SI ALLTING TIL JESUS - ET 150 ÅRMINNE

Av Nils-Petter Enstad
De brukes mest som solosang, de tre versene i salmen ”Si allting til Jesus, han kjenner deg så vel”. Det er en salmen man finner i flere av de kristne sang- og salmebøkene her i landet. I år er det 150 år siden Mathilde Wiel, som skrev denne sangen, ble født i Eidsberg i Østfold. Som 16-åring var Mathilde en hårsbredd fra å bli enda ett av ofrene til giftmordersken Sofie Johannesdatter i Halden – hun som senere ble den siste kvinne som ble henrettet i Norge.

Mathilde var det åttende og yngste av barna til ekteparet Elise Margrethe Lyche og Truls Johs. Wiel, som begge opprinnelig var fra Fredrikshald, som Halden den gang ennå het. De giftet seg i Drammen i 1843, og etter noen år i hjembyen flyttet de til Eidsberg, der de fem yngste barna ble født. Senere flyttet familien til Sverige.
Familien Wiel var blant pionerene i Metodistkirken i Norge da den kom til Norge i begynnelsen av 1850-årene. Den første menigheten ble etablert i Sarpsborg, og i 1856 ble det også etablert en metodistmenighet i Fredrikshald.
I 1874, da Mathilde var 16 år, sendte foreldrene henne til Fredrikshald for at hun skulle bli konfirmert i sin egen kirke. Hun skulle bo hos sin slektning, trelasthandler Niels Anker Stang. Han var nylig blitt enkemann, etter at hans hustru Catherine Elisabeth hadde dødd etter kort tids sykdom.

DRAMA
Det verken Mathilde eller foreldrene visste, var at et stort drama var under utvikling i trelasthandlerens hjem. En av tjenestejentene var den svenskfødte Sofie Johannesdatter, som på det tidspunkt allerede hadde minst to liv på samvittigheten. Høsten 1869 hadde hun forgiftet en annen av tjenestejentene i huset, Maren Johannesdatter, med arsenikk som hun hadde blandet ut i en tekopp. Motivet var trolig sjalusi – Maren var nemlig forlovet, og skulle ha stått brud den dagen hun ble begravd. Sofie var på dette tidspunkt godt over 30 år gammel, og er blitt beskrevet som både grov og doven, vrang og uskjønn.
Høsten 1872 døde så fru Stang, etter å ha fått noen kopper av Sofies spesielle te. Her skal motivet ha vært sinne; fru Stang hadde nemlig ved flere anledninger sagt til sin mann at hun ville han skulle si opp Sofie.
To år senere fikk også grosserer Stang en kopp av Sofies te, og han døde samme kveld. En teori går ut på at Sofie skal ha innbilt seg at bare fru Stang var død, ville grossereren gifte seg med henne. Dette har i så fall vært ren fantasi. Det var alminnelig kjent at Stang og hans kone var svært nær knyttet til hverandre. Snarere var det slik at Stang hadde oppdaget at Sofie i alle de årene hun hadde vært i huset hans, hadde nasket fra ham, og hadde gitt henne beskjed om at hun ville bli oppsagt.

BRANN
Mathilde var kommet til Stang kort tid før han døde. Hvorfor Sofie forsøkte å forgifte henne, vet man ikke, men én teori er at da Mathilde fikk influensa, ble Sofie satt til å stelle for henne. Det gad hun ikke, og en dag i januar blandet hun like godt siste rest av giften hun hadde skaffet seg i maten til Mathilde. Imidlertid hadde hun så lite igjen at Mathilde ikke døde, selv om hun ble svært syk. Blant annet fikk hun lammelser, som er et symptom på arsenikkforgiftning.
Da gikk Sofie til et siste, desperat skritt: 10. februar 1875 satte hun like godt fyr på huset med den syke og lamme Mathilde liggende hjelpeløs på sitt værelse. Hadde det ikke vært for en heltemodig innsats av to naboer, ville hun ha brent levende inne.

