-04-07T00:41:00.002-07:002012-04-07T00:46:19.761-07:00Gospelmusikkens "far"<a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi1nanpTiIyM5ajIsSnEQL2hJQcwwuAM6NG8yPDa7H8m6MbHi1mv8KjGgAsgU2qYqyCE8kRhRseHQaB4zxfrZzqv4yitZyTgQJ-69u_8PJSFph6XRoTwZue0WlmFRgQ0tD5NluohGRsWQs/s1600/dorsey2.jpg"><img style="float:right; margin:0 0 10px 10px;cursor:pointer; cursor:hand;width: 160px; height: 200px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi1nanpTiIyM5ajIsSnEQL2hJQcwwuAM6NG8yPDa7H8m6MbHi1mv8KjGgAsgU2qYqyCE8kRhRseHQaB4zxfrZzqv4yitZyTgQJ-69u_8PJSFph6XRoTwZue0WlmFRgQ0tD5NluohGRsWQs/s200/dorsey2.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5728561937928059170" /></a><br /><span style="font-weight:bold;"><span style="font-style:italic;">Av Nils-Petter Enstad</span><br /><br />Thomas Dorsey ble en gammel mann og han skrev hundrevis av sanger. Han begynte som nattklubbartist, men ble etter hver regnet som den moderne gospelmusikkens far. I år er det henholdsvis 80 og 75 år siden to av de mest kjente sangene hans ble skrevet. De er også blant de mest brukte gospelsangene i verden: «Take my Hand, Precious Lord» og «Peace in the Valley».</span><br /><br />Thomas Dorsey levde fra 1899 til 1993. Han var opprinnelig bluespianist, og på 1920-tallet var han en av de ledende på sitt felt i Chicago, kjent under artistnavnet ”Georgia-Tom”. Blant annet akkompagnerte han flere av de mest kjente bluessangerne, og han skrev også sanger for dem. I 1929 hadde han skrevet 11 av de 30 mest populære slagere det året. Han tjente penger som gress, og i pakt med den nøysomme oppdragelsen han hadde fått som sønn av en fattig baptistprest, satte han pengene i banken.<br /> Dette førte til at han ble ruinert i det store bankkrakket i 1932. Samtidig ble han rammet av en mye større tragedie idet hans kone Nettie døde i barselseng, sammen med den lille gutten hun hadde satt til verden en time før. Etter mange års barnløst ekteskap, skulle de endelig ble foreldre. Dorsey fikk meldingen om den doble tragedien idet han skulle gå inn på scenen og begynne en konsert. Det ble den siste «verdslige» konserten han holdt – etter dette spilte han kun i kirker, og han skrev kun kristne sanger.<br /> Under inntrykket av konas og sønnens død, skrev han «Take my hand, Precious Lord».<br /><br /><span style="font-weight:bold;">GOSPEL</span><br />Thomas Dorsey hadde også skrevet kristne sanger tidligere. Han var vokst opp med sangene i kirken, og det var denne musikken hans hjerte brant for. Samtidig ble han trukket mot glamouren og berømmelsen knyttet til show business. Han hadde hatt flere psykiske sammenbrudd i de årene han hadde en «verdslig» karriere. Hver gang var det musikken i kirken som hadde klart å hente ham tilbake til livet og hans trofaste Nettie som forsørget ham og sørget for at regningene ble betalt.<br /> Etter hendelsene i 1932 sa Thomas Dorsey farvel til show business for godt. Han tok også på seg ansvaret for sangkoret til Pilgrim Baptist Church i Chicago. Her utviklet han en helt ny form for kristen sang og musikk, som han ga betegnelsen «gospel». Selv definerte han gospelmusikk som «kristen lovprisning til rytmene fra blues og jazz».<br /> <br /><span style="font-weight:bold;">MAHAILIA JACKSON</span><br />Fem år etter at han hadde skrevet «Take my hand», skrev Thomas Dorsey den andre av sine to mest kjente gospelsanger. Det var «Peace inthe Valley», som han opprinnelig skrev for Mahailia Jackson, men som er mest kjent gjennom Elvis Presley sin versjon. Han framførte den offentlig første gang i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på amerikansk fjernsyn i januar1957. Før programmet hadde kamerafolkene fått beskjed om bare å filme overkroppen til Elvis når han sang; man ville ikke utsette publikum for hans berømte (og beryktede!) hoftevrikking. Men «rockekongen» sto rett opp og ned som en korgutt og sang en gospelsang.<br /> Mahailia Jackson levde fra 1911 til 1972, og huskes blant annet fra sin framføring av «We shall overcome» under den store borgerettsdemonstrasjonen foran Lincoln-monumentet i Washington i 1963. Hun var gospeldronningen framfor noen, og en nær venn av Thomas Dorsey. Det var også Ruth Reese, som bodde i Norge de siste 40 årene av sitt liv, og selv var en stor sangerinne.<br /><br /><span style="font-weight:bold;">ARV FRA NEGRO SPIRITUALS</span><br />Det er lett å spore arven av den musikken de amerikanske slavene skapte, negro spirituals, i tekstene til så vel «Take my Hand», som «Peace in the Valley». Det er tekster som skuer fram mot det himmelske håpet, og som ber om styrke fram til sangeren er kommet dit. «Take my Hand» er den mest personlige, naturlig nok, mens «Peace in the Valley» har en rekke assosiasjoner til bibelske metaforer om ulven og lammet som skal beite sammen, om barnet som skal lede dem og om Lammet som skal lyse for oss alle når vi har nådd fram.<br /> I amerikansk musikkhistorie står Thomas Dorsey på linje med George Gershwin. Han var den første afroamerikaner som ble votert inn i Nashville Songwriters Hall of Fame, og han var også den første som fikk plass i Gospel Music Association's Living Hall of Fame.<br /> Mange kjente amerikanere har sagt at «Peace in the Valley» er deres kjæreste salme. Martin Luther King jr. var en av disse, tidligere president Lyndon B. Johnson en annen. Johnson hadde bedt spesielt om den skulle synges i hans begravelse.Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-22506545356759212392012-02-24T02:08:00.003-08:002012-02-25T06:00:31.400-08:00Mannen i svart - Johnny Cash 80 år<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhHVXINBR3vMllXQ5GhyphenhyphenT2doujzHXfpa1K2RN95ZiCy_Psc_eLdvXUjXVyXOlOmOeAAAc3O6gxaiz_c58YGCap8J-sVwzJZCnV2L2vk2H4tgnN2DZEG9ihl_1lxdUKdKqN3mAMQM8tQih0/s1600/johnny-cash200-030910.jpg"><img style="float:left; margin:0 10px 10px 0;cursor:pointer; cursor:hand;width: 178px; height: 200px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhHVXINBR3vMllXQ5GhyphenhyphenT2doujzHXfpa1K2RN95ZiCy_Psc_eLdvXUjXVyXOlOmOeAAAc3O6gxaiz_c58YGCap8J-sVwzJZCnV2L2vk2H4tgnN2DZEG9ihl_1lxdUKdKqN3mAMQM8tQih0/s200/johnny-cash200-030910.