Gentleman Jim - et 50-årsminne

Av Nils-Petter Enstad

Det skulle ha vært en enkel flytur fra et sted til et annet. Den kjente countrysangeren Jim Reeves, som hadde tatt flysertifikat året før, og var regnet som en dyktig flyver, satt bak spakene. Med seg hadde han sin faste pianist og manager Dean Manuel. Men på vei tilbake etter endt oppdrag, kom flyet inn i turbulent vær, og rett før landing styrtet det. Begge ombord i flyet ble drept. Datoen var 31. juli 1964.

Da Jim Reeves døde, 40 år gammel, sto han på toppen av sin karriere. Flere kjente, amerikanske artister omkom i flyulykker på 1950- og 60-tallet, blant dem Patsy Cline, Buddy Holly og – noen år senere – Otis Redding.
Med sin behagelige barytonstemme hadde Jim Reeves mange fans, og platene hans solgte godt. Bare noen måneder tidligere hadde han vært i Norge og blant annet sunget det som skulle bli et varemerke for ham etter hans død: «I love you because». Den solgte så bra i Norge at man måtte innføre to nye kategorier for hederstegn for godt salg, både «Diamantplate» og «Platinaplate». Han ble tidlig kalt «Gentleman Jim», en betegnelse som har holdt seg.

Irsk opprinnelse
Jim Reeves ble født i Galloway i Texas i august 1923 som den yngste av ni søsken. Faren døde mens han var liten gutt. Familien var av irsk opprinnelse, og dette preget søskenflokken, både ved at de var glad i sang og musikk, og ved dyp religiøsitet.
Allerede som 12-åring vant Jim en talentkonkurranse, og han var fast bestemt på å bli countrysanger. Først hadde han imidlertid en karriere som idrettsmann og profesjonell baseballspiller. Etter en skade måtte han gi opp dette, og i 1953 fikk han sin første platesuksess med sangene «Bimbo» og «Mexican Joe». Deretter kom suksessene på rekke og rad. En av de sangene han satte mest pris på, og som var en hilsen til hans irske opprinnelse, var visa om «Danny Boy», og som går på den irske folkemelodien «Londonderry Air».

Gospel
Jim Reeves hadde alltid en avdeling med gospelsanger når han hadde konserter. Gospelmusikk var - og er – regnet som en integrert del av countrymusikken, og de fleste amerikanske countryartister har laget minst ett gospelalbum. Jim Reeves spilte inn tre slike. Det første kom i 1959 og het «God be with you». Her sang han klassikere som «In the Garden», «It is no secret» og «Precious Memories», i tillegg til tittelsangen. I alt var det 12 sanger på denne platen
Tre år senere kom LP-platen «We thank Thee». Blant de 11 sporene på plata, finner man kjente sanger som «I’d rather have Jesus», «Take my hand, Precious Lord» og «This world is not my home». Tittelsporet skal Jim Reeves ha skrevet både tekst og melodi til selv.
Året før han døde kom også albumet «Twelve songs of Christmas». Av de 12 sangene på dette albumet, var fire kristne julesalmer, så som «Oh, little town og Betlehem» og «Come, all ye faithful».
Etter hans død kom så albumet «My Catherdal», med 11 kristne sanger. Senere er det laget flere samlealbums med Jim Reeves’ gospelinnspillinger.

Ettermæle
Da Jim Reeves døde, hadde han sunget inn en lang rekke sanger i sitt private innspillingsstudio. Hans enke Mary, som overtok rettighetene til sangene hans, klarte med stor klokskap å sende disse sangene ut på markedet med passende mellomrom. I 1966 fikk han således en kjempesuksess med antikrigssangen «Distant Drums»; en sang det nok ikke ville vært samme respons på to år tidligere.
50 år etter sin død er Jim Reeves fremdeles en sanger man gjerne lytter til. Han sluttet å synge mens han var «på topp», og de aller fleste av sangene hans har tålt årene som er godt. Ikke minst gjelder dette gospelsangene han spilte inn.

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor 30. juli 2014

Pinseild i salmetekster: Fra luer til flammer

Av Nils-Petter Enstad

«Tunger av ild» er et bilde mange forbinder med pinsen og med apostlenes opplevelse i Jerusalem for snart to tusen år siden. Dette bildet brukes både i bildekunsten og i salmediktningen.

Salmetekster med ilden som motiv er nok mer i bruk i reformerte kirker og i vekkelsesbevegelser, men det brukes også i det som kalles «pinsens høytidsvers»:
«O lue fra Guds kjærlighet
o visdom fra det høye
som falt på dine vitner ned,
gi lys til troens øye.»