RETTSSAK
Det tok ikke lang tid for politiet å avsløre hvem som sto bak brannen, og bak de tre dødsfallene i Stang sitt hjem. Sofie Johannesdatter ble arrestert, stilt for retten og dømt til døden. En februardag i 1876, ett år etter at hun forsøkte å brenne Mathilde inne, ble hun halshugget. Sofie opplevde en sann kristen omvendelse i løpet av de siste ukene hun levde, og skal ha sagt til presten idet hun knelte for bøddelblokken: - Nå går jeg til Jesus, jeg.
Mathilde måtte leve med de fysiske ettervirkningene av forgiftningen resten av livet.
Hun giftet seg med den svenske metodistpresten Johan Melcher Öjerholm, og flyttet sammen med ham til Texas, der hun levde de siste 16 årene av sitt liv. I 1881, 23 år gammel, skrev hun tekst og melodi til sangen som navnet hennes først og fremst er knyttet til: ”Si allting til Jesus, han kjenner deg så vel…”. Både som litterær tekst og som uttrykk for livserfaring, er det en enkel sang, men det er i salmeskatten som ellers i livet: Det enkle er ofte det beste.
Mathilde Wiel-Öjerholm skrev tekst og melodi også til en rekke andre sanger. Hun døde i 1903, bare 45 år gammel, og ble begravd i Texas.

Litteratur:
Kiel Jacobsen, Frank: Giftmordersker og lensmannsmordere (Rakkestad, 1990)
Salmelid, Tobias (red.): Lundes sang & salmeleksikon (Oslo, 1997)
Tveter, Hilde: Metodistkirken i Halden 150 år (jubileumsnummer av menighetsbladet Kirke-Nytt – Halden 2006)
www.wikipedia.no – søkeord ”Sofie Johannesdatter”

DEN SYNGENDE NONNE - FRA SUKSESS TIL TRAGEDIE

Av Nils-Petter Enstad

”Søster Smilet” ble hun kalt, den belgiske nonnen Jeanine Deckers, som i 1963 seilte inn på hitlister over hele verden med sin egen sang ”Dominique”. En katolsk nonne som popartist var jo en sensasjon i seg selv, og den muntre lille visen, som var en hyllest til den hellige Dominikus, klang godt i øret. Men for Jeanine Deckers selv ble suksessen en tragedie som endte med at hun tok sitt eget liv.

Da Jeanine Deckers gikk inn i dominikanerordenen i 1959, var gitaren det eneste hun tok med seg inn i klosteret i Fichermont. Klosternavnet hennes var søster Luc-Gabrielle. Med gitaren og sangen var hun til stor glede for sine medsøstre i klosteret. Etter lange dager med studier eller arbeid, var sangene, som hun gjerne laget selv, både til oppmuntring og trøst.
Da noen foreslo at hun skulle gjøre et opptak av en av sangene sine, aksepterte hun det. De som tok opp sangen, likte den, og foreslo at man skulle prøve å få gitt den ut på plate. Dette ble også akseptert, og så kom ”Dominique” ut. På få uker solgte den i tusenvis, og den raste oppover på salgsbarometrene. I USA slo den ”knock out” pÅ alle de etablerte rock & roll-artistene, skrev avisa Herald Tribune i desember 1963. PÅ det prestisjetunge Billiboardbarometeret utkonkurrerte hun selveste Elvis Presley. Sensasjonen var desto større fordi sangen brøt omtrent alle de lover som gjaldt for amerikansk platesalg på den tiden: Den var på fransk, den var religiøs, den var lystelig, enkel og folkelig. Suksessen ropte på flere innspillinger, og kort etter kom ”Søster Smilet” med en hel LP-plate, med 12 sanger. ”Dominique” var selvsagt en av disse. Pengene strømmet inn til den syngende nonnen, som ga dem videre til sin orden og dens misjonsarbeid. Nærmere én million kroner ble gitt til misjonen som følge av platesalget. I 1964 opptrådte hun i det prestisjetunge Ed Sullivan-show i USA. Samme år valgte hun, i samråd med sine åndelige veiledere, å bryte over tvert med artistkarrieren. I stedet ville hun konsentrere seg om studier og sin åndelige utvikling