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5712643717365362082" /></a><br /><strong>Av Nils-Petter Enstad</strong><br /><br /><em>Han opptrådte alltid i svarte klær på scenen, og etablerte en ideologisk begrunnelse for dette. Men i virkeligheten hadde fargen på klærne en praktisk og nokså prosaisk begrunnelse. Søndag 26. februar 2012 ville country- og gospelartisten Johnny Cash - The Man in Black - fylt 80 år. </em><br /><br />Historien om Johnny Cash er mange historier i én. Dels er det historien om gutten som vokste opp i fattige kår og fikk stor suksess som kunstner – «den amerikanske drømmen». Men det er også historien om det amerikanske marerittet: Den begavede musikeren som holdt på å gå under i rus og elendighet. Og det er historien om rusmisbrukeren som med hjelp fra Gud og en kvinne som elsket ham klarte å komme ut av misbruket; ikke bare én, men flere ganger. <br /><br /><strong>Salmer </strong><br />Som for mange andre, amerikanske artister var salmesangen i barndommens kirke den grunnleggende musikalske utdannelsen Johnny Cash fikk. Gitar begynte han ikke å spille før han gjorde militærtjeneste. Da var han omkring 20 år og stasjonert i Vest-Tyskland. Senere tok han sangtimer, men ble sendt hjem etter bare tre øvelser med beskjed om at aldri måtte la noen forsøke å endre på det spesielle uttrykket hans, en grov, ru og upolert baryton. Datteren hans traff derfor noe vesentlig da hun en gang ble konfrontert med at faren hennes faktisk sang surt - hvordan det da kunne ha seg at han solgte så mange plater? «Det er vel noe med måten han synger surt på, da», svarte datteren. <br />Til tross for nedturer både karrieremessig og privat, med rus og skilsmisse, var kristentroen alltid viktig for Johnny Cash. Han praktiserte en form for tiende som gikk ut på at det på alle hans plater og i alle hans konserter ble sunget minst én kristen sang. Han ga også ut flere kristne albums. <br /><strong><br />Ekteskap </strong><br />Historien om ekteskapet mellom June Carter Cash og Johnny Cash er blant de vakreste man kjenner fra populærindustriens historie. June hørte til en av de mest kjente familiene innen amerikansk country og western, og hun hadde også suksess som soloartist. Da hun og Johnny møtte hverandre var begge nylig blitt skilt. Johnny forelsket seg hodestups, men hun holdt igjen. De opptrådte mye sammen og hun skrev blant annet en av hans største slagere: «Ring of fire». Han hadde fridd en rekke ganger da hun omsider sa ja. Det skjedde for åpen mikrofon under en konsert i 1968. I 1970 fikk de sitt eneste felles barn, sønnen John Carter Cash. <br />De holdt sammen til de begge døde, med få måneders mellomrom, i 2003. Hun støttet ham når han hadde nedturer, blant annet på grunn av rus. Etter en ryggoperasjon i 1983 ble han avhengig av smertestillende medikamenter. Han ble lagt inn i Betty Ford-klinikken og kom ut av misbruket. Siden holdt han seg rusfri, og holdt seg unna smertestillende medisiner også. <br /><br /><strong>Kledd i svart </strong><br />Tidlig på 1970-tallet hadde han en hit med sin egen sang «Man in Black». Det svarte antrekket var en slags uniform han brukte, og i sangen hevdet han at dette gjorde han i solidaritet med alle som hadde det vondt og vanskelig og som ikke hadde hørt Jesu ord om å bli satt fri. Bakgrunnen for at han begynte å bruke svart tøy på scenen var mer prosaisk: Da han og noen kamerater skulle opptre for første gang, hadde ingen av dem like dresser. Men de hadde alle svarte skjorter og jeans. Dette opptrådte de i, og dermed var en tradisjon - og en myte - etablert. <br /><br /><em>Publisert gjennom Kristelig Pressekontor februar 2012</em>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-43369656478511883552011-12-24T00:37:00.000-08:002014-12-21T02:50:01.884-08:00En trommevirvel for Jesus-barnet<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjGwfZTgTJ533Iv-ht65WPcbOw0UF86f-LC8DlRrEJlYjv2dn8Tvm3qrY1MX2H0YnJVZNTOp7AQOLGABfhHihmB0laGGiFtARZNA1VYbWsHn5cRccPl103vG1EKQnoZsioFVGq-mL_ZmWM/s1600/drummer-boy.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjGwfZTgTJ533Iv-ht65WPcbOw0UF86f-LC8DlRrEJlYjv2dn8Tvm3qrY1MX2H0YnJVZNTOp7AQOLGABfhHihmB0laGGiFtARZNA1VYbWsHn5cRccPl103vG1EKQnoZsioFVGq-mL_ZmWM/s400/drummer-boy.jpg" /></a></div><br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
Den er blitt en del av julens musikkbilde over hele den vestlige verden. Det er en enkel liten sang med en søt fortelling i seg; et motiv som har vært brukt på flere måter i den fortellings- og legendeflora som har oppstått i kjølvannet av den kristne julefeiringen. I mer enn 70 år siden har vi lyttet til sangen om den lille trommeslageren.</b><br />
<br />
Teksten i sangen «Little Drummer Boy» går ut på at den lille trommeslageren får vite at en ny konge skal bli født og alle inviteres til å gi ham en gave. Men trommeslageren er en fattig gutt, og har ikke annet å tilby enn at han kan spille for den nyfødte kongen på tromma si. Den nyfødte smiler når han hører det, og moren nikker anerkjennende. Og så spiller trommeslageren for Jesus-barnet, og han spiller det beste han kan mens dyrene i stallen lytter, sammen med moren og barnet.<br />
<br />
<b>Fra øvelsesnummer til verdensslager</b><br />
Sangen er skrevet av den amerikanske komponisten, pianisten og musikkpedagogen Katherine Kennicott Davis (1892 – 1980) som et øvelsesnummer for jentekor. I originalmanuskriptet står det at den er basert på en tsjekkisk julesang, «fritt bearbeidet av K.K.D». Denne tsjekkiske originalen har imidlertid ingen klart å spore opp, det nærmeste man er kommet, er en tsjekkisk vuggesang som ble oversatt til engelsk i 1928. <br />
Davis skrev sangen i 1941, og i 1955 ble den spilt inn på plate første gang. Innspillingen var ved den østerrikske von Trapp-familien, mest kjent som modellene for musikalen The Sound of Music. Det var imidlertid en innspilling fra 1958, med en annen sanggruppe, som ga «trommesangen» dens gjennombrudd. <br />
Senere er den blitt en av de mest spilte julesanger i verden, og artister Fra Ray Conniffs kor og orkester, via Bing Crosby, Johnny Cash, Andy Williams, Marlene Dietrich til Stevie Wonder og Jimi Hendrix har spilt den inn. <br />
Nana Mouskouri laget en fransk versjon i 1965 og DDE laget en norsk versjon da de spilte inn Frelsesarmeens juleplate i 2008: «Mæ og tromma mi».<br />
<br />
<b>Forfatteren</b><br />
Om Katherine Kennicott Davis kan det fortelles at hun publiserte sin første komposisjon da hun var 15 år, og da hun døde i 1980, 87 år gammel, etterlot hun en lang rekke operaer, barneoperetter, kantater, stykker for orgel og piano og en rekke sanger. <br />
Hun var æresdoktor ved Stetson University i Florida, og var aktiv som komponist fram til bare noen måneder før hun døde.<br />
<br />
<b>Motivet</b><br />
Teksten i sangen om den vesle trommeslageren kan leses som en parafrase over et motiv som har vært brukt en rekke ganger. Bibelens fortelling om enkens skjerv er kanskje den mest kjente av disse, men også Tolstojs fortelling om den fattige skomakeren kan leses på samme måte. <br />
Fra barnelitteraturen har man Charles Tazewells bok fra 1946 om «The Littlest Angel». Denne var opprinnelig skrevet som et filmmanus i 1939, men da filmatiseringen lot vente på seg, ga Tazewell den ut som bok i stedet. Senere laget Disney-konsernet en sjarmerende tegnefilm, basert på Tazewells fortelling, om den vesle engelen som ble en slags enfant terrible i himmelen, ikke av vond vilje, men på grunn av sin iver og klossethet. <br />
