Johnny, June og Jesus

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Gjennom et kristent gjennombrudd og kjærligheten til June Carter, kom Johnny Cash seg ut av rusproblemene sine, og levde «happily ever after». Slik har historien om sangeren Johnny Cash (1932-2003) ofte vært framstilt. Sist høst kom en bok som justerer dette bildet en god del.

Boka heter «Johnny Cash: The life. The true story of The Man in Black». Boka er skrevet av Robert Hillburn, som er en kjent, amerikansk journalist og forfatter innen populærmusikk. Han har tidligere blant annet skrevet en biografi om Bruce Springsteen.

Et nav
Boka har blant annet vært omtalt i en større artikkel av Tom Skjeklesæther i avisa Klassekampen før jul. I denne artikkelen er det en side ved Johnny Cash som ikke nevnes – kanskje fordi det ikke nevnes i boka heller? Det er den betydningen kristentroen hadde i Johnny Cash sitt liv, uansett hvordan det artet seg. Den var et nav i livet hans fra begynnelse til slutt.
Skulle man fristes til å tenke at det kan ikke ha vært rare navet, alle rusproblemene, utroskapen og ekteskapene tatt i betraktning, viser det bare hvor preget man er at en norsk tenkemåte som ofte har gått ut på at bare man får Jesus med på laget, ordner alt seg der og da.
Sånn har nok Johnny Cash litt liv iblant vært framstilt av norske kristne – blant annet av denne forfatter. Det gikk på dunken, men så kom Jesus og June, og siden gikk det bra.
At dette er en framstilling som trenger korrigeringer, betyr ikke at man av den grunn skal undervurdere verken Jesus eller June og deres betydning for Johnny Cash.

Oppvekst
Johnny Cash vokste opp i en tid og et miljø der kristen ikke først og fremst var noe man ble, men noe man var. Ikke noe sted er dette mer selvsagt i et USA der man verken har statskirke eller statsreligion, men hvor troen på Gud er trykket på pengesedlene. Denne formen for patriotisk kristendom var en side ved Johnny Cash kunne komme til syne både i konserter og plateinnspillinger. Men den ga seg ikke de samme, ekle uttrykkene som for eksempel hos president George W. Bush, som kunne bruke messianske termer både om seg selv og USA. Johnny Cash skal da også ha sagt, da noen brakte «W» på bane: - Jeg stemte ikke på ham; kan vi snakke om noe hyggeligere?
Johnny Cash var ikke ukritisk i sin patriotisme. Han stilte opp for den amerikanske urbefolkningen, han stilte opp for de som satt i fengsel og han stilte opp for de fattige. Da han ble konfrontert med at noen av hans kristne fans kanskje ikke likte dette, svarte han bare: - Da er de ikke kristne!

Gospelsanger
Som gospelsanger var Johnny Cash i verdensklasse. Hans personlige prosesser rundt tro, tvil og religion kan det sies mye om. Ifølge Steve Turnes bok «The Man called Cash» (norsk utgave på Hermon Forlag i 2004) ble han døpt ikke mindre enn fire ganger – blant annet i elven Jordan.
Da June døde i februar 2003 spilte mange radiostasjoner en sang der ekteparet opptrådte sammen: «Far side banks of Jordan». Det er en litt naiv tekst der sangerne lover å vente på hverandre «ved Jordans bredd», som er et bilde på tilværelsen etter døden. Der vil den som dør først vente på den andre, og springe denne i møte når han eller hun kommer.
Ventetiden ble ikke så lang. Johnny Cash døde bare et halvt år senere. Men kort før han døde, gjorde han en innspilling av sangen «Hurt» som er blitt stående som et slags musikalsk minnesmerke både over sangeren og mannen. Det er en sår og sliten Cash som synger. I teksten heter det blant annet:
«I wear this crown of thorns
Upon my liars chair
Full of broken thoughts
I cannot repair».
Det er en oppsummering som sier noe om selvinnsikt, men også om en forankring og et håp – og om tillit til en annen som også bar en tornekrone en gang.
Jeg er ikke fremmed for den tanken at Johnny, June og Jesus nå har møttes og sitter og jammer sammen. Da tror jeg mer på at det er sangen om tornekronen de synger, enn den om Jordans bredd.