FILM
Historien om ”den syngende nonnen” har fremdeles sterk appell, og i 1966 ble det laget en Hollywood-film, basert på hennes liv, med Debbie Reynolds i hovedrollen. Jeanine selv var ikke noe glad for denne filmen. Men i 1967 forlot ”Søster Smilet” klosteret i Fichermont. Hun hadde ennå ikke avlagt de evige løftene knyttet til klosterlivet, og kunne derfor trekke seg ut. Nå tok hun også opp igjen artistlivet. Før hun forlot klosteret, måtte hun skrive under på at hun ikke skulle bruke navnet ”Søster Smilet” verken som artistnavn eller i markedsføringen av seg selv. Det nye artistnavnet hennes, ”Luc Dominque” var et forsøk på å minne om den første, store suksessen hennes.
Etter å ha lagt klosterlivet bak seg, kom hun med en rekke kontroversielle uttalelser, som når hun sa at John Lennon hadde hatt helt rett da han sa at The Beatles var mer populære enn Jesus. Hun spilte også inn en LP-plate med egne sanger. En av sangene var en hyllest til og takk til Gud for p-pillen. Dette var mens diskusjonen om pave Pauls encyklica om familieplanlegging ennå var på det heteste. Platen het ”Jeg er ingen stjerne i himmelen”. Det skulle vise seg at det var hun ikke på jorden lenger heller. Nå som den syngende nonnen ikke var nonne lenger, hadde hun heller ikke nyhetens interesse. Hun søkte da klosteret om å bli fritatt fra løftet om ikke å bruke navnet "Søster Smilet" som artist. Det ble innvilget, mot at hun skrev under på et annet løfte, der hun fritok klosteret for alt ansvar når det gjaldt bruken av navnet, både i fortid, nåtid og framtid.

MOTGANG
Som person var Jeanine Decker sky og tilbakeholden, og den voldsomme interessen for hennes person gjorde at hun mistet fotfestet litt. I tillegg slet hun med depresjoner og et problematisk forhold til sin far. Etter hvert fikk hun også et stort rusproblem. Hun flyttet sammen med sin venninne Annie Pescher i en leilighet i Brüssel. Her levde de forholdsvis åpenlyst sammen som lesbiske. Dypt religiøs som hun fortsatt var, kom hun mer og mer i opposisjon til de konservative kreftene i Den katolske kirke, og tok blant annet til orde for familieplanlegging og svangerskapskontroll.
Sammen med Annie Pescher åpnet hun en skole for autistiske barn i Belgia, men i begynnelsen av 1980-Årene startet de belgiske skattemyndighetene sak mot henne fordi det ikke var blitt betalt skatt av inntektene på salget av ”Dominique”. Hun fikk ikke gehør for argumentet om at pengene var blitt gitt til dominikanerordenen, og derfor ikke var skattepliktig. Ordenen gjorde heller ikke noe forsøk på å hjelpe henne ved å bekrefte de faktiske forhold rundt inntektene. De henviste bare til dokumentet hun hadde skrevet under på da hun fikk tillatelse til å bruke artistnavnet "Søster Smilet" igjen.
I et desperat forsøk på å skaffe penger spilte hun i 1983 inn en modernisert diskoutgave av sin gamle slager. Men den enkle visen hadde ikke lenger appell. Hennes siste offentlige framtreden var på en video, der hun rusler rundt i noen klosterruiner og tilsynelatende spiller gitar mens hun synger sangen om den hellige Dominikus til playback. Det er et patetisk opptak, uten liv, uten varme og uten appell.

SLUTTEN
En vårdag i 1985 ble de to kvinnene funnet døde i sin leilighet. De hadde begått selvmord sammen. I et brev adressert til sin advokat, skrev Jeanine Deckers: ”Vi håper Gud vil ta imot oss. Han vet hvordan vi har lidd.” Bare en håndfull personer møtte fram da den 51 år gamle kvinnen som hadde gledet så mange som ”Den syngende nonne” ble ført til sitt siste hvilested.
Da hun forlot klosteret, og hadde fått forbud mot å kalle seg "Søster Smilet", skrev hun en liten vise som heter nettopp "Soeur Sourire". Det er en vemodig vise. "Søster Smilet er død", heter det i den. Den finnes også på nettet. Videoen viser bilder av lykkelige øyeblikk for Jeanine og Annie, bilder fra begravelsen og fra det felles gravstedet deres. Søster Smilet døde, men den enkle lille visen hennes om den hellige Dominikus har fremdeles en iørefallende appell og sjarm.

