"Å, store Gud" - verdens mest kjente nordiske salmetekst

Av Nils-Petter Enstad
Det er den salmetekst av nordisk opprinnelse som har nådd lengst ut i verden. Den er spilt inn på plate utallige ganger. Elvis Presley kalte den sin favoritt innen gospel. I år er det 125 år siden en 26 år gammel predikant innen det svenske misjonsforbundet publiserte sitt dikt «O store Gud» i lokalavisen Mönsterås-Tidningen.

Forfatteren het Carl Gustav Boberg. På turisthjemmesiden til byen der han vokste opp, Mönsterås i Kalmar län, omtales han som «en rastløs mann som prøvde seg i mange fag». Han var sønn av en snekker og underviste selv i sløyd i skolen. Han var predikant, forfatter, redaktør og politiker. I 20 år var han medlem av den svenske nasjonalforsamlingen, og han tok sterkt til orde for at kristne verdier burde prege politikken. Dette var kontroversielt i en tid da mange mente at kristne skulle holde seg langt unna politisk arbeid.

Uvær
Som flere andre kjente salmer, ble også «O store Gud» født under inntrykket av en naturopplevelse. Boberg har selv fortalt at han var på vei hjem fra en kveldsgudstjeneste en fin sommerkveld. Så ble han overrasket av et kraftig tordenvær som han måtte søke ly for. Tordenværet var raskt over, og en mild vind overtok. Hjemme hos seg selv ble han stående og se ut over landskapet, og slik ble teksten født.
I alt skrev han ni vers, der de tre første fokuserer på naturopplevelsen. I det første verset er det skaperverket som er i fokus (O store Gud, när jag den värld beskådar/som du har skapat med ditt allmaktsord), i det neste er det «tordenopplevelsen» som skildres (När jag hör åskans röst och stormar brusa/och blixtens klingor springa fram ur skyn), og i det tredje verset den milde brisen etter uværet (När sommarvinden susar över fälten,/när blommor dofta invid källans strand). Først i fjerde vers kommer evangeliet inn i teksten.
De ni versene sto på trykk som et dikt i lokalavisen i mars 1886. Et par år senere ble Boberg redaktør for den kristne avisen «Sanningsvitnet», og i 1891 sto den på trykk også her. Da var den også knyttet til den svenske folkemelodien som siden har fulgt den.

Oversettelser
Den første oversettelsen av denne salmen til andre språk som man kjenner til, er den til tysk som Manfred von Glehn foretok i 1907. Den tyske versjonen dannet utgangspunktet for en oversettelse til russisk som Ivan S. Prokhanov gjorde i 1912. I 1925 oversatte den svensk-amerikanske professoren E. Gustav Johnson de to første og tre siste vers av den svenske teksten til engelsk. Denne teksten ble brukt i mange år, men i 1949 laget den engelske metodistmisjonæren Stuart K. Hine en ny oversettelse, basert på den russiske versjonen. Den var han blitt kjent med i Ukrania, og etter hvert var denne versjonen som fikk gjennomslag i den engelsktalende verden. Hine skrev dessuten to ekstra vers til sangen.
Da Billy Graham skulle ha sitt første «korstog» i England i 1954, satte George Beverly Shea og Cliff Barrows, som begge var solosangere under Grahams møteserier, «How Great Thou art» på sitt repertoar. I 1958 ble sangen også oversatt til norsk av baptistpresten Knut Josef Andersen (se egen sak).

Innspillinger
Går man inn på nettstedet Youtube, vil man få opp en mengde treff både på «O store Gud» og «How Great Thou art». Sangere som Elvis Presley, Sandie Pattie, Arthur Eriksson, Bjøro Håland, Åge Samuelsen og en lang rekke andre har sunget den. Den svenske sangeren Einar Ekberg hadde den som sin signaturmelodi, og det ble sagt at han aldri sang den på samme måte to ganger. Noen vil også huske innslaget fra fjernsynsprogrammet Skavlan der de to statsministerne Göran Persson og Kjell Magne Bondevik sang den sammen.
I en kåring som bladet «Today’s Christian» foretok i 2001 ble den rangert som nummer to på en liste over favorittsalmer gjennom tidene, med «Amazing Grace» på plassen foran. I en kåring i regi av BBC og programmet «Songs of Praise» ble den plassert på topp.

Forfatteren
Carl Gustaf Boberg levde fra 1859 til 1940. Han ble omvendt som 19-åring og gikk to år på predikantskole før han ble kalt til evangelist. Han tilhørte Svenska Missionsförbundet, og han overlot rettighetene til «O store Gud» til sitt kirkesamfunn. Etter svensk lov utløp disse rettighetene 31. desember 2010. Han var blant annet knyttet til Immanuelskyrkan i Stockholm, han var med i Svenska Missionsförbundets hovedstyre fra 1897 til 1902, og fra 1912 var han riksdagsmann for Högerpartiet. Han skrev en lang rekke salmer, og mange av disse har stått i ulike kristne sang- og salmebøker i Sverige. I den felleskristne svenske salmeboka fra 1986 er han representert med tre tekster.
I hjembyen Mönsterås er det et Carl Broberg-museum, og en støtte til minne om han som skrev en av tidenes mest brukte og populære salmer.