Publisert i Vårt Land 25. mars 2014

Fra «O sole mio» til kristen lovsang

Av Nils-Petter Enstad

«Hvorfor skal djevelen ha den beste musikken?» utbrøt William Booth en dag i 1881 etter å ha hørt en ny, kristen sang framført på melodien «Champagne-Charlie er mitt navn». 40 år senere lente hans dattersønn seg på det samme prinsippet da han skrev en kristen tekst til den kjente, napolitanske sangen «O sole mio».



Voksne mennesker (på alder med artikkelforfatteren, for eksempel) vil huske denne sangen som en slager fra tida rundt 1960 da en 13 år gammel italiensk gutt ved navn Robertino fikk en verdensslager med den. Elvis Presley laget kort etter en engelsk innspilling av den samme sangen: «It’s now or never». Men selve sangen er helt fra 1898, og var godt kjent i Sør-Europa. Så da evangelisten William Emmanuel Booth-Clibborn i 1921 skrev en kristen tekst på sangen, gikk han inn i en arv hans bestefar hadde etablert. Hans tekst fikk tittelen «Down from His glory», og er en lovprisning av Jesus.
William Emmanuel var ett av de ti barna som Catherine Booth-Clibborn, kjent i kirkehistorien som «Marskalken», fikk med sin mann Arthur Booth- Clibborn. Han hadde vært hennes nestkommanderende da hun ledet Frelsesarmeen i de første årene av dens virksomhet både i Sveits og Frankrike. De giftet seg i 1887. Sønnen William ble født i 1893, mens foreldrene var stasjonert i Sveits. Catherine var den eldste datteren til Frelsesarmeens grunnleggere, Catherine og William Booth.
I 1902 forlot ekteparet Booth-Clibborn Frelsesarmeens tjeneste, og tok naturlig nok alle de ti barna med seg. Historien om familien brudd med Frelsesarmeen – og langt på vei også Catherines egen familie – er fortalt i andre sammenhenger. Her skal det bare slås fast at den evangelistgave som hadde vært Catherines kjennemerke, fortsatte å prege henne resten av livet, og hun ble en meget gammel dame.
Den gikk også i arv til flere av barna hennes, blant annet sønnen William Emmanuel. Han ble omvendt da han var 12 år, og allerede som 15-åring var han evangelist – slik også moren hadde vært i så ung alder.
William E. Booth-Clibborn sto som forkynner i pinsebevegelsens tradisjon. I den norske pinselederen T.B. Barratts selvbiografi er det et bilde av ham sammen med nettopp Booth-Clibborn. Han virket i flere land, men endte etter hvert opp i USA, der han døde i 1969. Han ble 76 år gammel, noe som er ungt med tanke på at hans mor levde til hun var nesten 97.
Som både moren og faren, var William en allsidig begavelse, og skrev – i likhet med foreldrene – en rekke sanger.
Han er ellers ikke den eneste som har latt seg inspirere av napolitanske melodien til å skrive en kristen tekst. I 1960 spilte Arvid Gundersen inn en plate med en tekst av Thv. Gundersen der denne melodien var brukt. Sangen het «O Jesus elsket».


Down from His glory
Melodi: O sole mio

Down from His glory,
Ever living story,
My God and Savior came,
And Jesus was His name.
Born in a manger,
To His own a stranger,
A Man of sorrows, tears and agony.

Choir:
O how I love Him! How I adore Him!
My breath, my sunshine, my all in all!
The great Creator became my Savior,
And all God’s fulness dwelleth in Him.

What condescension,
Bringing us redemption;
That in the dead of night,
Not one faint hope in sight,
God, gracious, tender,
Laid aside His splendor,
Stooping to woo, to win, to save my soul.