KJENTE SALMER FRA UNGE FORFATTERE

Av Nils-Petter Enstad

Mange av de mest kjente tekstene i den kristne sang- og salmeskatten er skrevet av forholdsvis unge forfattere. Flere av dem formidler en livsvisdom og en livserfaring man skulle tro det krevde et helt liv å opparbeide. At sangene fremdeles lever, i flere tilfeller mer enn 100 år etter at de ble skrevet, skulle tyde på at erfaringen de formidler er slitesterk.

En slik sang er Lina Sandells "Ingen er så trygg i fare". Den står i hennes debutsamling "Andlega daggdroppar", som kom i 1855. Da var hun 23 år gammel, men teksten er trolig skrevet et par år før, skriver Gerd Grønvold Saue i sin bok om den svenske salmedikteren.
En annen sang som har vist sin slitestyrke, er "Det meg gleder mest er Jesu underfulle frelsesverk". Da frelsessoldaten Thorvald Løwø skrev denne teksten i 1901, var han ennå ikke 18 år gammel.

Påskesanger og navnet Jesus
Frelsesoffiseren Hjalmar Hansen (1873 - 1952) regnes som "Golgata-sangeren" framfor noen i den norske, kristne sangskattarven. Han var bare 19 år gammel da han skrev "Se, mengden til Golgata iler". Han har selv fortalt om hvordan han følte han ble vekket om natten og nærmest skrev som etter diktat de tre versene om påskedramaet.
Også påskedagssalmen "Å, salige stund uten like", er skrevet av en ung dikter. Johan Halmrast (1866 - 1912) var bare 24 år gammel da han skrev de tre versene som han kalte "Maria Magdalenas jubel". Det skjedde i 1890. Johan Falkberget mente at denne teksten måtte være sprunget ut av det han kalte "en Patmos-opplevelse".
David Welander (1896 - 1967) skrev en lang rekke sanger, men de to han huskes for, skrev han som ung mann. "Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys" ble skrevet da han bare var 25 år, mens "Navnet Jesus blekner aldri" ble skrevet året etter. Den siste er blitt stemt til topps i en rekke kåringer som både "Tidenes salme" og "Århundrets bedehussang".

Arbeid før natten kommer
Den kanadiske sangforfatteren Annie Louisa Walker var bare 18 år gammel da hun skrev teksten til sangen som på norsk heter "Arbeid før natten kommer". Teksten er inspirert av Jesu utfordring i Joh 9, 4 om å gjøre hans gjerning så lenge det er dag. "Natten kommer da ingen kan arbeide".
Det fortelles at det i sin tid ble nedsatt en komité i England som skulle sette sammen en sangbok som skulle kunne brukes av troende av alle livssyn. Den eneste sangen komiteen klarte å bli enige om å bruke, var "Arbeid før natten kommer". Den kunne også synges av sekulære samvittigheter!

"Takk for tornene blant dem"
En salme som også har vist sin slitestyrke, er "Takk, min Gud, for tider svunne". Det er opprinnelig en svensk sang, skrevet av frelsesoffiseren August Storm i 1891. Da var forfatteren 29 år gammel, og hadde vært en kristen i fire år. Det er umulig å lese eller synge denne sangen, der vi blant annet finne strofen "Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem", uten å ha et sideblikk til den tøffe og smertefulle skjebne forfatteren av den fikk i livet. Mange har derfor trodd at han skrev sangen mot slutten av sitt liv, som en oppsummering av et liv som i de siste 15 årene var preget av smerter, sykdom og lidelse. Da han var 37 år gammel og far til to små barn, ble han rammet av en ryggmargslidelse som først invalidiserte ham, og senere tok hans liv. Han ble bare 52 år gammel.
Men sangen skrev han mens han ennå var i sin fulle kraft, og datteren hans skrev mange år senere: - Pappa fikk erfare alt det han skrev om i sin sang.