Så skal Guds sønn bli født og alle englene blir bedt om å lage en gave. Fortellingens lille engel gjør seg veldig flid og klarer å lage en liten boks av tre. Skjev og stygg blir den og de andre englene ler av den stakkarslige gaven. <br />
Men Gud ser hjertelaget som ligger bak, og den stygge treboksen forvandles til en stjerne – Betlehemsstjernen over stallen der Jesus-barnet blir født, og hvor en liten trommeslager spiller sitt livs trommesolo for den nyfødte kongen.<br />
<br />
<i>Publisert i Smaalenenes Avis julaften 2011</i>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-8085596042440505662011-12-22T05:16:00.000-08:002014-12-18T01:31:28.769-08:00Frå julehefte til salmebok: DET LYSER I STILLE GRENDER<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjzeatDPnFv811TGxR3_NG1X2I53cuDF2myX1sJoiP1OQQZ2M1iYq4LsXsvPSLVPwVuZILvUImIyHsM14hIe_ujFHZJi9Z-Xj79jNDPNWtQR1Orni3O7uImetT90BVubhStRCZrokS-nKo/s1600/Jakob+Sande.jpg"><img style="float:left; margin:0 10px 10px 0;cursor:pointer; cursor:hand;width: 200px; height: 113px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjzeatDPnFv811TGxR3_NG1X2I53cuDF2myX1sJoiP1OQQZ2M1iYq4LsXsvPSLVPwVuZILvUImIyHsM14hIe_ujFHZJi9Z-Xj79jNDPNWtQR1Orni3O7uImetT90BVubhStRCZrokS-nKo/s200/Jakob+Sande.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5688942718456526178" /></a><br />
<em><strong>Av Nils-Petter Enstad</strong></em><br />
<br />
<strong>Det skal ha vore ein steikande varm sumardag i 1931. I hagen til Klokkargarden i Dale i Sunnfjord sat ein ung mann i skuggen av eit tre og skreiv. Det var lyrikaren Jakob Sande, som to år før hadde gjeve utdiktsamlinga «Svarte næter», ei bok som hadde fått mykje merksemd. Diktet han skreiv no var tinga av joleheftet «Jol i Sunnfjord». Diktet het berre «Jolekveld»,og det første av dei fem versa byrja slik: «Det lyser i stille grender/av tindrande ljos i kveld/og tusene barnehender/mot himmelen ljosa held».</strong><br />
<br />
Alt året etter fekk diktet melodi. Lars Stubhaug, lærar i Vevring i Sunnfjord, laga ein tone og arrangerte han for kor. Songen var mykje nytta, og tekst og tone vart trykt i Gula Tidend i 1934. Då ei ny utgåve av Lars Søraas si songbok kom i 1948, var teksten med, men no med ein melodi av Søraas sjølv. Det er denne melodien som sidan har vore knytt til songen, jamvel om i alt ni komponistar har laga melodiar til Sande sin tekst. På 1980-talet vart songen folkeeige, ikkje minst gjennom Sissel Kyrkjebø sin versjon på joleplata hennar frå 1987. Men alt i 1985 sto songen, med Søraas sin melodi, i Norsk Salmebok.<br />
<br />
<strong>Fem eller fire vers?</strong><br />
Då songen vart publisert første gong, hadde han fem vers. Seinare strauk Sande det siste verset, der han syng om «barnet, Guds son og sonar/som myrkret for evig batt».Det var vore diskutert kvifor han strauk dette verset, om det vart for «kristeleg» for han. Sjølv sa han at han syntes det var for dårleg. -–Ein kan ikkje binde mørket, skal ha vore ein av årsakene han gav. I Norsk Salmebok står alle fem versa, sjølv om familien protesterte mot dette, og synte til Sande sitt eige ynskje. Salmebokkomiteen endra også «myrkret» i siste line til «døden».<br />
<br />
<strong>Det kristelege</strong><br />
Sande var elles ikkje redd for det «kristelege» - pasjonssalmen «Du som låg i natti seine» er noko av det sterkaste ein har i salmeboka. Her heiter det i siste verset: «Lær mi sjel kor du laut lida/syn meg såret ditt i sida/styrk og nør mi veike tru». Dette diktet vart skrive same år som «Det lyser i stille grender», og var også med i samlinga som kom den hausten: «Storm frå vest». Mange har tolka det som ein reaksjon på noko av den kritikken den fyrste samlinga hans fekk, mellom anna frå meldaren i avisa Dagen. <br />
«Det lyser i stille grender» står ikkje i nokon av dei diktsamlingane Jakob Sande sjølv ga ut, heller ikkje i «Dikt i samling», som han sjølv redigerte. Her luka han ut fleire dikt frå dei fyrste samlingane sine. Men då Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgåve av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 med – ein song som hadde vorte elska og mykje sunge i åra som var gått.<br />
<strong><br />
<em>Kjelder:</strong><br />
Eide, Ove: Jakob Sande – liv – dikting (Det Norske Samlaget, 2006) <br />
Sørebø, Herbjørn: Ein storm frå vest – Jakob Sande, veit eg (Det Norske Samlaget, 2000)</em><br />
<br />
<em>Publisert av KPK desember 2011</em>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-73635880070684937272011-11-01T06:13:00.000-07:002011-11-01T06:19:02.553-07:00En gospelsang erobrer verden<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjaznS_CNwRFS2tmZXJmSlLUeBdP4F-2BwelgLYQo9mMvxc6vLNfrsOIf75t8uT2vd9ZQV77qUsAODA5QcvU28KThQjYRJOaSkHXa9DTAbPyXjJyhvH4QY7LzQDTAtSlxaycPyr4p4dyqY/s1600/joan-baez.jpg"><img style="float:left; margin:0 10px 10px 0;cursor:pointer; cursor:hand;width: 200px; height: 155px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjaznS_CNwRFS2tmZXJmSlLUeBdP4F-2BwelgLYQo9mMvxc6vLNfrsOIf75t8uT2vd9ZQV77qUsAODA5QcvU28KThQjYRJOaSkHXa9DTAbPyXjJyhvH4QY7LzQDTAtSlxaycPyr4p4dyqY/s200/joan-baez.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5670016227636045010" /></a><br /><em><strong>Av Nils-Petter Enstad</strong></em><br /><br /><strong>Den er en av de mest ”covrede” gospellåter i historien, men i nærmere 100 år levde den sitt eget, stille liv i de afroamerikanske menighetene i sørstatene. En oktoberdag i 1941 ble den spilt inn på plate for første gang, og siden har sangen vært spilt og sunget av tallrike artister og i tallrike konserter og gudstjenester. Sangen som ble festet til rillene første gang for 70 år siden heter ”Just a closer walk with Thee”. </strong><br /><br />Man vet ikke hvem som skrev ”Just a closer walk with Thee”, verken tekst eller melodi. Melodien glir lett inn i både øret og tanken og teksten uttrykker på en enkel, kanskje litt naiv måte en sterk tillit til Guds omsorg, og uttrykker et fromt ønske om å leve nær Jesus. Motivet er vel kjent også fra norske, kristne sanger. Her er nok å nevne tekster som ”Tett ved sida mi går Jesus” og ”Jeg har vandret med Jesus”. ”Lead, Kindly Light” (Leid, milde ljos) går inn i den samme tradisjonen. <br /><br /><strong>Første plate </strong><br />Den første innspillingen av denne sangen på plate ble gjort 8. oktober 1941 med koret Selah Jubilee Singers. Mindre enn to måneder senere, 2. desember samme år, sang Rosetta Tharpe den inn. <br />I løpet av de 70 år som er gått siden den gang, har en lang rekke artister sunget den inn eller framført den på konserter. Nettstedet Wikipedia ramser opp mer enn 50 slike i sin artikkel om sangen, og det er bare et utvalg. På denne lista finner