Without reluctance,
Flesh and blood His substance
He took the form of man,
Revealed the hidden plan.
O glorious myst’ry,
Sacrifice of Calv’ry,
And now I know Thou art the great “I AM.”

Hvem skulle vi gå til?

Av Nils-Petter Enstad

Etter nærmere 20 års hardt og intenst arbeid som frelsesoffiser, og etter å ha fulgt bevegelsen fra de aller første møtene på Grønland i Oslo i januar 1888 og fram til både anerkjennelse og popularitet, hadde han «møtt veggen», som man ville sagt i dag.




Henry Albert Tandberg, eller bare «H.A.», som han skrev seg, var ennå ikke 40 år gammel, men hadde vært en del av den unge bevegelsens lederskap i mange år allerede. Han hadde først bygget opp Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, deretter hadde han fått armeens barne- og ungdomsarbeid inn i faste, organisatoriske former. Han hadde også vært redaktør for Krigsropet i flere år. Det var mange og lange arbeidsdager og mange strabasiøse reiser. Nå hadde helsen sagt stopp. I 1907 ble han lagt inn som rekonvalesent på Kornhaug sanatorium ved Lillehammer. Det må ha vært alvorlig, for legen hadde rekvirert et opphold på minst ett år om han skulle komme seg.
Året som rekonvalesent satte sine spor i den kristne sangskatten her i landet. Det var i denne perioden han begynte å arbeide med «Jeg er en seiler på livets hav», som ikke ble publisert før to år senere, og det var her han skrev sangen «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?» Også en rekke andre dikt og sanger ble til i denne perioden, men disse to er de mest kjente.

Sjelesorg
Blant pasientene på sanatoriet var også en ung kvinne fra Tvedestrand. Hun var i slekt med Tandberg. Hun var svært syk og det var bare et tidsspørsmål før hun skulle dø. Hun var ingen kristen da hun ble lagt inn, men Tandberg ble hennes sjelesørger og hjalp henne fram til tro.
Det fortelles at sangen ble til etter en våkenatt der Tandberg hadde kjempet både med Gud og seg selv. Han var ennå en ung mann, han hadde familie og barn, og han visste ikke om han kom tilbake til dem noen gang. Møtet med den unge, dødsmerkede slektningen gjorde også et sterkt inntrykk på ham.
En tekst fra Johannes evangelium dukket opp i tanken hans. Etter at mange av dem som hadde fulgt Jesus til å begynne med nå hadde trukket seg bort fra ham, spurte Jesus dem om de også ville gå bort. «Simon Peter svarte: - Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6, 66-67). Ut fra dette svaret ble så sangen født.

Motiver
Sangen har tre vers. De to første har hver sin innfallsvinkel til spørsmålet Peter stilte Jesus, mens det tredje peker framover mot det kristne himmelhåpet. Svært mange av Tandbergs sangtekster har dette motivet. I denne sangen bruker han også noen av de motivene som man finner igjen i «Jeg er en seiler», som det at Jesus stiller stormen og at den troende står ved dødsflodens bredd.
Med tanke på at begge disse sangene ble til i en periode da forfatteren levde med sykdom og død tett inn på seg, er ikke dette så underlig. Og den trøsten han fikk gjennom sin egen bønnekamp, tok han med seg til sin syke slektning og fikk gi den videre til henne.

Melodi
Det var Tandbergs nære venn og kollega Klaus Østby som skrev tonen til denne sangen. De samarbeidet om en rekke sanger. «Jeg er en seiler på livets hav» er et annet resultat av deres samarbeid. For begge disse sangene er det helt utenkelig å forestille seg at teksten kunne ha en annen melodi, eller melodien en annen tekst.
H.A. Tandberg ble født i desember 1871 i Chicago. Hans far, som var sjøkaptein, døde mens han ennå var spedbarn, og moren tok ham med seg tilbake til Kristiania, hvor han vokste opp. Han ble frelsesoffiser i 1889, og hadde en rekke sentrale stillinger i Armeen. Mest kjent er han for sitt redaksjonelle og litterære arbeid. Han var redaktør for Krigsropet i 20 år til sammen. Han skrev boka om Frelsesarmeens første 50 år i Norge, og han ga ut flere diktsamlinger. Men først og sist huskes han som salmedikter.
Han døde i 1959, drøyt 87 år gammel. Alderen var ubarmhjertig mot den gamle skalden; han kjente ikke igjen noen av sine nærmeste. Men når noen spurte om han kjente Jesus, skal han ha lyst opp i et smil og sagt: - Skulle jeg ikke kjenne min beste venn?
Selv i demensens mørke, hadde han ingen andre å gå til enn han som hadde skrevet så mange sanger om…