Verset er skrevet i 1778 av den danske salmedikteren Elisabeth Catherine Boye (1742 – 1824). Hun har også skrevet de to andre «høytidsversene» i Norsk Salmebok, henholdsvis «En Frelser er oss født i dag» til jul og «Han er oppstanden, store Gud» til påsken.

Wesley og Booth
En annen salmedikter som fokuserer på ilden når han skriver om pinse, er Charles Wesley (1707-88). I en av hans salmetekster heter det: «Kom, Helligånd, mitt hjerte ta og tenn det med din ild». Han regnes som en av metodismens grunnleggere, sammen med sin bror John. Begge var i utgangspunktet prester i den anglikanske statskirken i England. Med sine 6500 salmetekster er Charles Wesley en av de mest betydelige bidragsyterne til den kristne salmeskatten.

Det kan ellers virke som om det er salmediktere med bakgrunn i Frelsesarmeen som har hatt det sterkeste forholdet til ilden som symbol på pinsen. Mottoet «Blod og ild» peker da også på henholdsvis Jesu blod og Den Hellige Ånds ild. Her peker særlig en tekst av William Booth seg ut: «Å, Kristus, guddomsflamme skjønn, send din ild. Ditt løfte oppfyll nå, Guds Sønn: Send din ild».
Det er skrevet mange pinsesalmer om Den Hellige Ånds komme, om Åndens kraft og om Åndens komme som en dåp både til kraft, tjeneste og helliggjørelse. Sett under ett er det derfor forholdsvis få tekster som fokuserer eksplisitt på Den Hellige Ånds ild.

Hvem skrev «I den stille, klare morgen»?

Av Nils-Petter Enstad

Den synges i de fleste kristne sammenhenger her i landet. Ved den siste revisjonen av Norsk Salmebok, kom den med også der. Sangen er «I den stille, klare morgen». Teksten, slik vi kjenner den, er formet av frelsesoffiseren og salmedikteren H.A. Tandberg (1871-1959).

I Norsk salmebok er imidlertid Tandberg kun oppført som «oversetter» av denne teksten. Det er en påstand som trenger litt nærmere gransking, og kildeopplysningene i den nye salmeboka kan gi noen nye poenger til en slik vurdering.

Navnopprop
Teksten synges på samme melodi som «When the trumpet of the Lord shall sound», en sang som den amerikanske salmedikteren James Milton Black (1856 – 1938) skrev både tekst og melodi til i 1881. Bakgrunnen for sangen var at ved navneoppropet i den søndagsskoleklassen han var leder for, var det ved en anledning ei jente som manglet. Da han fikk høre at jenta var blitt syk og hadde dødd rett før, skrev han denne teksten, som i omkvedet faktisk handler om navneopprop («When the roll is called up yonder»).

Svensk
I 1897 skrev den svenske frelsesoffiseren Johan Ludvig Appelberg (1872 – 1937) en tekst på den samme melodien, og med et beslektet motiv. Appelberg selv var imidlertid tydelig på at han ikke hadde laget en oversettelse av Blacks sang, men la til at han hadde fått inspirasjonen til sin tekst fra den andre.
Hans tekst heter «När den evigt klara morgen gryr». I omkvedet, der Black bruker
navneoppropet som bilde, skriver Appelberg «När Guds röst til välkomst ljuder». I hans tekst er det invitasjonen som er motivet, ikke navnoppropet.
Appelberg skrev og oversatte en lang rekke sanger som fremdeles brukes i ulike kristne sammenhenger i Sverige.

Tandberg
Da Tandberg skrev sin tekst i 1928 kjente han sikkert både Blacks og Appelbergs tekst, og han lånte litt fra dem begge to. Men der både Black og Appelberg bruker samlingen foran Guds trone ved verdens ende som motiv, handler Tandbergs tekst mer om Jesu gjenkomst, og om å «lytte etter lyden av hans trinn».
Tandbergs tekst har også flere vers enn både Blacks og Appelbergs tekst. Deres tekster er på tre vers, mens Tandberg skrev fem. I de fleste sangbøker står bare de to første versene og det siste. I Frelsesarmeens sangbok står alle fem versene, men også i Frelsesarmeen synger man som regel bare «de to første og det siste» verset.