man navn som Mahalia Jackson, Pat Boone, Tennessee Ernie Ford, Louis Armstrong, Patsy Cline, Chet Atkins, Ella Fitzgerald, Joan Baez, Willie Nelson, Tammy Wynette, Van Morrison og Charlie Pride. Gruppen ”The Seekers” hadde den på sitt repertoar og Bob Dylan sang den som duett med Johnny Cash i et fjernsynsprogram i 1969. <br />På norsk har blant andre Skruk sunget den med nynorsk tekst: ”Eg er veik, men sterk er du”. Mange av de innspillingene som er nevnt ovenfor kan man finne på youtube, og de spenner over hele den musikalske sjangerskalaen. <br /><br /><strong>Teksten som en bønn </strong><br />Teksten er formet som en bønn til Jesus Kristus: ”Just a closer walk with Thee, Grant it, Jesus, is my plea”. I noen innspillinger, blant annet med Joan Baez, heter det i den andre linjen ”Grant it, Jesus, if you please”. De fleste synger imidlertid ”is my plea”, og det er liten tvil om at det er denne varianten som er den opprinnelige. <br />Sangen er oversatt til nynorsk, trolig av Trygve Bjerkrheim, men her er vandrermotivet plassert i omkvedet: ”Tett i dine fotefar/gjev at eg så nær deg var”. <br />Melodien har også vært brukt til mer profane slagertekster. Grynet Molvig hadde en viss suksess tidlig på 1960-tallet med en sang som het ”Ser du Jan, så hils fra meg”, en norsk versjon av en svensk slager fra året før ”Hälsa Mikael från mej”. Men det er som tonefølge til den enkle, kristne bønnen om å få være nær Frelseren at melodien, sammen med teksten, har blitt en av de kanskje mest framførte gospelsanger i verden.<br /> <br /><em>Publisert gjennom Kristelig Pressekontor 1. november 2011</em>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-26486653072840129122011-10-12T02:40:00.000-07:002011-10-12T02:44:19.721-07:00Fra søndagsskolesang til slager<a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhrT6ECAP_V2YrDHECWsGAspC31XeL3Jy1O51knhMppDPVaN9ibf3nUamOjOL0VQohpxnKKCj_S-Dr6n8a3F9IAnjAg0io9-IGbBus3EUhyqyz9PKCjJvLqIyhpxHGlDcpFDvFPR4-MmMU/s1600/morgninghasbrokenforfatter.jpg"><img style="float:right; margin:0 0 10px 10px;cursor:pointer; cursor:hand;width: 156px; height: 200px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhrT6ECAP_V2YrDHECWsGAspC31XeL3Jy1O51knhMppDPVaN9ibf3nUamOjOL0VQohpxnKKCj_S-Dr6n8a3F9IAnjAg0io9-IGbBus3EUhyqyz9PKCjJvLqIyhpxHGlDcpFDvFPR4-MmMU/s200/morgninghasbrokenforfatter.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5662539189875907154" /></a><br /><span style="font-weight:bold;"><span style="font-style:italic;">Av Nils-Petter Enstad</span><br /><br />Tidlig på 1970-tallet fikk den engelske sangeren Cat Stevens en verdensslager med en sang som fram til da stort sett hadde vært brukt i søndagsskolen. Sangen het ”Morning has broken”, og den ble forbundet så sterkt med Cat Stevens at mange fremdeles tror det han som har skrevet den. Men hun som skrev den var en engelsk, ugift barnebokforfatter ved navn Eleanor Farjeon. I år er det 80 år siden hun skrev den vakre morgensalmen om det å våkne opp til en ny dag.</span><br /><br />Eleanor Farjeon ble født i London i 1881 og døde i Hamstead i 1965, 84 år gammel. Hun kom fra en kunstnerisk allsidig familie. Hennes far var forfatter, det samme var to av brødrene hennes, mens en tredje bror var komponist. Som barn var hun nokså sykelig, og hun fikk all sin undervisning hjemme. Barndomshjemmet var fylt av bøker, og allerede som femåring kunne hun både lese og skrive. Faren oppmuntret henne da til å skrive sine egne, små fortellinger. I selvbiografien ”A Nursery in the Nineties” fra 1935 beskriver hun barndomshjemmet sitt.<br /> I 1908 ga hun ut sin første bok, som var en samling vers. Senere kom en lang rekke bøker innen ulike sjangre: Skuespill, vers, faktabøker og fortellinger. De fleste av dem var skrevet for barn. Bare en av disse bøkene er oversatt til norsk. Det er en samling små fortellinger som kom ut i 1957. Utgivelsen skjedde i forbindelse med at hun som den første var blitt tildelt den internasjonale H.C. Andersen-prisen for barnebøker året før. Etter hennes død ble det stiftet en barnebokpris som bærer hennes navn, og som henger meget høyt.<br /><br /><span style="font-weight:bold;">Kristen tro</span><br />Eleanor Farjeon har beskrevet sitt barndomshjem som religiøst indifferent, men selv var hun opptatt av religion. Hun var ofte innom tro og religion i bøkene sine. I 1931 skrev hun så ”Morning has broken”. Melodien er basert på en skotsk/gælisk folketone. Sangen kom med i en samling salmer for barn som het ”Songs of Praise”. Hun tok den også med i en diktsamling. I 1951, 70 år gammel, ble hun tatt opp i den katolske kirke. Selv sa hun at denne beslutning ikke kom som resultat av en omvendelse, ”men en utvikling mot en form for tro i den retning min forståelse av åndelig har beveget seg de siste 30, 40 år”. Men alt i 1935 hadde hun gitt ut en bok med ti helgenbiografier.<br /><br /><span style="font-weight:bold;">Oversettelser</span><br />I kjølvannet av Cat Stevens slager fra 1971 ble flere oppmerksomme på denne salmen, og den ble oversatt til flere språk. Anders Frostenson publiserte en oversettelse i 1976: ”Tänk att få vakna”. Eyvind Skeie laget en norsk tekst – ”Nå er det morgen” - som står i Salmer 1997. Den er preget av Frostensons tekst, noe Skeie også selv innrømmer. Han har derfor laget en ny tekst, ”Dagen har våknet”, som er publisert i ”316 salmer og sanger” fra 2007. Også på svensk er det laget en ny oversettelse: ”Nu är det morgon”.<br /> Både Frostenson og Skeie har lagt inn en Jesus-dimensjon i sine oversettelser som ikke er i den engelske originalen. Eleanor Farjeons tekst er først og fremst en sprudlende glede til den nye dagen, og over Guds skaperverk, og en lovprisning av skaperen for hans verk.<br /><span style="font-style:italic;"><br />Publisert av Kristelig Pressekontor i oktober 2011</span>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-45894197348957131582011-10-01T01:23:00.000-07:002011-10-01T01:28:34.128-07:00Gospeldronningen 100 år<a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhN6Y7N4HZE4Tbrh8Iy9zqGgvai02LhmNKhShBs2kf3eZb12y9RILHkvs0Qnw3kR1okNm_WcrYr9HWpz6bgvF0ThZu_HJg_2RwHJqcK-Lj-bYNtekW3IX7yz_Ske51t-gye16btgb2rL3Y/s1600/mahalia-jackson.jpg"><img style="float:left; margin:0 10px 10px 0;cursor:pointer; cursor:hand;width: 200px; height: 193px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhN6Y7N4HZE4Tbrh8Iy9zqGgvai02LhmNKhShBs2kf3eZb12y9RILHkvs0Qnw3kR1okNm_WcrYr9HWpz6bgvF0ThZu_HJg_2RwHJqcK-Lj-bYNtekW3IX7yz_Ske51t-gye16btgb2rL3Y/s200/mahalia-jackson.