Fra svensk via engelsk til norsk
Da «O store Gud» fikk norsk språkdrakt, skjedde det på basis av den engelske versjonen, og ikke den svenske. Det gikk slik til: Tidlig på 1950-tallet utvandret brødrene Mikal og Alfred Liland fra Norge til USA. En tredje bror, Johannes, hadde allerede bodd i USA i mange år, men nå var han blitt syk av kreft. Brødrene ønsket derfor å være sammen med ham den siste tiden. De fikk begge arbeid «over there» og gjorde det godt økonomisk. Etter noen år bestemte de seg for å vende hjem; Mikal for å starte forretning, Alfred, som var en ivrig baptist, for å gi pengene til baptistsamfunnets skoleanlegg som var under bygging i Bærum.
På flyplassen før hjemreisen sto Alfred med to konvolutter i handa. I den ene lå 1500 dollar som han ville gi til skoleanlegget. Det var om lag 12.000 norske kroner, godt over en årslønn for vanlig lønnsmottaker. Alfred begynte å lure på om han hadde lov til å ta med seg så mye penger inn i landet. Mens han ennå var på amerikansk jord tok han derfor pengene ut av konvolutten, stakk dem inn i jakkeforet sitt og festet det hele med en sikkerhetsnål. Nå var ikke pengene lenger hans, men Guds, tenkte han.
Hjemme i Norge dro han rett fra Fornebu til baptistenes senter Holtet gård på Stabekk. Her ga han pengene til rektor Nils Engelsen. I den andre konvolutten lå et ark med en sangtekst. Den sangen hadde han hørt sunget mange ganger i baptistkirkene i USA. Han ble aldri flink i engelsk, men han forsto at denne sangen betydde mye for mange. Den skulle visstnok være skrevet av en svenske. Sangen het «How great Thou art».
Han ga teksten til Knut J. Andersen som både var flink i engelsk, og hadde en litterær og poetisk teft. Han oversatte den så til norsk. Det er Alfred Lilands nevø, Ola Liland, som forteller dette.
Knut J. Andersen (1913 – 1998) var en kjent skikkelse i Det norske baptistsamfunn. Han var pastor i flere menigheter, og var i mange år redaktør for samfunnets blad «Banneret». Hans datter Lise Barbro Westre forteller at hennes far la mye av seg selv i den teksten han skrev, og at han var sterkt knyttet til den. Det er sju vers i den oversettelsen Knut J. Andersen laget.
Det har også vært gjort andre forsøk på å oversette sangen til norsk. Lektor Jorulf Aarvold laget en oversettelse som brukes i pinsebevegelsens sangbok, men det er Andersens oversettelse som «gjelder». Den står i de fleste norske kristne sang- og salmebøker. I Norsk Salmebok står den ikke, men den er med i det forslaget til ny salmebok som nå er under arbeid.

Publisert via Kristelig Pressekontor 12. september 2011

PILGRIMSSANGEREN EINAR EKBERG

Av Nils-Petter Enstad

Han regnes fremdeles som en av de største, kristne mannlige sangere som har levd, Fremdeles kan man høre Einar Ekbergs særegne stemmen tolke sanger som "Blott en dag", "Ovan där" og "Var jag går i skogar, berg och dalar", takket være de tallrike plateinnspillingene han gjorde. Signaturmelodien hans framfor noen var ”O, store Gud”. Fredag 5. august var det 50 år siden han døde.

Da det i 2005 var 100 år siden Einar Ekberg ble født, ble det gitt ut en biografi med tittelen ”Blott en afton bor jag här”. Tittelen er hentet fra en av de mest kjente sangene på Ekbergs repertoar, nemlig ”Jag är en främling”, der det også heter: ”…jag är en pilgrim, blott en afton bor jag här…”, en tekst som kan stå som en beskrivelse av sangerens eget liv.
Einar Ekberg ble født i juli 1905 som det åttende og yngste barnet til ekteparet Anna og Axel Ekberg. De var begge omkring 40 år på det tidspunktet. Begge var blitt omvendt som unge, Axel i Frelsesarmeen i Malmø og Anna i Helgelseförbundet i samme by. De møtes i hennes menighet, og den ble deres menighet i mange år. Men da pinsebevegelsen kom til Malmø, sluttet de seg til denne.
Hele familien var musikalsk begavet, men Einar mest av alle. Hjemmet var sterkt preget av kristen sang og musikk, og Einar spilte en rekke instrumenter, blant annet gitar, orgel, fiolin og mandolin var noen av disse. Han gikk i typograflære, men det var sangen og musikken som ble hans kall i livet.