Bursdagssangen

Av Nils-Petter Enstad

Han var blitt bedt om å skrive en sang til et fødselsdagsselskap. Siden de fleste av gjestene hadde bakgrunn fra de vestindiske øyer, valgte han en calyopsoaktig melodi. Teksten ble, som de fleste tekster av denne typen, fort glemt, men da opphavsmannen litt senere ble bedt om å skrive en sang til jul, fant han melodien fram igjen. I 1956 ble den spilt inn av Harry Belafonte, og i dag synges den over hele verden som «Mary’s Boy Child».

Sangen om Marias guttebarn er skrevet av den amerikanske komponisten, låtskriveren, korlederen og skuespilleren Jester Hairston (1901-2000). Han var utdannet innen landbruk, men det var musikk og showbusiness som ble hans liv. «Mary’s Boy Child» er hans mest kjente sang, sammen med sangen «Amen», som han skrev til filmen «Liljene på marken» fra 1963, der skuespilleren Sidney Poitier fikk Oscar for beste, mannlige hovedrolle.
Som skuespiller var Hairston i «smårollefaget», men deltok i kjente filmer som «Drep ikke en sangfugl» og «Natten var het».

Innspillinger
Da Harry Belafonte hørte sangen med den nye teksten, spurte han om tillatelse til å ta den med på sin nye LP i 1956. Det fikk han. Senere ble sangen også sendt ut som singelplate med Belafonte. Også Mahalia Jackson hadde den med på en plate det samme året.
Lista over artister som har spilt inn denne sangen er svært lang og variert. Her kan nevnes det danske artistparet «Nina&Frederik», Nat King Cole, Tom Jones, John Denver, Roger Whittaker, Carola, Vikingarna, Kiri Te Kanawa og Jim Reeves. Den mest kjente versjonen sto kanskje discogruppa Boney M for i 1978. Det fortelles at Jester Hairston, som var nærmere 80 år på det tidspunktet, var meget begeistret for Boney Ms innspilling.

Oversettelser
Det har vært gjort flere oversettelser av sangen om Marias guttebarn til norsk. Den første ble laget av Juul Hansen og spilt inn med tvillingene «Randi og Torild» i 1964. Den hadde tittelen «Det var en gang en julenatt».
Andre versjoner av sangen er spilt inn av blant andre Anita Skorgan, Ingjerd Helén og av Helge Borglund i «Frem fra glemselen»-serien.
I omkvedet på den engelske versjonen skriver Hairston «Hark now, hear the angels sing», en formulering man også kjenner igjen fra Charles Wesleys kjente julesang: «Hark! the herald angels sing». Her har Hairston tydeligvis latt seg inspirere av den kanskje mest kjente julesang på engelsk. «Hark» er et arkaisk ord for «hør», og hvert år lytter millioner av mennesker til denne enkle bursdagssangen som hyller Marias guttebarn.

Publisert gjennom KPK i desember 2013

Tillegg:
Som nevnt i artikkelen er det laget flere norske oversettelser av denne sangen. Selv laget jeg en slik da jeg var korpsleder på Nannestad (1976-78), og juniorene våre sang den. Jeg er ikke mer ydmyk enn at jeg tror min versjon godt kunne ha levd videre, hadde jeg bare tatt vare på teksten...
Omkvedet husker jeg:
Hør på engleskarens sang:
Født er Kongen vår.
Eviglivet i presang
på julenatt vi får....