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5658437692684176098" /></a><br /><span style="font-weight:bold;">Av Nils-Petter Enstad<span style="font-style:italic;"></span></span><br /><br /><span style="font-weight:bold;">Fremdeles kan man høre den særegne stemmen hennes tolke kjente gospelsanger som ”Take My Hand, Precious Lord”, ”Just a closer walk with Thee” og ”Amazing Grace”. Hun ble kalt ”dronningen av gospelmusikk” alt mens hun levde. Hun hadde kun kristne sanger på sitt repertoar og markerte seg også som borgerrettsaktivist. Hun spilte inn 30 LP-plater og 45 singelplater – flere av disse solgte i millionopplag. Onsdag 26. oktober er det 100 år siden Mahalia Jackson ble født i New Orleans.</span><br /><br />Mahalia vokste opp i en storfamilie der ikke mindre enn 13 mennesker bodde i den samme leiligheten. Foruten Mahalia selv og hennes bror og mor, var det morens søstre og deres barn og foreldre. Mahalias egen far var bryggearbeider, men ble senere i livet pastor i en baptistmenighet. Han var ikke gift med Mahalias mor, men datteren fikk likevel hans navn. Da Mahalia var fem år, døde moren, og en av tantene overtok omsorgen for de to barna. Skolegang ble det lite av, i stedet arbeidet barna fra soloppgang til solnedgang hver eneste dag. Det eneste lyspunktet i tilværelsen var den lokale baptistkirken og det å kunne synge i kirken.<br /> Da hun var 16 år gammel, flyttet Mahalia til Chicago og ble med i en baptistmenighet her. I den første gudstjenesten hun deltok i, sang hun det som på den tiden var hennes favorittsang: ”Hand me down my Silver Trumphet, Gabriel”. Sanger om himmelen sto sterkt i gospeltradisjonen. Slaveriet var ikke lenger unna i tid enn at Mahalias bestefar hadde vært slave. Etter framføringen ble hun straks bedt om å være med i menighetens sangkor. I 1929 møtte hun Thomas A. Dorsey, mannen bak sanger som ”Take My Hand, Precious Lord” og ”Peace in the Valley”. Dorsey, som regnes som “Gospelmusikkens far”, ga henne undervisning og de innledet et samarbeid som skulle vare i 14 år, der de blant annet reiste rundt og holdt konserter.<br /><br /><span style="font-weight:bold;">Ekteskap</span><br />Da hun var 25år gammel, i 1936, giftet Mahalia Jackson seg med den ti år eldre Ike Hockenhull. Ekteskapet ble ikke vellykket, noe som ikke minst skyldtes ektemannens spillegalskap. Han tapte store summer, og forsøkte å presse sin kone til å opptre også i verdslige sammenhenger og synge også andre ting enn gospel. Det nektet hun, og ekteskapet ble oppløst i 1941.<br /> I 1950 ble Mahalia Jackson den første kvinnelige gospelsangeren som slapp til i Carnegie Hall i New York. Hun engasjerte seg i kampen for afroamerikanernes borgerrettigheter sammen med blant andre Martin Luther King jr. I forbindelse med den store borgerettsmarsjen i 1963, der King holdt sin berømte ”I have a dream”-tale, var hun med og sang for en kvart million mennesker. I Kings begravelse fem år senere, etter skuddene i Memphis, sang hun ”Take my hand, Precious Lord”; en sang som på mange måter var hennes signaturmelodi.<br /><br /><span style="font-weight:bold;">Døde tidlig</span><br />Mahalia Jackson døde 27. januar 1972, knapt 60 år gammel. Hun døde av hjertesvikt som følge av en komplisert sukkersyke. I 1969 hadde hun spilt inn sin siste plate og høsten 1971 hadde hun sin siste konsert. Den ble holdt i Tyskland. Etter skilsmissen fra Ike levde hun alene og hadde ingen barn. Hun opprettet derfor et fond som skulle gi stipend til unge afroamerikanere som ønsker å gå på college, men ikke har råd. Hun hadde ikke glemt hvor hun kom fra, hun som selv ikke fikk noen skolegang fordi hun måtte arbeide hele dagen fra hun var ei lita jente.<br /><br /><span style="font-style:italic;">Publsiert i Velsignet Helg (Dagen) lørdag 1. oktober 2011</span>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-30089590876252412632011-09-12T00:44:00.000-07:002011-09-12T00:49:53.926-07:00"Å, store Gud" - verdens mest kjente nordiske salmetekst<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhWxsEcZ2FdWb1bkJ8B2-Gx9H_oca6keg8FYrKB6ivH0ygTfU_4lkGeEFJe_NH8UiXsisqHWI9bb-EuVQZo9v4acLfUt8MsNhpMuom2_wbpQaGk_UCIbNmQWZYjtNXcx-RjGVbhgXr1Irg/s1600/Carl_Broberg.jpg"><img style="float:left; margin:0 10px 10px 0;cursor:pointer; cursor:hand;width: 138px; height: 200px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhWxsEcZ2FdWb1bkJ8B2-Gx9H_oca6keg8FYrKB6ivH0ygTfU_4lkGeEFJe_NH8UiXsisqHWI9bb-EuVQZo9v4acLfUt8MsNhpMuom2_wbpQaGk_UCIbNmQWZYjtNXcx-RjGVbhgXr1Irg/s200/Carl_Broberg.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5651377047896743490" /></a><br /><br /><strong><em>Av Nils-Petter Enstad </em><br />Det er den salmetekst av nordisk opprinnelse som har nådd lengst ut i verden. Den er spilt inn på plate utallige ganger. Elvis Presley kalte den sin favoritt innen gospel. I år er det 125 år siden en 26 år gammel predikant innen det svenske misjonsforbundet publiserte sitt dikt «O store Gud» i lokalavisen Mönsterås-Tidningen</strong>. <br /><br />Forfatteren het Carl Gustav Boberg. På turisthjemmesiden til byen der han vokste opp, Mönsterås i Kalmar län, omtales han som «en rastløs mann som prøvde seg i mange fag». Han var sønn av en snekker og underviste selv i sløyd i skolen. Han var predikant, forfatter, redaktør og politiker. I 20 år var han medlem av den svenske nasjonalforsamlingen, og han tok sterkt til orde for at kristne verdier burde prege politikken. Dette var kontroversielt i en tid da mange mente at kristne skulle holde seg langt unna politisk arbeid. <br /><br /><strong>Uvær </strong><br />Som flere andre kjente salmer, ble også «O store Gud» født under inntrykket av en naturopplevelse. Boberg har selv fortalt at han var på vei hjem fra en kveldsgudstjeneste en fin sommerkveld. Så ble han overrasket av et kraftig tordenvær som han måtte søke ly for. Tordenværet var raskt over, og en mild vind overtok. Hjemme hos seg selv ble han stående og se ut over landskapet, og slik ble teksten født. <br />I alt skrev han ni vers, der de tre første fokuserer på naturopplevelsen. I det første verset er det skaperverket som er i fokus (O store Gud, när jag den värld beskådar/som du har skapat med ditt allmaktsord), i det neste er det «tordenopplevelsen» som skildres (När jag hör åskans röst och stormar brusa/och blixtens klingor springa fram ur skyn), og i det tredje verset den milde brisen etter uværet (När sommarvinden susar över fälten,/när blommor dofta invid källans strand). Først i fjerde vers kommer evangeliet inn i teksten. <br />De ni versene sto på trykk som et dikt i lokalavisen i mars 1886. Et par år senere ble Boberg redaktør for den kristne avisen «Sanningsvitnet», og i 1891 sto den på trykk også her. Da var den også knyttet til den svenske folkemelodien som siden har fulgt den. <br /><br /><strong>Oversettelser</strong> <br />Den første oversettelsen av denne salmen til andre språk som man kjenner til, er den til tysk som Manfred von Glehn foretok i 1907. Den tyske versjonen dannet utgangspunktet for en oversettelse til russisk