Løftene
Den svenske "pinsehøvdingen" Lewi Pethrus huskes også for sin sangtekst om Guds løfter. Da han skrev de to første versene til "Løftene kan ikke svikte", var han 29 år gammel. Bakgrunnen for sangen var en alvorlig sykdom hans kone hadde lidd av. Det sto om livet, og ektemannen var sterkt anfektet. Skulle han gjøre som han hadde forkynt, og stole på at Gud ville helbrede henne, eller skulle han sende bud på lege?
Det ble bedt mye av mange, og sykdommen snudde. For Pethrus ble dette en bekreftelse på at Guds løfter er til å stole på, og de to første versene og omkvedet ble til. Først flere år senere ble de tre siste versene skrevet.

(Publisert gjennom KPK 2006)

SÅ HANK WILLIAMS LYSET? - Et 60-årsminne

Av Nils-Petter Enstad
Han ble funnet død i baksetet på sin egen bil nyttårsmorgen for 55 år siden. Han var på vei fra en konsert til en annen. Han ble bare 29 år gammel, og hadde vært alkoholiker siden han var 15. Men han var også en av de fremste countryartistene gjennom tidene, og skrev en lang rekke av countrymusikkens klassikere. Mange av dem hadde et klart kristent innhold. I år er det 60 år siden Hans Williams skrev den fremste countrygospellåten av dem alle: ”I saw the Light”.

Sangen er formet som et personlig vitnesbyrd, ikke ulikt de man kan høre på Frelsesarmeen, Evangeliesenteret eller på bedehuset: ”Jeg hadde ikke noe mål med livet, det var fylt av synd, og jeg ville ikke ha noe med Frelseren å gjøre. Men Jesus kom som en fremmed om natten, og pris skje Gud, jeg fikk se lyset”. I det andre verset sammenlikner han seg med den blinde Bartimeus, som måtte klare seg alene da han levde i mørket, men så ga Jesus ham synet. I det siste verset tar han et oppgjør med seg selv fordi han levde borte fra Gud, men nå er den tiden forbi, for han har sett lyset.
Sangen slo ikke spesielt godt an da den ble lansert første gang, men er i dag den sangen som mer enn noen annen forbindes med Hank Williams. Blant de artistene som har spilt den inn, kan nevnes Jerry Lee Lewis, Bobby Bare, Merle Haggard og Willie Nelson. Johnny Cash sang den da han spilte rollen som morder i en Columbo-episode, en versjon som fremdeles kan ses på http://www.youtube.com/.

SMERTER

Hank Williams ble født 17. september 1923 i Alabama, og ville altså vært 85 år i år. Navnet Hank skal ha vært en feilskriving på fødselsattesten hans. Foreldrene kalte ham opprinnelig Hiram. En medfødt sykdom gjorde at han hadde smerter hele livet, og man har ment det var dette som var forklaringen på et omfattende alkohol- og pillemisbruk som startet allerede da han var tenåring. Det var også som tenåring han begynte å opptre. Han fullførte aldri skolegangen, og ble i stedet med i et band som kalte seg Drifting Cowboys. Da han var 20 år gammel, møtte han Audrey Sheppard, som han giftet seg med et par år senere. Hun var også hans manager i de første årene av hans karriere. I 1949 fikk han sitt store gjennombrudd med sangen ”Lovesick Blues”. Da han hadde sunget denne sangen på den scenen som regnes som countrymusikkens ”mekka”, Grand Old Opry i Tennessee, var gjennombruddet et faktum, selv om han også tidligere hadde hatt pene suksesser med plater som ”Never again” og ”Honky Tonkin’”. I 1949 ble Audrey og Hanks sønn, Hank Williams jr., født. Han gikk senere i farens fotspor som countryartist, uten å ha helt den samme suksessen. Det nesten myteomspundne navnet var kanskje like mye en belastning som en drahjelp. Også hans sønn, Hank Williams III, er countrysanger.