«He touched me» 50 år

Av Nils-Petter Enstad

Den har blitt spilt inn hundrevis av ganger og sunget inn av både kjente og ukjente artister. Av de mer enn 700 sangene som Bill Gaither skal ha skrevet, er «He touched me» trolig den mest kjente. Det er også en av de første han skrev.

Bill Gaither er født i 1936. Sammen med sin kone Gloria er han en legende innen moderne gospelsang. Sammen med gruppa Gaither Vocal Band og gjennom serien Gaither Homecomming er sangene og musikken blitt kjent over hele verden.

Bibelfortelling
Det var bibelfortellingene om hvordan Jesus helbredet syke som inspirerte den unge Bill Gaither til å skrive denne sangen i 1963. Han var forholdsvis nygift med sin Gloria, og begge var i fullt arbeid, samtidig som de var aktive i musikklivet i menigheten de tilhørte. Bill var lærer og underviste i engelsk.
I løpet av barne- og ungdomsårene hadde Bill utallige ganger hørt forkynnelse der predikanten understreket hvordan spedalske og andre syke ble helbredet gjennom en fysisk berøring av Jesus. I forkynnelsen har spedalskhet vært mye brukt som et bilde på syndens urenhet. De jødiske forstillingene om renhet og urenhet var også slik at man ikke måtte komme i fysisk kontakt med en som var spedalsk. Dette brøt Jesus med.
Gaither selv har senere sagt: «Jeg innså at det var ikke selve helbredelsen fra den forferdelige sykdommen som var det store miraklet, men det at Jesus ville strekke ut sin hånd og røre ved et syndig menneske.» Og etter en gudstjeneste der dette hadde vært tema for forkynnelsen, trakk han seg tilbake etter middagen og både tekst og tone begynte å ta form i tanken hans.

Ble kjent
Sangen ble kjent for et europeisk publikum under Billy Grahams store møteserie i Dortmund i Tyskland i 1970. Disse møtene ble overført til en lang rekke europeiske land, blant annet til ni norske byer.
I 1971 spilte Elvis Presley inn sangen for første gang, og da han i 1972 kom med sitt andre gospelalbum, fikk dette navnet «He touched me».
Sangen ble oversatt til norsk av Bjørn Skjennum, og fikk tittelen «Han grep meg». Dette passer med melodien, men tittelen fanger ikke opp det som er den bærende ideen i originalversjonen, nemlig det å bli berørt av Jesus – et dilemma mange oversettere har støtt på.
Flere andre Gaither-sanger er også oversatt til norsk, blant dem «Jesus, det er noe ved ditt navn» og «Min Jesus lever, derfor vil jeg leve».


Litteratur:
Paul Davis:
Enriching Hymn & Song Stories
from the twentieth century (2002)

«…la meg gjemme meg i deg»

Av Nils-Petter Enstad

Den er blant de salmetekster som flest kjenner og som synes på «alle» språk. Den nevnes i samme åndedrag som «Amazing Grace» og «How great Thou art». I år er det 250 år siden den engelske presten Augustus Montague Toplady (1740 – 1778) skrev salmen «Rock of Ages», på norsk kjent som «Klippe, du som brast for meg».

Augustus Toplady ble født i England. Han ble tidlig farløs, og kom etter hvert til Dublin, der han tok en akademisk utdannelse, samtidig som han opplevde en radikal, kristen omvendelse. I 1772 ble han ordinert som prest i den anglikanske kirke, og i 1776 ga han ut samlingen «Psalms and Hymns».
Teologisk beveget han seg mer og mer i kalvinistisk retning, og ble etter hvert prest i en kalvinistisk menighet i London. Samtidig lå han i heftig, teologisk strid med en annen anglikansk prest som også var «underveis», nemlig John Wesley, som i kirkehistorien er kjent som metodismens grunnlegger.