PLATESTJERNE
Allerede i 1924 besøkte Einar Ekberg USA første gang, og her spilte han inn sin første LP-plate. Han vurderte nok å slå seg ned i USA, men Lewi Pethrus, svensk pinsebevegelses mektige leder, tilbød ham en stilling i sin stab i menigheten Filadelfia i Stockholm. Senere ble det flere Amerika-besøk, og i 1948 emigrerte Ekberg og hans familie til USA. De ble også amerikanske statsborgere. De slo seg ned i California, men hvert år besøkte de Sverige, der Ekberg hadde rene turneer rundt om i landet, Mange av de sangene han tok med seg tilbake til Sverige, er i dag en del av den nordiske, kristne sangskatten. En av dem var ”How Great Thou art”, som han på mange måter førte hjem til Sverige igjen, i og med at dette opprinnelig er en svensk sang. I Sverige var den imidlertid blitt glemt, helt til en eldre kvinne som hørte Ekberg synge den utbrøt: - Men den hørte jeg da som barn!
Einar Ekberg spilte inn en lang rekke plater, og de solgte i stort antall. Det er blitt hevdet at på 1930- og 40-tallet var Einar Ekberg og Lapp-Lisa de svenske plateartistene som solgte mest.

KREFT
I 1953 ble det konstatert at Einar Ekberg led av kreft. Svulsten satt i det ene beinet, og det var ingen spredning. Legene mente derfor at om man foretok en amputasjon, var sjansene gode for at Ekberg kunne berge livet.
Ekberg var først innstilt på dette, men ombestemte seg. Han trodde ikke en amputasjon var etter Guds vilje. I stedet valgte han å stole på en guddommelig helbredelse. Bønn for syke og troen på guddommelig helbredelse sto svært sentralt for den generasjon pinsevenner som Einar Ekberg tilhørte, og han hadde også før opplevd at Gud hadde grepet inn ved sykdom.
Denne gangen skjedde ikke det. Etter hvert ble det klart at sykdommen hadde spredd seg, og nå var tilstanden kritisk. Sommeren 1959 måtte han slutte å turnere. I stedet gikk han i studio og sang inn ikke mindre enn 39 av sangene fra hans store repertoar. I 1960 ble huset i California solgt og familien flyttet tilbake til Sverige. I Sverige gjennomgikk han en stor operasjon, men det var for sent. Einar Ekberg kom aldri opp av sykesengen etter operasjonen, og 5. august 1961 døde han i sitt hjem, 56 år gammel.
Kort før han døde hadde han sagt til sin kone at han syntes var sårt å tenke på at han ikke skulle synge mer. – Men platene dine finnes jo fremdeles, svarte hun. Senere fortalte hun at ”da var det et øyeblikk at han for første gang på veldig lenge så glad ut”.

Publisert i Dagen 10. august 2011

FRA ROCKE-KONGE TIL GOSPELARTIST

Av Nils-Petter Enstad

Fredag 8. januar ville den amerikanske artisten Elvis Presley ha fylt 75 år. De fleste forbinder Elvis med rock, men det er for sine gospelinnspillinger han ble prisbelønt.

Historien om hans liv er skrevet inn i musikkhistorien for all framtid, både som fortellingen om den unge lastebilsjåføren som ble en av verdens mest populære artister, om den snille, kristne mammadalten som ble et opprørssymbol for unge over hele verden og om den amerikanske tragedien, om han som mistet kontakten med seg selv og som gikk under i piller og rus, og døde i ung alder.

Bakgrunn fra pinsemenighet
Elvis Aaron Presley, som var hans fulle navn, vokste opp i det amerikanske bibelbeltet. Han ble født som tvilling, men broren døde bare noen timer gammel, og Elvis vokste opp som enebarn. Som praktisk talt alle i det såkalte "bibelbeltet", gikk familien regelmessig til gudstjeneste, og familien Presley gikk i den lokale pinsemenigheten. Musikken i denne menigheten var sterkt preget av den country/gospeltradisjonen som hadde vokst fram blant negrene i sørstatene. Denne musikken kom til å prege Elvis for hele livet, og fikk fram de beste kvalitetene i ham som sanger. I 1953 ga han ut sin første plate, og han ble raskt en meget populær artist. Sceneshowet hans var etter manges mening inspirert av hvordan karismatiske predikanter i pinsemenigheten framførte sine prekener.