Ekteskapet med Audrey var stormfullt. Hun hadde også ambisjoner om å være sanger, og skrek seg til å være med både på turneer og plateinnspillinger. Når ekteparet sang duett, hørtes det ut som en krangel, er det blitt sagt. Hank ga beskjed om at når Audrey sto på scenen eller var med i studio, skulle hennes mikrofon kobles fra. Etter hans død, bygde hun opp hele sin tilværelse rundt bildet av seg selv som Hank Williams enke, til tross for at de hadde vært separert en rekke ganger, og var blitt skilt i 1952. Da hun døde 30 år senere, ble hun begravd ved siden av ham. Men kanskje var det dette ekteskapet som ga stoff til mange av de sangene Hank Williams skrev, og som lever ennå, som «My Son Calls Another Man Daddy» og «Cold, Cold Heart».

SLUTTEN

Ved inngangen til året 1952 var Hank Williams regnet som den største av alle countryartister i USA. Et halvt år senere ville ikke noen konsertarrangører ta i ham med en ildtang. Man var lei av at han uteble fra konsert etter konsert på grunn av fyll og rus. Ekteskapet med Audrey – hun som på godt og vondt var kvinnen i hans liv – var i ferd med å gå i endelig oppløsning. De kranglet om foreldreretten til Hank jr. Og ryggen, som hadde plaget ham hele livet, var verre enn noen gang. For å døyve smertene helte han inn på med piller, sprøyter og alkohol. Nyttårshelgen 1952/53 var han hyret inn på to spillejobber, i henholdsvis Charleston, West Virginia og Canton, Ohio. Han leide en Cadillac og fikk en 17-år gammel gutt til å være sjåfør. Grunnet dårlig vær kunne han ikke fly. Underveis stoppet de på et motell i Knoxville. Her ble Hank dårlig, og en kvakksalver ga ham to doser med morfin. Klokken var nå blitt så mye at Hank ikke ville klare å rekke fram til den første spillejobben, og en drøy time før midnatt satte han og sjåføren kurs mot Canton. Under en trafikkontroll kommenterte konstabelen at han synes personen i baksetet så død ut, men sjåføren sa at han sov og hadde tatt smertestillende medisiner. Senere fant man ut at Williams hadde dødd av et hjerteinfarkt etter overdose med alkohol og narkotika. Etter obduksjonen ble det sagt at kroppen hans var så nedslitt at han ikke ville levd mange månedene til uansett.

Etter skilsmissen fra Audrey hadde Hank giftet seg igjen. I mellomtiden hadde han hatt et kortvarig forhold der jenta var blitt gravid. Seks dager etter Hanks død fødte denne ekskjæresten en datter. Hun ble adoptert bort, og fikk først som voksen vite at hun var datter av Hank Williams. Senere har hun gjort en brukbar karriere som countrysanger selv.

DEN DEILIGE LIDELSEN

Kris Kristoffersen har sagt om Hank Williams: «Det var vanskelig å skille mellom sangene og Hank, fordi han var the real thing ... Ingen kunne gjøre lidelsen så deilig som Hank Williams.» De fleste vil være enig i at han står i en særstilling blant countrysangerne. Selv om mange av tekstene hans er forholdsvis banale sanger om ubesvart kjærlighet, har han formuleringer som står som i granitt: «Forever's a long, long time...», er en slik formulering. Det samme kan man si om denne: «I'll never get out of this world alive...». Samtidig er mange av sangene hans så sterkt knyttet til ham og hans liv at bare de færreste av andre artister får noe ut av dem. Både Willie Nelson og Johnny Cash er blitt beskrevet som ”spilledåser”, sammenliknet med ham Kris Kristoffersen kaller ”the real thing”.

GOSPEL

Nesten er fjerdedel av de sangene Hank selv skrev hadde et religiøst innhold. Hans religion var en sørstatsfromhet som først og fremst skapte et følelsesfellesskap. Under konsertene sine sang han rått og usminket om livets fortredeligheter, men avsluttet alltid kvelden med sanger om Jesus og himmelen.

Av de fire første sangene han spilte inn på plate, var tre gospelsanger. Sanger som ”Calling You”, ”When God comes and gathers His Jewels” og ”Wealth won’t save your Soul” har noe tidløst over seg i teksten som kristne mennesker alltid vil kjenne seg igjen i. Det gjelder også tittelen på den sangen han hadde på hitlistene i USA da meldingen om hans død ble kjent: ”I’ll never get out of this world alive…”.

Publisert i Dagen/Magazinet 29. juli 2008