Anekdoter
Ifølge en berømt, men ubekreftet, historie ble sangen til etter at forfatteren hadde måttet søke tilflukt i en fjellkløft fordi han ble overrasket av et heftig uvær. Kløften er blitt lokalisert til et område med kalksteinsåser i Somerset i England, og det er blitt satt opp et skilt med påskriften «Rock of Ages» ved kløften, etter de første ordene i den engelske teksten av salmen. Navnet er også ført inn på enkelte kart.
En annen ubekreftet fortelling knyttet til denne sangen, er at da dampskipet SS London gikk ned i Biscayabukta i januar 1866, var at det siste de hørte som hadde fått plass i redningsbåtene, at de som var igjen på skipet sang «Klippe, du som brast for meg» mens havaristen sank.
Mange kjente, historiske personer har hatt denne som sin yndlingssalme, og valgt den til sin begravelse. Blant dem var dronning Victorias ektemann, prins Albert, og William Gladstone; den eneste som har vært britisk statsminister fire ganger. Bob Dylan framførte den på flere av sine konserter i sin «born again»-periode, og så sent som i 2004 skal han ha svart i et intervju, da han ble spurt hvilken sang han helst ville høre i det han døde: - Hva med «Rock of ages»?

Melodier
Den melodien som vanligvis brukes til teksten er laget av den amerikanske komponisten Thomas Hastings (1784 – 1872). Han kalte den bare «Toplady» etter tekstforfatteren. Den svenske frelsesoffiseren Svea Tyndal har også laget en melodi til denne teksten. Den brukes nok mest i Frelsesarmeens egne sammenhenger, men er også blitt brukt av sangkor. I Frelsesarmeens engelske notesamlinger kalles melodien bare «Tyndal».

Oversettelser
Sangen er oversatt til 150 språk. Det finnes flere oversettelser på norsk. Også når det gjelder den engelske teksten, er det flere versjoner. Ikke alle føler de kan, ut fra teologiske vurderinger, bruke ordene «be from sin the double cure» om det Jesus gjør, og som er brukt i det første verset av originalversjonen. I de norske oversettelsene har man gjerne brukt en formulering som kan forstås både «metodistisk» og «luthersk».

«I Romerbrevet åtte»

Av Nils-Petter Enstad

Som stortingsrepresentant var han et forholdsvis stillferdig medlem av landbrukskomiteen som i perioden 1989-93 representerte Fremskrittspartiet i Oppland fylke. Da han møtte på Stortinget første gang, 66 år gammel, skrev mediene at for første gang hadde en oldefar debutert i nasjonalforsamlingen. Noen husket ham som en tidligere vekkelsespredikant og forfatteren av bedehussangen «I Romerbrevet 8».I juni 2014 døde han, 91 år gammel.

Peder Ramsud ble født i Fåberg og vokste opp i Biri. Som 16-åring begynte han på Viken folkehøyskole, og gikk deretter på indremisjonens bibelskole og predikantkurs. I 1941 begynte han å reise som emmisær, og hadde dette som yrke fram til 1957. Han var kjent som en dyktig predikant, med evne til gode og sterke formuleringer. Han kunne nok bli oppfattet som litt av en «svovelpredikant», men mange ble omvendt i møtene hans og har vært med på å prege indremisjonsarbeidet i Oppland helt fram til våre dager.
Da han sluttet han å reise som forkynner, var det fordi han, ifølge ham selv, var utslitt. Siden har han, så vidt vites, ikke deltatt i kristent arbeid.