Gospel eller rock?
Det kan være god grunn til å spørre om det var som rockeartist eller som gospelsanger Elvis var ”størst”. Faktum er at alle de tre gangene han fikk den prestisjetunge bransjeprisen "Grammy Award", var det for gospelinnspillinger. Da han i 2001 ble innlemmet i The Gospel Hall of Fame, sa datteren hans at det var denne musikken som sto hans hjerte nærmest.
I 1957 hadde han laget en EP med fire gospelsanger. En av disse var "Peace in the Valley". Samme år ga han ut en LP med julesanger, der disse fire var tatt med. Da han samme år opptrådte i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på fjernsyn, insisterte han på at "Peace in the Valley" skulle være en av sangene han framførte. I februar 1961 kom han så med sitt første "rene" gospelalbum. Det het "His Hand in Mine". Det solgte til gullplate i løpet av forholdsvis kort tid.

Gospel-suksess
De neste årene var bedrøvelige for Elvis, rent kunstnerisk. Det eneste ”lyset” i dette mørket var en gospelinspirert sang: I 1964 hadde han stor suksess med singelen "Crying in the Chapel". Den lå på førsteplass i flere land, i en periode da Beatles-feberen var på det sterkeste.
I mai 1966 gikk han så i studio for å spille inn noe annet enn et filmalbum. Av de i alt 18 sangene som ble tatt opp, kom 12 av dem med på "How Great Thou Art", som ble Elvis sitt andre gospelalbum. Platen kom ut i 1967, og samme år fikk Elvis Grammy-prisen for tittelsporet. Dette var den første bransjeprisen han fikk i sin karriere. Platen ble både en musikalsk og kommersiell suksess. Med to millioner solgte eksemplarer kom den på 18. plass over de mest solgte LP-platene i USA det året. For et rent gospelalbum var dette meget bra.
De fleste av sangene på platen var gospelsanger Elvis kjente fra sin barndoms menighet, men tittelsporet var ikke en av disse. Den var faktisk helt ny for ham. "How Great Thou Art" skal være den eneste sangen Elvis spilte inn som har skandinavisk opprinnelse. "Å, store Gud" ble skrevet av svenske Carl Boberg i 1886. Senere ble den en av Elvis sine kjenningsmelodier. I tillegg til å ha fått en Grammy-pris for innspillingen av denne sangen, fikk han også en Grammy for en konsertversjon av "How Great Thou Art".
I 1971 laget han et nytt gospelalbum: "You never walk alone". Tittelsangen er ingen tradisjonell gospel, og sangen er kjent som klubbsangen til fotballklubben Liverpool. Året etter kom han med enda et gospelalbum, nemlig "He touched me". For dette albumet fikk Elvis den tredje og siste av sine Grammy-priser. I alt spilte Elvis inn 87 gospelsanger på plate.

Ble bare 42 år
Elvis Presley ble funnet død i hjemmet sitt Graceland i Memphis, Tennessee 16. august 1977, bare 42 år gammel. Det var mange ting ved Elvis sitt liv som mange vil ha problemer med å kombinere med et kristent vitnesbyrd. Men det fortelles at da man fant Elvis døende på baderomsgulvet i huset hans, lå det en bok ved siden av ham som han hadde lest i de siste dagene av sitt liv. Den het "Scientific Search For The Face Of Jesus". Kanskje antyder den boka noe om en sirkel som ble sluttet, for fattiggutten som lærte å elske sang og musikk i pinsemenigheten i Tupelo, og verdensstjernen som døde så alt for tidlig.

Kilder:
Martin Alfsen: JESUS I MUSIKKEN (Oslo, 2002)
Sven Erik Lundby: MØTE MED ELVIS PRESLEY (Oslo, 1985)
www.wikipedia.org – diverse søkeord

Publisert av Kristelig Pressekontor i uke 1, 2010

FRITENKERENS JULESANG

Av Nils-Petter Enstad

Den er en fast del av julerepertoaret i radio, kjøpesentrenes høytalere og på julekonserter. Det er gjort utallige innspillinger av den, men det er én versjon som står seg som den ultimative framføring. I år er det 50 år siden den svenske tenoren Jussi Björling gjorde sin klassiske innspilling av ”Adams julesang” – den de fleste av oss kjenner som ”O helga natt”.

Når sangen ofte kalles ”Adams julesang”, er det en referanse til komponisten Adolphe Adam (1803-1856), men teksten er skrevet av Placide Cappeau (1808 – 1877) som til daglig var vinhandler, men som også skrev dikt. Cappeau var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker. Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, men likevel hadde den lokale presten utfordret ham til å skrive et dikt om julen. Utfordringen kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris. Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle ”tenke på det”, men underveis til Paris begynte han å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige. Datoen var 3. desember 1847.
I Paris oppsøkte han komponisten Adolphe Adam, som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten ”Giselle”. Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert. Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til. Ved midnattsmessen julaften samme år ble sangen framført for første gang.

