Gospelmusikkens "far"

Av Nils-Petter Enstad

Thomas Dorsey ble en gammel mann og han skrev hundrevis av sanger. Han begynte som nattklubbartist, men ble etter hver regnet som den moderne gospelmusikkens far. I år er det henholdsvis 80 og 75 år siden to av de mest kjente sangene hans ble skrevet. De er også blant de mest brukte gospelsangene i verden: «Take my Hand, Precious Lord» og «Peace in the Valley».

Thomas Dorsey levde fra 1899 til 1993. Han var opprinnelig bluespianist, og på 1920-tallet var han en av de ledende på sitt felt i Chicago, kjent under artistnavnet ”Georgia-Tom”. Blant annet akkompagnerte han flere av de mest kjente bluessangerne, og han skrev også sanger for dem. I 1929 hadde han skrevet 11 av de 30 mest populære slagere det året. Han tjente penger som gress, og i pakt med den nøysomme oppdragelsen han hadde fått som sønn av en fattig baptistprest, satte han pengene i banken.
Dette førte til at han ble ruinert i det store bankkrakket i 1932. Samtidig ble han rammet av en mye større tragedie idet hans kone Nettie døde i barselseng, sammen med den lille gutten hun hadde satt til verden en time før. Etter mange års barnløst ekteskap, skulle de endelig ble foreldre. Dorsey fikk meldingen om den doble tragedien idet han skulle gå inn på scenen og begynne en konsert. Det ble den siste «verdslige» konserten han holdt – etter dette spilte han kun i kirker, og han skrev kun kristne sanger.
Under inntrykket av konas og sønnens død, skrev han «Take my hand, Precious Lord».

GOSPEL
Thomas Dorsey hadde også skrevet kristne sanger tidligere. Han var vokst opp med sangene i kirken, og det var denne musikken hans hjerte brant for. Samtidig ble han trukket mot glamouren og berømmelsen knyttet til show business. Han hadde hatt flere psykiske sammenbrudd i de årene han hadde en «verdslig» karriere. Hver gang var det musikken i kirken som hadde klart å hente ham tilbake til livet og hans trofaste Nettie som forsørget ham og sørget for at regningene ble betalt.
Etter hendelsene i 1932 sa Thomas Dorsey farvel til show business for godt. Han tok også på seg ansvaret for sangkoret til Pilgrim Baptist Church i Chicago. Her utviklet han en helt ny form for kristen sang og musikk, som han ga betegnelsen «gospel». Selv definerte han gospelmusikk som «kristen lovprisning til rytmene fra blues og jazz».

MAHAILIA JACKSON
Fem år etter at han hadde skrevet «Take my hand», skrev Thomas Dorsey den andre av sine to mest kjente gospelsanger. Det var «Peace inthe Valley», som han opprinnelig skrev for Mahailia Jackson, men som er mest kjent gjennom Elvis Presley sin versjon. Han framførte den offentlig første gang i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på amerikansk fjernsyn i januar1957. Før programmet hadde kamerafolkene fått beskjed om bare å filme overkroppen til Elvis når han sang; man ville ikke utsette publikum for hans berømte (og beryktede!) hoftevrikking. Men «rockekongen» sto rett opp og ned som en korgutt og sang en gospelsang.
Mahailia Jackson levde fra 1911 til 1972, og huskes blant annet fra sin framføring av «We shall overcome» under den store borgerettsdemonstrasjonen foran Lincoln-monumentet i Washington i 1963. Hun var gospeldronningen framfor noen, og en nær venn av Thomas Dorsey. Det var også Ruth Reese, som bodde i Norge de siste 40 årene av sitt liv, og selv var en stor sangerinne.