Symbolspråk
Det kan være flere grunner til at de to «mellomste» er utelatt. Begge versene er preget av et symbolspråk som ikke gir like mye mening til alle. Men samtidig er det mye poetisk kraft i dem, ikke minst i det som er sangens tredje vers:
«Ned de gylne tempelhaller lyder Seierherrens skritt,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann, et mektig ekko toner hit.
Det er tonene av Seierherrens trinn.»

Det fjerde verset er nok ikke like vellykket, og her blir metaforene dynget litt mye på hverandre:
«Kongepurpurs gylne glass og prakt - akk, den er ikke hans.
Diademet har ei edelstenens skinn.
Nei, hvitvinget er hans herlighet i Tabors lys og glans,
og det stråler som en glorie om hans trinn.»

Fikentreet
I Tandbergs versjon, som man lojalt har beholdt i Frelsesarmeens sangbok, heter det i omkvedet: «Se, han kommer, Jesus kommer! Fikentreet står i blommer.»
I andre sangbøker er dette rettet til «Fikentreet varsler sommer». Begrunnelsen skal være at fikentrær ikke står «i blommer». Men Tandberg er sikkert ikke den eneste sangdikter som har vært større som poet enn som botaniker.
Det er også verd å merke seg at mens de fleste norske, kristne sangsamlinger har med Tandbergs tekst, er det de færreste som har «Når basunens toner lyder». Et kjapt søk i tilgjengelige sangbøker i forfatterens bokhyller forteller dessuten at de få sangbøkene som har med «Når basunens toner lyder», har også med «I det stille, klare morgen». Dette gjelder Frelsesarmeens sangbok og sangboka «Schibbolet» (De frie evangeliske forsamlinger). Det har heller ikke lyktes å finne ut hvem som har oversatt «Når basunens toner lyder» til norsk.

Originalt åndsverk
Som konklusjon må det derfor være rett å hevde at Tandbergs tekst er et originalt åndsverk som er noe langt mer enn en oversettelse eller bearbeidelse av en annen forfatters tekst. At sangforfattere får ideer og inspirasjon fra andres tekster, er noe alle som har syslet med den slags vet av egen erfaring.

Johnny, June og Jesus

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Gjennom et kristent gjennombrudd og kjærligheten til June Carter, kom Johnny Cash seg ut av rusproblemene sine, og levde «happily ever after». Slik har historien om sangeren Johnny Cash (1932-2003) ofte vært framstilt. Sist høst kom en bok som justerer dette bildet en god del.

Boka heter «Johnny Cash: The life. The true story of The Man in Black». Boka er skrevet av Robert Hillburn, som er en kjent, amerikansk journalist og forfatter innen populærmusikk. Han har tidligere blant annet skrevet en biografi om Bruce Springsteen.

Et nav
Boka har blant annet vært omtalt i en større artikkel av Tom Skjeklesæther i avisa Klassekampen før jul. I denne artikkelen er det en side ved Johnny Cash som ikke nevnes – kanskje fordi det ikke nevnes i boka heller? Det er den betydningen kristentroen hadde i Johnny Cash sitt liv, uansett hvordan det artet seg. Den var et nav i livet hans fra begynnelse til slutt.
Skulle man fristes til å tenke at det kan ikke ha vært rare navet, alle rusproblemene, utroskapen og ekteskapene tatt i betraktning, viser det bare hvor preget man er at en norsk tenkemåte som ofte har gått ut på at bare man får Jesus med på laget, ordner alt seg der og da.
Sånn har nok Johnny Cash litt liv iblant vært framstilt av norske kristne – blant annet av denne forfatter. Det gikk på dunken, men så kom Jesus og June, og siden gikk det bra.
At dette er en framstilling som trenger korrigeringer, betyr ikke at man av den grunn skal undervurdere verken Jesus eller June og deres betydning for Johnny Cash.

Oppvekst
Johnny Cash vokste opp i en tid og et miljø der kristen ikke først og fremst var noe man ble, men noe man var. Ikke noe sted er dette mer selvsagt i et USA der man verken har statskirke eller statsreligion, men hvor troen på Gud er trykket på pengesedlene. Denne formen for patriotisk kristendom var en side ved Johnny Cash kunne komme til syne både i konserter og plateinnspillinger. Men den ga seg ikke de samme, ekle uttrykkene som for eksempel hos president George W. Bush, som kunne bruke messianske termer både om seg selv og USA. Johnny Cash skal da også ha sagt, da noen brakte «W» på bane: - Jeg stemte ikke på ham; kan vi snakke om noe hyggeligere?
Johnny Cash var ikke ukritisk i sin patriotisme. Han stilte opp for den amerikanske urbefolkningen, han stilte opp for de som satt i fengsel og han stilte opp for de fattige. Da han ble konfrontert med at noen av hans kristne fans kanskje ikke likte dette, svarte han bare: - Da er de ikke kristne!