TEKSTEN
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at ”gudamänskan till jorden steg ned/för att försona världens brott och synder/för oss han dödens smärta led”. I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 160 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt. Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap i en julesang: ”Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor./Vår jord är fri, himlen öppen nu är./Uti din slav du ser en älskad broder,/och se, din ovän blir dig kär”.
Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert. Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var. I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var det så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

UTBREDELSE
Men sangen var født, og den spredte seg til andre land. Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight. I hans versjon, ”Oh, Holy Night”, er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir ”antislaveriperspektivet” utvidet ytterligere. Et sterkt signal i en sang som ble publisert fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut, nettopp på grunn av slavespørsmålet.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram. En av de første plateinnspillingene av denne sangen sto ingen ringere enn tenoren Ericho Caruso (1873 – 1921) for i 1916. Men til tross for sin enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker. Det er da heller ikke en sang som egner seg for fellessang.
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er den svenskspråklige versjonen som er best kjent. Dette skyldes ikke minst at det var denne teksten tenoren Jussi Björling (1911 – 1960) framførte da han gjorde sin innspilling av sangen. Teksten han brukte er skrevet av Augustin Kock (1886 – 1956). Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid. Han kom fra en musikalsk familie, og så vel hans far som hans to brødre var kjente sangere. I hans barndom turnerte faren og sønnene under navnet ”Björlingkvartetten”, og opptrådte i en rekke land. Etter farens død kom Jussi, eller Johan Jonatan, som han egentlig het, i kontakt med operamiljøet, og midt på 1930-tallet hadde han sitt store, internasjonale gjennombrudd.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn ”O helga natt”, og denne innspillingen er det som har satt standarden for denne sangen. Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som ”gjelder”. Om det så er en verdensstjerne som Luciano Pavarotti, blekner hans versjon ved siden av denne.
Jussi Björling døde bare halvannet år etter at han hadde spilt inn ”O helga natt”, kun 49 år gammel. Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk. Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler budskapet om frigjøring fra lenker og tvang. Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.

Kilder:
Oddgeir Bruaset:
DET LYSER I STILLE GRENDER
Historiene om hvordan våre kjente og kjære julesanger ble til
Genesis, 2009
www.sv.wikipedia.org - flere artikler

SI ALLTING TIL JESUS - ET 150 ÅRMINNE

Av Nils-Petter Enstad
De brukes mest som solosang, de tre versene i salmen ”Si allting til Jesus, han kjenner deg så vel”. Det er en salmen man finner i flere av de kristne sang- og salmebøkene her i landet. I år er det 150 år siden Mathilde Wiel, som skrev denne sangen, ble født i Eidsberg i Østfold. Som 16-åring var Mathilde en hårsbredd fra å bli enda ett av ofrene til giftmordersken Sofie Johannesdatter i Halden – hun som senere ble den siste kvinne som ble henrettet i Norge.

Mathilde var det åttende og yngste av barna til ekteparet Elise Margrethe Lyche og Truls Johs. Wiel, som begge opprinnelig var fra Fredrikshald, som Halden den gang ennå het. De giftet seg i Drammen i 1843, og etter noen år i hjembyen flyttet de til Eidsberg, der de fem yngste barna ble født. Senere flyttet familien til Sverige.
Familien Wiel var blant pionerene i Metodistkirken i Norge da den kom til Norge i begynnelsen av 1850-årene. Den første menigheten ble etablert i Sarpsborg, og i 1856 ble det også etablert en metodistmenighet i Fredrikshald.
I 1874, da Mathilde var 16 år, sendte foreldrene henne til Fredrikshald for at hun skulle bli konfirmert i sin egen kirke. Hun skulle bo hos sin slektning, trelasthandler Niels Anker Stang. Han var nylig blitt enkemann, etter at hans hustru Catherine Elisabeth hadde dødd etter kort tids sykdom.

DRAMA
Det verken Mathilde eller foreldrene visste, var at et stort drama var under utvikling i trelasthandlerens hjem. En av tjenestejentene var den svenskfødte Sofie Johannesdatter, som på det tidspunkt allerede hadde minst to liv på samvittigheten. Høsten 1869 hadde hun forgiftet en annen av tjenestejentene i huset, Maren Johannesdatter, med arsenikk som hun hadde blandet ut i en tekopp. Motivet var trolig sjalusi – Maren var nemlig forlovet, og skulle ha stått brud den dagen hun ble begravd. Sofie var på dette tidspunkt godt over 30 år gammel, og er blitt beskrevet som både grov og doven, vrang og uskjønn.
Høsten 1872 døde så fru Stang, etter å ha fått noen kopper av Sofies spesielle te. Her skal motivet ha vært sinne; fru Stang hadde nemlig ved flere anledninger sagt til sin mann at hun ville han skulle si opp Sofie.
To år senere fikk også grosserer Stang en kopp av Sofies te, og han døde samme kveld. En teori går ut på at Sofie skal ha innbilt seg at bare fru Stang var død, ville grossereren gifte seg med henne. Dette har i så fall vært ren fantasi. Det var alminnelig kjent at Stang og hans kone var svært nær knyttet til hverandre. Snarere var det slik at Stang hadde oppdaget at Sofie i alle de årene hun hadde vært i huset hans, hadde nasket fra ham, og hadde gitt henne beskjed om at hun ville bli oppsagt.