Kunstner
Peder Ramsrud er en allsidig begavet mann med kunstneriske evner. Disse har han vist på forskjellige måter, blant annet gjennom tegning og maling. Det fortelles at teatersjef Bjørn Bjørnsson var meget begeistret for en tegning Ramsrud hadde laget av hans far, dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnsson.
Så sent som da han var 85 år, hadde Ramsrud to utstillinger med egne bilder.
Da han sluttet som predikant, forsørget Ramsrud sin familie som kunstmaler en periode, før han begynte i forsikringsbransjen. Denne karrieren avsluttet han som assurandør i Storebrand i 1989, samme år som han ble valgt inn på Stortinget.
Peder Ramsruds far hadde vært lokalpolitiker for Kristelig Folkeparti, men da sønnen engasjerte seg i politisk arbeid, var det i det som da het Anders Langes Parti. I 1979 ble han valgt inn i kommunestyret i Østre Toten, og fra 1981 møtte han også i Oppland fylkesting. Så sent som fram til 2011 var han varamedlem til kommunestyret i Østre Toten.
Skribent
Peder Ramsrud har også skrevet både sanger, dikt og betraktninger. Mange av betraktningene ble gitt ut som «traktater» - små pamfletter som ble delt ut til forbipasserende eller distribuert på andre måter. Under krigen grep det nazistiske presseforbundet inn overfor menighetsbladet på Gjøvik etter at dette hadde hatt et dikt av Ramsrud på trykk. Her het det i en strofe at «For vår Frelser har ennå Israel kjær».
I 1953 ga han ut boka «Vekkelse» på Indremisjonsforlaget. Her heter det i det første kapitlet, som har overskriften «Vi venter vekkelse»: «Vekkelse! – Bare navnet har en egen forunderlig klang for et menneske som er frelst og født på ny. Vekkelse! – De gamle troendes øyne begynner å stråle. Minnene fra gamle dagers åndelige vårvær begynner å stråle.» (…) «Men kan vi vente vekkelse i dag? Eller er vekkelsenes tid forbi? Jeg vil svare: Vi ikke bare kan, vi skal vente vekkelse. Er vekkelsens tid forbi, så er kristendommens tid forbi.»
Boka, som er på drøyt 50 sider, er dels et personlig vitnesbyrd, dels en drøfting av metoder og strategier i vekkelsesarbeidet, skrevet av en 30-åring som allerede var en erfaren vekkelsespredikant.

«I romerbrevet åtte»
Av sangtekstene hans, er «I romerbrevet åtte» den mest kjente. Den har vært mye brukt på norske bedehus og i vekkelsesmøter, og er spilt inn på plate flere ganger, blant annet av duoen «Egil & Arne» (Solheim og Gundersen).
Sjangermessig er «I romerbrevet åtte» en vise, med klare trekk fra de gamle skillingsvisene når det gjelder oppbygging og innhold. Teksten er en fortelling som gjennom seks vers skildrer sangerens vandring fra «barndomshjemmet» i Romerbrevet åtte, via ulike andre botilbud, og tilbake til utgangspunktet, nemlig budskapet om at «Så er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus». Metaforbruken er konsekvent, og kan også minne om John Bunyans klassiker «Pilegrims vandring».

Sangteksten:
I Romerbrevet åtte

I Romerbrevet åtte jeg bor på nummer en,
Jeg bodde der som liten, nå er jeg der igjen.
I mellomtiden har jeg dessverre flakket om
Og bodd på mangt elendig, ja, bent ut simpelt rom.

Først var jeg ganske lenge i lystens pensjonat,
Og bar meg som jeg ville i mine synder at.
Jeg likte meg så tålig en ganske liten stund.
Men helt forskrekket ble jeg da jeg så husets grunn.

Jeg flyttet med det samme – å, lykkelige dag,
for snart vil huset falle med dunder og med brak.
Det stod jo helt på skrenten til satans svovelsjø,
Så de som bor i lysten er snart i evig død.

Så banket jeg på porten til rikdommens palass,
men fikk dessverre svaret at der var ikke plass.
Jeg måtte ligge tue i fra den samme kveld,
Så aldri mere gjester jeg rikdommens hotell.

Så drog jeg neste morgen til ærens høye hus,
Hvor store ånder lever sitt liv i sus og dus.
Men der var jeg for liten, der slapp jeg ikke inn,
så aldri mer jeg prøver å bestige ærens tind.

Men – så kom jeg til å minnes min barndom lys og glad,
Og hjemme der på haugen som heter Golgata.
Så flyttet jeg tilbake – der fant mitt hjerte ro.
I Romerbrevet åtte, ja der er godt å bo.

Tekst: Peder I. Ramsrud