Gospelsanger
Som gospelsanger var Johnny Cash i verdensklasse. Hans personlige prosesser rundt tro, tvil og religion kan det sies mye om. Ifølge Steve Turnes bok «The Man called Cash» (norsk utgave på Hermon Forlag i 2004) ble han døpt ikke mindre enn fire ganger – blant annet i elven Jordan.
Da June døde i februar 2003 spilte mange radiostasjoner en sang der ekteparet opptrådte sammen: «Far side banks of Jordan». Det er en litt naiv tekst der sangerne lover å vente på hverandre «ved Jordans bredd», som er et bilde på tilværelsen etter døden. Der vil den som dør først vente på den andre, og springe denne i møte når han eller hun kommer.
Ventetiden ble ikke så lang. Johnny Cash døde bare et halvt år senere. Men kort før han døde, gjorde han en innspilling av sangen «Hurt» som er blitt stående som et slags musikalsk minnesmerke både over sangeren og mannen. Det er en sår og sliten Cash som synger. I teksten heter det blant annet:
«I wear this crown of thorns
Upon my liars chair
Full of broken thoughts
I cannot repair».
Det er en oppsummering som sier noe om selvinnsikt, men også om en forankring og et håp – og om tillit til en annen som også bar en tornekrone en gang.
Jeg er ikke fremmed for den tanken at Johnny, June og Jesus nå har møttes og sitter og jammer sammen. Da tror jeg mer på at det er sangen om tornekronen de synger, enn den om Jordans bredd.

Publisert i Vårt Land 25. mars 2014

Fra «O sole mio» til kristen lovsang

Av Nils-Petter Enstad

«Hvorfor skal djevelen ha den beste musikken?» utbrøt William Booth en dag i 1881 etter å ha hørt en ny, kristen sang framført på melodien «Champagne-Charlie er mitt navn». 40 år senere lente hans dattersønn seg på det samme prinsippet da han skrev en kristen tekst til den kjente, napolitanske sangen «O sole mio».



Voksne mennesker (på alder med artikkelforfatteren, for eksempel) vil huske denne sangen som en slager fra tida rundt 1960 da en 13 år gammel italiensk gutt ved navn Robertino fikk en verdensslager med den. Elvis Presley laget kort etter en engelsk innspilling av den samme sangen: «It’s now or never». Men selve sangen er helt fra 1898, og var godt kjent i Sør-Europa. Så da evangelisten William Emmanuel Booth-Clibborn i 1921 skrev en kristen tekst på sangen, gikk han inn i en arv hans bestefar hadde etablert. Hans tekst fikk tittelen «Down from His glory», og er en lovprisning av Jesus.
William Emmanuel var ett av de ti barna som Catherine Booth-Clibborn, kjent i kirkehistorien som «Marskalken», fikk med sin mann Arthur Booth- Clibborn. Han hadde vært hennes nestkommanderende da hun ledet Frelsesarmeen i de første årene av dens virksomhet både i Sveits og Frankrike. De giftet seg i 1887. Sønnen William ble født i 1893, mens foreldrene var stasjonert i Sveits. Catherine var den eldste datteren til Frelsesarmeens grunnleggere, Catherine og William Booth.
I 1902 forlot ekteparet Booth-Clibborn Frelsesarmeens tjeneste, og tok naturlig nok alle de ti barna med seg. Historien om familien brudd med Frelsesarmeen – og langt på vei også Catherines egen familie – er fortalt i andre sammenhenger. Her skal det bare slås fast at den evangelistgave som hadde vært Catherines kjennemerke, fortsatte å prege henne resten av livet, og hun ble en meget gammel dame.
Den gikk også i arv til flere av barna hennes, blant annet sønnen William Emmanuel. Han ble omvendt da han var 12 år, og allerede som 15-åring var han evangelist – slik også moren hadde vært i så ung alder.
William E. Booth-Clibborn sto som forkynner i pinsebevegelsens tradisjon. I den norske pinselederen T.B. Barratts selvbiografi er det et bilde av ham sammen med nettopp Booth-Clibborn. Han virket i flere land, men endte etter hvert opp i USA, der han døde i 1969. Han ble 76 år gammel, noe som er ungt med tanke på at hans mor levde til hun var nesten 97.
Som både moren og faren, var William en allsidig begavelse, og skrev – i likhet med foreldrene – en rekke sanger.
Han er ellers ikke den eneste som har latt seg inspirere av napolitanske melodien til å skrive en kristen tekst. I 1960 spilte Arvid Gundersen inn en plate med en tekst av Thv. Gundersen der denne melodien var brukt. Sangen het «O Jesus elsket».