BRANN
Mathilde var kommet til Stang kort tid før han døde. Hvorfor Sofie forsøkte å forgifte henne, vet man ikke, men én teori er at da Mathilde fikk influensa, ble Sofie satt til å stelle for henne. Det gad hun ikke, og en dag i januar blandet hun like godt siste rest av giften hun hadde skaffet seg i maten til Mathilde. Imidlertid hadde hun så lite igjen at Mathilde ikke døde, selv om hun ble svært syk. Blant annet fikk hun lammelser, som er et symptom på arsenikkforgiftning.
Da gikk Sofie til et siste, desperat skritt: 10. februar 1875 satte hun like godt fyr på huset med den syke og lamme Mathilde liggende hjelpeløs på sitt værelse. Hadde det ikke vært for en heltemodig innsats av to naboer, ville hun ha brent levende inne.

RETTSSAK
Det tok ikke lang tid for politiet å avsløre hvem som sto bak brannen, og bak de tre dødsfallene i Stang sitt hjem. Sofie Johannesdatter ble arrestert, stilt for retten og dømt til døden. En februardag i 1876, ett år etter at hun forsøkte å brenne Mathilde inne, ble hun halshugget. Sofie opplevde en sann kristen omvendelse i løpet av de siste ukene hun levde, og skal ha sagt til presten idet hun knelte for bøddelblokken: - Nå går jeg til Jesus, jeg.
Mathilde måtte leve med de fysiske ettervirkningene av forgiftningen resten av livet.
Hun giftet seg med den svenske metodistpresten Johan Melcher Öjerholm, og flyttet sammen med ham til Texas, der hun levde de siste 16 årene av sitt liv. I 1881, 23 år gammel, skrev hun tekst og melodi til sangen som navnet hennes først og fremst er knyttet til: ”Si allting til Jesus, han kjenner deg så vel…”. Både som litterær tekst og som uttrykk for livserfaring, er det en enkel sang, men det er i salmeskatten som ellers i livet: Det enkle er ofte det beste.
Mathilde Wiel-Öjerholm skrev tekst og melodi også til en rekke andre sanger. Hun døde i 1903, bare 45 år gammel, og ble begravd i Texas.

Litteratur:
Kiel Jacobsen, Frank: Giftmordersker og lensmannsmordere (Rakkestad, 1990)
Salmelid, Tobias (red.): Lundes sang & salmeleksikon (Oslo, 1997)
Tveter, Hilde: Metodistkirken i Halden 150 år (jubileumsnummer av menighetsbladet Kirke-Nytt – Halden 2006)
www.wikipedia.no – søkeord ”Sofie Johannesdatter”

DEN SYNGENDE NONNE - FRA SUKSESS TIL TRAGEDIE

Av Nils-Petter Enstad

”Søster Smilet” ble hun kalt, den belgiske nonnen Jeanine Deckers, som i 1963 seilte inn på hitlister over hele verden med sin egen sang ”Dominique”. En katolsk nonne som popartist var jo en sensasjon i seg selv, og den muntre lille visen, som var en hyllest til den hellige Dominikus, klang godt i øret. Men for Jeanine Deckers selv ble suksessen en tragedie som endte med at hun tok sitt eget liv.

Da Jeanine Deckers gikk inn i dominikanerordenen i 1959, var gitaren det eneste hun tok med seg inn i klosteret i Fichermont. Klosternavnet hennes var søster Luc-Gabrielle. Med gitaren og sangen var hun til stor glede for sine medsøstre i klosteret. Etter lange dager med studier eller arbeid, var sangene, som hun gjerne laget selv, både til oppmuntring og trøst.
Da noen foreslo at hun skulle gjøre et opptak av en av sangene sine, aksepterte hun det. De som tok opp sangen, likte den, og foreslo at man skulle prøve å få gitt den ut på plate. Dette ble også akseptert, og så kom ”Dominique” ut. På få uker solgte den i tusenvis, og den raste oppover på salgsbarometrene. I USA slo den ”knock out” pÅ alle de etablerte rock & roll-artistene, skrev avisa Herald Tribune i desember 1963. PÅ det prestisjetunge Billiboardbarometeret utkonkurrerte hun selveste Elvis Presley. Sensasjonen var desto større fordi sangen brøt omtrent alle de lover som gjaldt for amerikansk platesalg på den tiden: Den var på fransk, den var religiøs, den var lystelig, enkel og folkelig. Suksessen ropte på flere innspillinger, og kort etter kom ”Søster Smilet” med en hel LP-plate, med 12 sanger. ”Dominique” var selvsagt en av disse. Pengene strømmet inn til den syngende nonnen, som ga dem videre til sin orden og dens misjonsarbeid. Nærmere én million kroner ble gitt til misjonen som følge av platesalget. I 1964 opptrådte hun i det prestisjetunge Ed Sullivan-show i USA. Samme år valgte hun, i samråd med sine åndelige veiledere, å bryte over tvert med artistkarrieren. I stedet ville hun konsentrere seg om studier og sin åndelige utvikling