som Ivan S. Prokhanov gjorde i 1912. I 1925 oversatte den svensk-amerikanske professoren E. Gustav Johnson de to første og tre siste vers av den svenske teksten til engelsk. Denne teksten ble brukt i mange år, men i 1949 laget den engelske metodistmisjonæren Stuart K. Hine en ny oversettelse, basert på den russiske versjonen. Den var han blitt kjent med i Ukrania, og etter hvert var denne versjonen som fikk gjennomslag i den engelsktalende verden. Hine skrev dessuten to ekstra vers til sangen. <br />Da Billy Graham skulle ha sitt første «korstog» i England i 1954, satte George Beverly Shea og Cliff Barrows, som begge var solosangere under Grahams møteserier, «How Great Thou art» på sitt repertoar. I 1958 ble sangen også oversatt til norsk av baptistpresten Knut Josef Andersen (se egen sak). <br /><br /><strong>Innspillinger </strong><br />Går man inn på nettstedet Youtube, vil man få opp en mengde treff både på «O store Gud» og «How Great Thou art». Sangere som Elvis Presley, Sandie Pattie, Arthur Eriksson, Bjøro Håland, Åge Samuelsen og en lang rekke andre har sunget den. Den svenske sangeren Einar Ekberg hadde den som sin signaturmelodi, og det ble sagt at han aldri sang den på samme måte to ganger. Noen vil også huske innslaget fra fjernsynsprogrammet Skavlan der de to statsministerne Göran Persson og Kjell Magne Bondevik sang den sammen. <br />I en kåring som bladet «Today’s Christian» foretok i 2001 ble den rangert som nummer to på en liste over favorittsalmer gjennom tidene, med «Amazing Grace» på plassen foran. I en kåring i regi av BBC og programmet «Songs of Praise» ble den plassert på topp. <br /><br /><strong>Forfatteren</strong> <br />Carl Gustaf Boberg levde fra 1859 til 1940. Han ble omvendt som 19-åring og gikk to år på predikantskole før han ble kalt til evangelist. Han tilhørte Svenska Missionsförbundet, og han overlot rettighetene til «O store Gud» til sitt kirkesamfunn. Etter svensk lov utløp disse rettighetene 31. desember 2010. Han var blant annet knyttet til Immanuelskyrkan i Stockholm, han var med i Svenska Missionsförbundets hovedstyre fra 1897 til 1902, og fra 1912 var han riksdagsmann for Högerpartiet. Han skrev en lang rekke salmer, og mange av disse har stått i ulike kristne sang- og salmebøker i Sverige. I den felleskristne svenske salmeboka fra 1986 er han representert med tre tekster. <br />I hjembyen Mönsterås er det et Carl Broberg-museum, og en støtte til minne om han som skrev en av tidenes mest brukte og populære salmer. <br /><br /><strong>Fra svensk via engelsk til norsk </strong><br />Da «O store Gud» fikk norsk språkdrakt, skjedde det på basis av den engelske versjonen, og ikke den svenske. Det gikk slik til: Tidlig på 1950-tallet utvandret brødrene Mikal og Alfred Liland fra Norge til USA. En tredje bror, Johannes, hadde allerede bodd i USA i mange år, men nå var han blitt syk av kreft. Brødrene ønsket derfor å være sammen med ham den siste tiden. De fikk begge arbeid «over there» og gjorde det godt økonomisk. Etter noen år bestemte de seg for å vende hjem; Mikal for å starte forretning, Alfred, som var en ivrig baptist, for å gi pengene til baptistsamfunnets skoleanlegg som var under bygging i Bærum. <br />På flyplassen før hjemreisen sto Alfred med to konvolutter i handa. I den ene lå 1500 dollar som han ville gi til skoleanlegget. Det var om lag 12.000 norske kroner, godt over en årslønn for vanlig lønnsmottaker. Alfred begynte å lure på om han hadde lov til å ta med seg så mye penger inn i landet. Mens han ennå var på amerikansk jord tok han derfor pengene ut av konvolutten, stakk dem inn i jakkeforet sitt og festet det hele med en sikkerhetsnål. Nå var ikke pengene lenger hans, men Guds, tenkte han. <br />Hjemme i Norge dro han rett fra Fornebu til baptistenes senter Holtet gård på Stabekk. Her ga han pengene til rektor Nils Engelsen. I den andre konvolutten lå et ark med en sangtekst. Den sangen hadde han hørt sunget mange ganger i baptistkirkene i USA. Han ble aldri flink i engelsk, men han forsto at denne sangen betydde mye for mange. Den skulle visstnok være skrevet av en svenske. Sangen het «How great Thou art». <br />Han ga teksten til Knut J. Andersen som både var flink i engelsk, og hadde en litterær og poetisk teft. Han oversatte den så til norsk. Det er Alfred Lilands nevø, Ola Liland, som forteller dette. <br />Knut J. Andersen (1913 – 1998) var en kjent skikkelse i Det norske baptistsamfunn. Han var pastor i flere menigheter, og var i mange år redaktør for samfunnets blad «Banneret». Hans datter Lise Barbro Westre forteller at hennes far la mye av seg selv i den teksten han skrev, og at han var sterkt knyttet til den. Det er sju vers i den oversettelsen Knut J. Andersen laget. <br />Det har også vært gjort andre forsøk på å oversette sangen til norsk. Lektor Jorulf Aarvold laget en oversettelse som brukes i pinsebevegelsens sangbok, men det er Andersens oversettelse som «gjelder». Den står i de fleste norske kristne sang- og salmebøker. I Norsk Salmebok står den ikke, men den er med i det forslaget til ny salmebok som nå er under arbeid. <br /><br /><em>Publisert via Kristelig Pressekontor 12. september 2011</em>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-27609372294090395642011-08-06T22:56:00.000-07:002011-08-10T09:32:03.229-07:00PILGRIMSSANGEREN EINAR EKBERG<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi8goKpxx4DKHy0v75TTHPAiqz6I804sJJxrRXK1AekR38rbMb6GGqCp557HtRnEGiI-V1vhgUl8QrhSoTBQEBkHtEcEDcJKnzik4CUPZrWUTvEVgWxts78J1KyGwtlhW_p4tnDqJts0-Q/s1600/Einar-Ekberg-05.jpg"><img style="float:left; margin:0 10px 10px 0;cursor:pointer; cursor:hand;width: 124px; height: 200px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi8goKpxx4DKHy0v75TTHPAiqz6I804sJJxrRXK1AekR38rbMb6GGqCp557HtRnEGiI-V1vhgUl8QrhSoTBQEBkHtEcEDcJKnzik4CUPZrWUTvEVgWxts78J1KyGwtlhW_p4tnDqJts0-Q/s200/Einar-Ekberg-05.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5637990172825392866" /></a>
<br /><strong>Av Nils-Petter Enstad</strong>
<br />
<br /><em>Han regnes fremdeles som en av de største, kristne mannlige sangere som har levd, Fremdeles kan man høre Einar Ekbergs særegne stemmen tolke sanger som "Blott en dag", "Ovan där" og "Var jag går i skogar, berg och dalar", takket være de tallrike plateinnspillingene han gjorde. Signaturmelodien hans framfor noen var ”O, store Gud”. Fredag 5. august var det 50 år siden han døde.</em>
<br />
<br />Da det i 2005 var 100 år siden Einar Ekberg ble født, ble det gitt ut en biografi med tittelen ”Blott en afton bor jag här”. Tittelen er hentet fra en av de mest kjente sangene på Ekbergs repertoar, nemlig ”Jag är en främling”, der det også heter: ”…jag är en pilgrim, blott en afton bor jag här…”, en tekst som kan stå som en beskrivelse av sangerens eget liv.