Down from His glory
Melodi: O sole mio

Down from His glory,
Ever living story,
My God and Savior came,
And Jesus was His name.
Born in a manger,
To His own a stranger,
A Man of sorrows, tears and agony.

Choir:
O how I love Him! How I adore Him!
My breath, my sunshine, my all in all!
The great Creator became my Savior,
And all God’s fulness dwelleth in Him.

What condescension,
Bringing us redemption;
That in the dead of night,
Not one faint hope in sight,
God, gracious, tender,
Laid aside His splendor,
Stooping to woo, to win, to save my soul.

Without reluctance,
Flesh and blood His substance
He took the form of man,
Revealed the hidden plan.
O glorious myst’ry,
Sacrifice of Calv’ry,
And now I know Thou art the great “I AM.”

Hvem skulle vi gå til?

Av Nils-Petter Enstad

Etter nærmere 20 års hardt og intenst arbeid som frelsesoffiser, og etter å ha fulgt bevegelsen fra de aller første møtene på Grønland i Oslo i januar 1888 og fram til både anerkjennelse og popularitet, hadde han «møtt veggen», som man ville sagt i dag.




Henry Albert Tandberg, eller bare «H.A.», som han skrev seg, var ennå ikke 40 år gammel, men hadde vært en del av den unge bevegelsens lederskap i mange år allerede. Han hadde først bygget opp Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, deretter hadde han fått armeens barne- og ungdomsarbeid inn i faste, organisatoriske former. Han hadde også vært redaktør for Krigsropet i flere år. Det var mange og lange arbeidsdager og mange strabasiøse reiser. Nå hadde helsen sagt stopp. I 1907 ble han lagt inn som rekonvalesent på Kornhaug sanatorium ved Lillehammer. Det må ha vært alvorlig, for legen hadde rekvirert et opphold på minst ett år om han skulle komme seg.
Året som rekonvalesent satte sine spor i den kristne sangskatten her i landet. Det var i denne perioden han begynte å arbeide med «Jeg er en seiler på livets hav», som ikke ble publisert før to år senere, og det var her han skrev sangen «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?» Også en rekke andre dikt og sanger ble til i denne perioden, men disse to er de mest kjente.

Sjelesorg
Blant pasientene på sanatoriet var også en ung kvinne fra Tvedestrand. Hun var i slekt med Tandberg. Hun var svært syk og det var bare et tidsspørsmål før hun skulle dø. Hun var ingen kristen da hun ble lagt inn, men Tandberg ble hennes sjelesørger og hjalp henne fram til tro.
Det fortelles at sangen ble til etter en våkenatt der Tandberg hadde kjempet både med Gud og seg selv. Han var ennå en ung mann, han hadde familie og barn, og han visste ikke om han kom tilbake til dem noen gang. Møtet med den unge, dødsmerkede slektningen gjorde også et sterkt inntrykk på ham.
En tekst fra Johannes evangelium dukket opp i tanken hans. Etter at mange av dem som hadde fulgt Jesus til å begynne med nå hadde trukket seg bort fra ham, spurte Jesus dem om de også ville gå bort. «Simon Peter svarte: - Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6, 66-67). Ut fra dette svaret ble så sangen født.

Motiver
Sangen har tre vers. De to første har hver sin innfallsvinkel til spørsmålet Peter stilte Jesus, mens det tredje peker framover mot det kristne himmelhåpet. Svært mange av Tandbergs sangtekster har dette motivet. I denne sangen bruker han også noen av de motivene som man finner igjen i «Jeg er en seiler», som det at Jesus stiller stormen og at den troende står ved dødsflodens bredd.
Med tanke på at begge disse sangene ble til i en periode da forfatteren levde med sykdom og død tett inn på seg, er ikke dette så underlig. Og den trøsten han fikk gjennom sin egen bønnekamp, tok han med seg til sin syke slektning og fikk gi den videre til henne.