FILM
Historien om ”den syngende nonnen” har fremdeles sterk appell, og i 1966 ble det laget en Hollywood-film, basert på hennes liv, med Debbie Reynolds i hovedrollen. Jeanine selv var ikke noe glad for denne filmen. Men i 1967 forlot ”Søster Smilet” klosteret i Fichermont. Hun hadde ennå ikke avlagt de evige løftene knyttet til klosterlivet, og kunne derfor trekke seg ut. Nå tok hun også opp igjen artistlivet. Før hun forlot klosteret, måtte hun skrive under på at hun ikke skulle bruke navnet ”Søster Smilet” verken som artistnavn eller i markedsføringen av seg selv. Det nye artistnavnet hennes, ”Luc Dominque” var et forsøk på å minne om den første, store suksessen hennes.
Etter å ha lagt klosterlivet bak seg, kom hun med en rekke kontroversielle uttalelser, som når hun sa at John Lennon hadde hatt helt rett da han sa at The Beatles var mer populære enn Jesus. Hun spilte også inn en LP-plate med egne sanger. En av sangene var en hyllest til og takk til Gud for p-pillen. Dette var mens diskusjonen om pave Pauls encyklica om familieplanlegging ennå var på det heteste. Platen het ”Jeg er ingen stjerne i himmelen”. Det skulle vise seg at det var hun ikke på jorden lenger heller. Nå som den syngende nonnen ikke var nonne lenger, hadde hun heller ikke nyhetens interesse. Hun søkte da klosteret om å bli fritatt fra løftet om ikke å bruke navnet "Søster Smilet" som artist. Det ble innvilget, mot at hun skrev under på et annet løfte, der hun fritok klosteret for alt ansvar når det gjaldt bruken av navnet, både i fortid, nåtid og framtid.

MOTGANG
Som person var Jeanine Decker sky og tilbakeholden, og den voldsomme interessen for hennes person gjorde at hun mistet fotfestet litt. I tillegg slet hun med depresjoner og et problematisk forhold til sin far. Etter hvert fikk hun også et stort rusproblem. Hun flyttet sammen med sin venninne Annie Pescher i en leilighet i Brüssel. Her levde de forholdsvis åpenlyst sammen som lesbiske. Dypt religiøs som hun fortsatt var, kom hun mer og mer i opposisjon til de konservative kreftene i Den katolske kirke, og tok blant annet til orde for familieplanlegging og svangerskapskontroll.
Sammen med Annie Pescher åpnet hun en skole for autistiske barn i Belgia, men i begynnelsen av 1980-Årene startet de belgiske skattemyndighetene sak mot henne fordi det ikke var blitt betalt skatt av inntektene på salget av ”Dominique”. Hun fikk ikke gehør for argumentet om at pengene var blitt gitt til dominikanerordenen, og derfor ikke var skattepliktig. Ordenen gjorde heller ikke noe forsøk på å hjelpe henne ved å bekrefte de faktiske forhold rundt inntektene. De henviste bare til dokumentet hun hadde skrevet under på da hun fikk tillatelse til å bruke artistnavnet "Søster Smilet" igjen.
I et desperat forsøk på å skaffe penger spilte hun i 1983 inn en modernisert diskoutgave av sin gamle slager. Men den enkle visen hadde ikke lenger appell. Hennes siste offentlige framtreden var på en video, der hun rusler rundt i noen klosterruiner og tilsynelatende spiller gitar mens hun synger sangen om den hellige Dominikus til playback. Det er et patetisk opptak, uten liv, uten varme og uten appell.

SLUTTEN
En vårdag i 1985 ble de to kvinnene funnet døde i sin leilighet. De hadde begått selvmord sammen. I et brev adressert til sin advokat, skrev Jeanine Deckers: ”Vi håper Gud vil ta imot oss. Han vet hvordan vi har lidd.” Bare en håndfull personer møtte fram da den 51 år gamle kvinnen som hadde gledet så mange som ”Den syngende nonne” ble ført til sitt siste hvilested.
Da hun forlot klosteret, og hadde fått forbud mot å kalle seg "Søster Smilet", skrev hun en liten vise som heter nettopp "Soeur Sourire". Det er en vemodig vise. "Søster Smilet er død", heter det i den. Den finnes også på nettet. Videoen viser bilder av lykkelige øyeblikk for Jeanine og Annie, bilder fra begravelsen og fra det felles gravstedet deres. Søster Smilet døde, men den enkle lille visen hennes om den hellige Dominikus har fremdeles en iørefallende appell og sjarm.