<br /> Einar Ekberg ble født i juli 1905 som det åttende og yngste barnet til ekteparet Anna og Axel Ekberg. De var begge omkring 40 år på det tidspunktet. Begge var blitt omvendt som unge, Axel i Frelsesarmeen i Malmø og Anna i Helgelseförbundet i samme by. De møtes i hennes menighet, og den ble deres menighet i mange år. Men da pinsebevegelsen kom til Malmø, sluttet de seg til denne.
<br /> Hele familien var musikalsk begavet, men Einar mest av alle. Hjemmet var sterkt preget av kristen sang og musikk, og Einar spilte en rekke instrumenter, blant annet gitar, orgel, fiolin og mandolin var noen av disse. Han gikk i typograflære, men det var sangen og musikken som ble hans kall i livet.
<br />
<br /><strong>PLATESTJERNE</strong>
<br />Allerede i 1924 besøkte Einar Ekberg USA første gang, og her spilte han inn sin første LP-plate. Han vurderte nok å slå seg ned i USA, men Lewi Pethrus, svensk pinsebevegelses mektige leder, tilbød ham en stilling i sin stab i menigheten Filadelfia i Stockholm. Senere ble det flere Amerika-besøk, og i 1948 emigrerte Ekberg og hans familie til USA. De ble også amerikanske statsborgere. De slo seg ned i California, men hvert år besøkte de Sverige, der Ekberg hadde rene turneer rundt om i landet, Mange av de sangene han tok med seg tilbake til Sverige, er i dag en del av den nordiske, kristne sangskatten. En av dem var ”How Great Thou art”, som han på mange måter førte hjem til Sverige igjen, i og med at dette opprinnelig er en svensk sang. I Sverige var den imidlertid blitt glemt, helt til en eldre kvinne som hørte Ekberg synge den utbrøt: - Men den hørte jeg da som barn!
<br /> Einar Ekberg spilte inn en lang rekke plater, og de solgte i stort antall. Det er blitt hevdet at på 1930- og 40-tallet var Einar Ekberg og Lapp-Lisa de svenske plateartistene som solgte mest.
<br />
<br /><strong>KREFT </strong>
<br />I 1953 ble det konstatert at Einar Ekberg led av kreft. Svulsten satt i det ene beinet, og det var ingen spredning. Legene mente derfor at om man foretok en amputasjon, var sjansene gode for at Ekberg kunne berge livet.
<br /> Ekberg var først innstilt på dette, men ombestemte seg. Han trodde ikke en amputasjon var etter Guds vilje. I stedet valgte han å stole på en guddommelig helbredelse. Bønn for syke og troen på guddommelig helbredelse sto svært sentralt for den generasjon pinsevenner som Einar Ekberg tilhørte, og han hadde også før opplevd at Gud hadde grepet inn ved sykdom.
<br /> Denne gangen skjedde ikke det. Etter hvert ble det klart at sykdommen hadde spredd seg, og nå var tilstanden kritisk. Sommeren 1959 måtte han slutte å turnere. I stedet gikk han i studio og sang inn ikke mindre enn 39 av sangene fra hans store repertoar. I 1960 ble huset i California solgt og familien flyttet tilbake til Sverige. I Sverige gjennomgikk han en stor operasjon, men det var for sent. Einar Ekberg kom aldri opp av sykesengen etter operasjonen, og 5. august 1961 døde han i sitt hjem, 56 år gammel.
<br /> Kort før han døde hadde han sagt til sin kone at han syntes var sårt å tenke på at han ikke skulle synge mer. – Men platene dine finnes jo fremdeles, svarte hun. Senere fortalte hun at ”da var det et øyeblikk at han for første gang på veldig lenge så glad ut”.
<br />
<br /><span style="font-style:italic;">Publisert i Dagen 10. august 2011</span>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-61149041130894557102010-01-08T05:25:00.000-08:002010-01-08T05:30:40.406-08:00FRA ROCKE-KONGE TIL GOSPELARTIST<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjijquRUCV9mYNqfl-hB7J6CbbQwg-clYZcArntZop7Cu54oFp62V8su-f2JuJW4YsYZV2Qf3jcYQhYBuuQi9bpowxMDUJtQ5yazR_KJiF7RzlC4m9dynzbg4YVJqW7i6o_dvAi9YLKT9w/s1600-h/Elvis.jpg"><img style="float:left; margin:0 10px 10px 0;cursor:pointer; cursor:hand;width: 200px; height: 200px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjijquRUCV9mYNqfl-hB7J6CbbQwg-clYZcArntZop7Cu54oFp62V8su-f2JuJW4YsYZV2Qf3jcYQhYBuuQi9bpowxMDUJtQ5yazR_KJiF7RzlC4m9dynzbg4YVJqW7i6o_dvAi9YLKT9w/s200/Elvis.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5424360335023888978" /></a><br /><strong>Av Nils-Petter Enstad<br /><br />Fredag 8. januar ville den amerikanske artisten Elvis Presley ha fylt 75 år. De fleste forbinder Elvis med rock, men det er for sine gospelinnspillinger han ble prisbelønt.</strong> <br /><br />Historien om hans liv er skrevet inn i musikkhistorien for all framtid, både som fortellingen om den unge lastebilsjåføren som ble en av verdens mest populære artister, om den snille, kristne mammadalten som ble et opprørssymbol for unge over hele verden og om den amerikanske tragedien, om han som mistet kontakten med seg selv og som gikk under i piller og rus, og døde i ung alder. <br /><br /><strong>Bakgrunn fra pinsemenighet</strong> <br />Elvis Aaron Presley, som var hans fulle navn, vokste opp i det amerikanske bibelbeltet. Han ble født som tvilling, men broren døde bare noen timer gammel, og Elvis vokste opp som enebarn. Som praktisk talt alle i det såkalte "bibelbeltet", gikk familien regelmessig til gudstjeneste, og familien Presley gikk i den lokale pinsemenigheten. Musikken i denne menigheten var sterkt preget av den country/gospeltradisjonen som hadde vokst fram blant negrene i sørstatene. Denne musikken kom til å prege Elvis for hele livet, og fikk fram de beste kvalitetene i ham som sanger. I 1953 ga han ut sin første plate, og han ble raskt en meget populær artist. Sceneshowet hans var etter manges mening inspirert av hvordan karismatiske predikanter i pinsemenigheten framførte sine prekener. <br /><br /><strong>Gospel eller rock? </strong><br />Det kan være god grunn til å spørre om det var som rockeartist eller som gospelsanger Elvis var ”størst”. Faktum er at alle de tre gangene han fikk den prestisjetunge bransjeprisen "Grammy Award", var det for gospelinnspillinger. Da han i 2001 ble innlemmet i The Gospel Hall of Fame, sa datteren hans at det var denne musikken som sto hans hjerte nærmest. <br />I 1957 hadde han laget en EP med fire gospelsanger. En av disse var "Peace in the Valley". Samme år ga han ut en LP med julesanger, der disse fire var tatt med. Da han samme år opptrådte i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på fjernsyn, insisterte han på at "Peace in the Valley" skulle være en av sangene han framførte. I februar 1961 kom han så med sitt første "rene" gospelalbum. Det het "His Hand in Mine". Det solgte til gullplate i løpet av forholdsvis kort tid. <br /><br /><strong>Gospel-suksess</strong> <br />De neste årene var bedrøvelige for Elvis, rent kunstnerisk. Det eneste ”lyset” i dette mørket var en gospelinspirert sang: I 1964 hadde han stor suksess med singelen "Crying in the Chapel". Den lå på førsteplass i flere land, i en periode da Beatles-feberen var på det sterkeste. <br />I mai 1966 gikk han så i studio for å spille inn noe annet enn et filmalbum. Av de i alt 18 sangene som ble tatt opp, kom 12 av dem med på "How Great Thou Art", som ble Elvis sitt andre gospelalbum. Platen kom ut i 1967, og samme år fikk Elvis Grammy-prisen for tittelsporet. Dette var den første bransjeprisen han fikk i sin karriere. Platen ble både en musikalsk og kommersiell suksess. Med to millioner solgte eksemplarer kom den på 18. plass over de mest solgte LP-platene i USA det året. For et rent