Melodi
Det var Tandbergs nære venn og kollega Klaus Østby som skrev tonen til denne sangen. De samarbeidet om en rekke sanger. «Jeg er en seiler på livets hav» er et annet resultat av deres samarbeid. For begge disse sangene er det helt utenkelig å forestille seg at teksten kunne ha en annen melodi, eller melodien en annen tekst.
H.A. Tandberg ble født i desember 1871 i Chicago. Hans far, som var sjøkaptein, døde mens han ennå var spedbarn, og moren tok ham med seg tilbake til Kristiania, hvor han vokste opp. Han ble frelsesoffiser i 1889, og hadde en rekke sentrale stillinger i Armeen. Mest kjent er han for sitt redaksjonelle og litterære arbeid. Han var redaktør for Krigsropet i 20 år til sammen. Han skrev boka om Frelsesarmeens første 50 år i Norge, og han ga ut flere diktsamlinger. Men først og sist huskes han som salmedikter.
Han døde i 1959, drøyt 87 år gammel. Alderen var ubarmhjertig mot den gamle skalden; han kjente ikke igjen noen av sine nærmeste. Men når noen spurte om han kjente Jesus, skal han ha lyst opp i et smil og sagt: - Skulle jeg ikke kjenne min beste venn?
Selv i demensens mørke, hadde han ingen andre å gå til enn han som hadde skrevet så mange sanger om…

Bursdagssangen

Av Nils-Petter Enstad

Han var blitt bedt om å skrive en sang til et fødselsdagsselskap. Siden de fleste av gjestene hadde bakgrunn fra de vestindiske øyer, valgte han en calyopsoaktig melodi. Teksten ble, som de fleste tekster av denne typen, fort glemt, men da opphavsmannen litt senere ble bedt om å skrive en sang til jul, fant han melodien fram igjen. I 1956 ble den spilt inn av Harry Belafonte, og i dag synges den over hele verden som «Mary’s Boy Child».

Sangen om Marias guttebarn er skrevet av den amerikanske komponisten, låtskriveren, korlederen og skuespilleren Jester Hairston (1901-2000). Han var utdannet innen landbruk, men det var musikk og showbusiness som ble hans liv. «Mary’s Boy Child» er hans mest kjente sang, sammen med sangen «Amen», som han skrev til filmen «Liljene på marken» fra 1963, der skuespilleren Sidney Poitier fikk Oscar for beste, mannlige hovedrolle.
Som skuespiller var Hairston i «smårollefaget», men deltok i kjente filmer som «Drep ikke en sangfugl» og «Natten var het».

Innspillinger
Da Harry Belafonte hørte sangen med den nye teksten, spurte han om tillatelse til å ta den med på sin nye LP i 1956. Det fikk han. Senere ble sangen også sendt ut som singelplate med Belafonte. Også Mahalia Jackson hadde den med på en plate det samme året.
Lista over artister som har spilt inn denne sangen er svært lang og variert. Her kan nevnes det danske artistparet «Nina&Frederik», Nat King Cole, Tom Jones, John Denver, Roger Whittaker, Carola, Vikingarna, Kiri Te Kanawa og Jim Reeves. Den mest kjente versjonen sto kanskje discogruppa Boney M for i 1978. Det fortelles at Jester Hairston, som var nærmere 80 år på det tidspunktet, var meget begeistret for Boney Ms innspilling.

Oversettelser
Det har vært gjort flere oversettelser av sangen om Marias guttebarn til norsk. Den første ble laget av Juul Hansen og spilt inn med tvillingene «Randi og Torild» i 1964. Den hadde tittelen «Det var en gang en julenatt».
Andre versjoner av sangen er spilt inn av blant andre Anita Skorgan, Ingjerd Helén og av Helge Borglund i «Frem fra glemselen»-serien.
I omkvedet på den engelske versjonen skriver Hairston «Hark now, hear the angels sing», en formulering man også kjenner igjen fra Charles Wesleys kjente julesang: «Hark! the herald angels sing». Her har Hairston tydeligvis latt seg inspirere av den kanskje mest kjente julesang på engelsk. «Hark» er et arkaisk ord for «hør», og hvert år lytter millioner av mennesker til denne enkle bursdagssangen som hyller Marias guttebarn.

Publisert gjennom KPK i desember 2013

Tillegg:
Som nevnt i artikkelen er det laget flere norske oversettelser av denne sangen. Selv laget jeg en slik da jeg var korpsleder på Nannestad (1976-78), og juniorene våre sang den. Jeg er ikke mer ydmyk enn at jeg tror min versjon godt kunne ha levd videre, hadde jeg bare tatt vare på teksten...
Omkvedet husker jeg:
Hør på engleskarens sang:
Født er Kongen vår.
Eviglivet i presang
på julenatt vi får....