KJENTE SALMER FRA UNGE FORFATTERE

Av Nils-Petter Enstad

Mange av de mest kjente tekstene i den kristne sang- og salmeskatten er skrevet av forholdsvis unge forfattere. Flere av dem formidler en livsvisdom og en livserfaring man skulle tro det krevde et helt liv å opparbeide. At sangene fremdeles lever, i flere tilfeller mer enn 100 år etter at de ble skrevet, skulle tyde på at erfaringen de formidler er slitesterk.

En slik sang er Lina Sandells "Ingen er så trygg i fare". Den står i hennes debutsamling "Andlega daggdroppar", som kom i 1855. Da var hun 23 år gammel, men teksten er trolig skrevet et par år før, skriver Gerd Grønvold Saue i sin bok om den svenske salmedikteren.
En annen sang som har vist sin slitestyrke, er "Det meg gleder mest er Jesu underfulle frelsesverk". Da frelsessoldaten Thorvald Løwø skrev denne teksten i 1901, var han ennå ikke 18 år gammel.

Påskesanger og navnet Jesus
Frelsesoffiseren Hjalmar Hansen (1873 - 1952) regnes som "Golgata-sangeren" framfor noen i den norske, kristne sangskattarven. Han var bare 19 år gammel da han skrev "Se, mengden til Golgata iler". Han har selv fortalt om hvordan han følte han ble vekket om natten og nærmest skrev som etter diktat de tre versene om påskedramaet.
Også påskedagssalmen "Å, salige stund uten like", er skrevet av en ung dikter. Johan Halmrast (1866 - 1912) var bare 24 år gammel da han skrev de tre versene som han kalte "Maria Magdalenas jubel". Det skjedde i 1890. Johan Falkberget mente at denne teksten måtte være sprunget ut av det han kalte "en Patmos-opplevelse".
David Welander (1896 - 1967) skrev en lang rekke sanger, men de to han huskes for, skrev han som ung mann. "Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys" ble skrevet da han bare var 25 år, mens "Navnet Jesus blekner aldri" ble skrevet året etter. Den siste er blitt stemt til topps i en rekke kåringer som både "Tidenes salme" og "Århundrets bedehussang".

Arbeid før natten kommer
Den kanadiske sangforfatteren Annie Louisa Walker var bare 18 år gammel da hun skrev teksten til sangen som på norsk heter "Arbeid før natten kommer". Teksten er inspirert av Jesu utfordring i Joh 9, 4 om å gjøre hans gjerning så lenge det er dag. "Natten kommer da ingen kan arbeide".
Det fortelles at det i sin tid ble nedsatt en komité i England som skulle sette sammen en sangbok som skulle kunne brukes av troende av alle livssyn. Den eneste sangen komiteen klarte å bli enige om å bruke, var "Arbeid før natten kommer". Den kunne også synges av sekulære samvittigheter!

"Takk for tornene blant dem"
En salme som også har vist sin slitestyrke, er "Takk, min Gud, for tider svunne". Det er opprinnelig en svensk sang, skrevet av frelsesoffiseren August Storm i 1891. Da var forfatteren 29 år gammel, og hadde vært en kristen i fire år. Det er umulig å lese eller synge denne sangen, der vi blant annet finne strofen "Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem", uten å ha et sideblikk til den tøffe og smertefulle skjebne forfatteren av den fikk i livet. Mange har derfor trodd at han skrev sangen mot slutten av sitt liv, som en oppsummering av et liv som i de siste 15 årene var preget av smerter, sykdom og lidelse. Da han var 37 år gammel og far til to små barn, ble han rammet av en ryggmargslidelse som først invalidiserte ham, og senere tok hans liv. Han ble bare 52 år gammel.
Men sangen skrev han mens han ennå var i sin fulle kraft, og datteren hans skrev mange år senere: - Pappa fikk erfare alt det han skrev om i sin sang.

Løftene
Den svenske "pinsehøvdingen" Lewi Pethrus huskes også for sin sangtekst om Guds løfter. Da han skrev de to første versene til "Løftene kan ikke svikte", var han 29 år gammel. Bakgrunnen for sangen var en alvorlig sykdom hans kone hadde lidd av. Det sto om livet, og ektemannen var sterkt anfektet. Skulle han gjøre som han hadde forkynt, og stole på at Gud ville helbrede henne, eller skulle han sende bud på lege?
Det ble bedt mye av mange, og sykdommen snudde. For Pethrus ble dette en bekreftelse på at Guds løfter er til å stole på, og de to første versene og omkvedet ble til. Først flere år senere ble de tre siste versene skrevet.

(Publisert gjennom KPK 2006)