gospelalbum var dette meget bra. <br />De fleste av sangene på platen var gospelsanger Elvis kjente fra sin barndoms menighet, men tittelsporet var ikke en av disse. Den var faktisk helt ny for ham. "How Great Thou Art" skal være den eneste sangen Elvis spilte inn som har skandinavisk opprinnelse. "Å, store Gud" ble skrevet av svenske Carl Boberg i 1886. Senere ble den en av Elvis sine kjenningsmelodier. I tillegg til å ha fått en Grammy-pris for innspillingen av denne sangen, fikk han også en Grammy for en konsertversjon av "How Great Thou Art". <br />I 1971 laget han et nytt gospelalbum: "You never walk alone". Tittelsangen er ingen tradisjonell gospel, og sangen er kjent som klubbsangen til fotballklubben Liverpool. Året etter kom han med enda et gospelalbum, nemlig "He touched me". For dette albumet fikk Elvis den tredje og siste av sine Grammy-priser. I alt spilte Elvis inn 87 gospelsanger på plate. <br /><br /><strong>Ble bare 42 år </strong><br />Elvis Presley ble funnet død i hjemmet sitt Graceland i Memphis, Tennessee 16. august 1977, bare 42 år gammel. Det var mange ting ved Elvis sitt liv som mange vil ha problemer med å kombinere med et kristent vitnesbyrd. Men det fortelles at da man fant Elvis døende på baderomsgulvet i huset hans, lå det en bok ved siden av ham som han hadde lest i de siste dagene av sitt liv. Den het "Scientific Search For The Face Of Jesus". Kanskje antyder den boka noe om en sirkel som ble sluttet, for fattiggutten som lærte å elske sang og musikk i pinsemenigheten i Tupelo, og verdensstjernen som døde så alt for tidlig. <br /><br /><em><strong>Kilder: </strong><br />Martin Alfsen: JESUS I MUSIKKEN (Oslo, 2002) <br />Sven Erik Lundby: MØTE MED ELVIS PRESLEY (Oslo, 1985) <br />www.wikipedia.org – diverse søkeord </em><br /><br /><em>Publisert av Kristelig Pressekontor i uke 1, 2010</em>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8510728556292319141.post-54458204623083284112009-12-06T22:57:00.000-08:002010-07-18T02:38:50.452-07:00FRITENKERENS JULESANG<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjhM6hRFoph8CgKWYROnECcfWFsTUto65P7BG1Fz5m372za8i2thldVaRTW3-Opx6Qm1siWwMAxzon5_ruIhOg2-h2BsXM7mHXRSz_Ijg_zMTDel1nNmrMfVm5mYbkIMaomNPOMDldBwlk/s1600-h/jussi_bjorling.jpg"><img style="float:left; margin:0 10px 10px 0;cursor:pointer; cursor:hand;width: 160px; height: 200px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjhM6hRFoph8CgKWYROnECcfWFsTUto65P7BG1Fz5m372za8i2thldVaRTW3-Opx6Qm1siWwMAxzon5_ruIhOg2-h2BsXM7mHXRSz_Ijg_zMTDel1nNmrMfVm5mYbkIMaomNPOMDldBwlk/s200/jussi_bjorling.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5412386891344453650" /></a><br /><em><strong>Av Nils-Petter Enstad</em><br /><br />Den er en fast del av julerepertoaret i radio, kjøpesentrenes høytalere og på julekonserter. Det er gjort utallige innspillinger av den, men det er én versjon som står seg som den ultimative framføring. I år er det 50 år siden den svenske tenoren Jussi Björling gjorde sin klassiske innspilling av ”Adams julesang” – den de fleste av oss kjenner som ”O helga natt”.</strong><br /> <br />Når sangen ofte kalles ”Adams julesang”, er det en referanse til komponisten Adolphe Adam (1803-1856), men teksten er skrevet av Placide Cappeau (1808 – 1877) som til daglig var vinhandler, men som også skrev dikt. Cappeau var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker. Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, men likevel hadde den lokale presten utfordret ham til å skrive et dikt om julen. Utfordringen kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris. Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle ”tenke på det”, men underveis til Paris begynte han å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige. Datoen var 3. desember 1847. <br />I Paris oppsøkte han komponisten Adolphe Adam, som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten ”Giselle”. Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert. Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til. Ved midnattsmessen julaften samme år ble sangen framført for første gang.<br /> <br /><strong>TEKSTEN</strong><br />Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at <em>”gudamänskan till jorden steg ned/för att försona världens brott och synder/för oss han dödens smärta led”. </em>I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 160 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt. Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap i en julesang:<em> ”Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor./Vår jord är fri, himlen öppen nu är./Uti din slav du ser en älskad broder,/och se, din ovän blir dig kär”.</em><br /> Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert. Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var. I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var det så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.<br /> <br /><strong>UTBREDELSE</strong><br />Men sangen var født, og den spredte seg til andre land. Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight. I hans versjon, ”Oh, Holy Night”, er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir ”antislaveriperspektivet” utvidet ytterligere. Et sterkt signal i en sang som ble publisert fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut, nettopp på grunn av slavespørsmålet. <br />Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram. En av de første plateinnspillingene av denne sangen sto ingen ringere enn tenoren Ericho Caruso (1873 – 1921) for i 1916. Men til tross for sin enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker. Det er da heller ikke en sang som egner seg for fellessang. <br />Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er den svenskspråklige versjonen som er best kjent. Dette skyldes ikke minst at det var denne teksten tenoren Jussi Björling (1911 – 1960) framførte da han gjorde sin innspilling av sangen. Teksten han brukte er skrevet av Augustin Kock (1886 – 1956). Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid. Han kom fra en musikalsk familie, og så vel hans far som hans to brødre var kjente sangere. I hans barndom turnerte faren og sønnene under navnet ”Björlingkvartetten”, og opptrådte i en rekke land. Etter farens død kom Jussi, eller Johan Jonatan, som han egentlig het, i kontakt med operamiljøet, og midt på 1930-tallet hadde han sitt store, internasjonale gjennombrudd.<br />En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn ”O helga natt”, og denne innspillingen er det som har satt standarden for denne sangen. Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som ”gjelder”. Om det så er en verdensstjerne som Luciano Pavarotti, blekner hans versjon ved siden av denne.<br />Jussi Björling døde bare halvannet år etter at han hadde spilt inn ”O helga natt”, kun 49 år gammel. Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk. Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler budskapet om frigjøring fra lenker og tvang. Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.<br /> <br /><strong>Kilder:</strong><br />Oddgeir Bruaset:<br />DET LYSER I STILLE GRENDER<br />Historiene om hvordan våre kjente og kjære julesanger ble til<br />Genesis, 2009<br />www.sv.wikipedia.org - flere artiklerNils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0