ARV FRA NEGRO SPIRITUALS
Det er lett å spore arven av den musikken de amerikanske slavene skapte, negro spirituals, i tekstene til så vel «Take my Hand», som «Peace in the Valley». Det er tekster som skuer fram mot det himmelske håpet, og som ber om styrke fram til sangeren er kommet dit. «Take my Hand» er den mest personlige, naturlig nok, mens «Peace in the Valley» har en rekke assosiasjoner til bibelske metaforer om ulven og lammet som skal beite sammen, om barnet som skal lede dem og om Lammet som skal lyse for oss alle når vi har nådd fram.
I amerikansk musikkhistorie står Thomas Dorsey på linje med George Gershwin. Han var den første afroamerikaner som ble votert inn i Nashville Songwriters Hall of Fame, og han var også den første som fikk plass i Gospel Music Association's Living Hall of Fame.
Mange kjente amerikanere har sagt at «Peace in the Valley» er deres kjæreste salme. Martin Luther King jr. var en av disse, tidligere president Lyndon B. Johnson en annen. Johnson hadde bedt spesielt om den skulle synges i hans begravelse.

Mannen i svart - Johnny Cash 80 år

Av Nils-Petter Enstad

Han opptrådte alltid i svarte klær på scenen, og etablerte en ideologisk begrunnelse for dette. Men i virkeligheten hadde fargen på klærne en praktisk og nokså prosaisk begrunnelse. Søndag 26. februar 2012 ville country- og gospelartisten Johnny Cash - The Man in Black - fylt 80 år.

Historien om Johnny Cash er mange historier i én. Dels er det historien om gutten som vokste opp i fattige kår og fikk stor suksess som kunstner – «den amerikanske drømmen». Men det er også historien om det amerikanske marerittet: Den begavede musikeren som holdt på å gå under i rus og elendighet. Og det er historien om rusmisbrukeren som med hjelp fra Gud og en kvinne som elsket ham klarte å komme ut av misbruket; ikke bare én, men flere ganger.

Salmer
Som for mange andre, amerikanske artister var salmesangen i barndommens kirke den grunnleggende musikalske utdannelsen Johnny Cash fikk. Gitar begynte han ikke å spille før han gjorde militærtjeneste. Da var han omkring 20 år og stasjonert i Vest-Tyskland. Senere tok han sangtimer, men ble sendt hjem etter bare tre øvelser med beskjed om at aldri måtte la noen forsøke å endre på det spesielle uttrykket hans, en grov, ru og upolert baryton. Datteren hans traff derfor noe vesentlig da hun en gang ble konfrontert med at faren hennes faktisk sang surt - hvordan det da kunne ha seg at han solgte så mange plater? «Det er vel noe med måten han synger surt på, da», svarte datteren.
Til tross for nedturer både karrieremessig og privat, med rus og skilsmisse, var kristentroen alltid viktig for Johnny Cash. Han praktiserte en form for tiende som gikk ut på at det på alle hans plater og i alle hans konserter ble sunget minst én kristen sang. Han ga også ut flere kristne albums.

Ekteskap
Historien om ekteskapet mellom June Carter Cash og Johnny Cash er blant de vakreste man kjenner fra populærindustriens historie. June hørte til en av de mest kjente familiene innen amerikansk country og western, og hun hadde også suksess som soloartist. Da hun og Johnny møtte hverandre var begge nylig blitt skilt. Johnny forelsket seg hodestups, men hun holdt igjen. De opptrådte mye sammen og hun skrev blant annet en av hans største slagere: «Ring of fire». Han hadde fridd en rekke ganger da hun omsider sa ja. Det skjedde for åpen mikrofon under en konsert i 1968. I 1970 fikk de sitt eneste felles barn, sønnen John Carter Cash.
De holdt sammen til de begge døde, med få måneders mellomrom, i 2003. Hun støttet ham når han hadde nedturer, blant annet på grunn av rus. Etter en ryggoperasjon i 1983 ble han avhengig av smertestillende medikamenter. Han ble lagt inn i Betty Ford-klinikken og kom ut av misbruket. Siden holdt han seg rusfri, og holdt seg unna smertestillende medisiner også.

Kledd i svart
Tidlig på 1970-tallet hadde han en hit med sin egen sang «Man in Black». Det svarte antrekket var en slags uniform han brukte, og i sangen hevdet han at dette gjorde han i solidaritet med alle som hadde det vondt og vanskelig og som ikke hadde hørt Jesu ord om å bli satt fri. Bakgrunnen for at han begynte å bruke svart tøy på scenen var mer prosaisk: Da han og noen kamerater skulle opptre for første gang, hadde ingen av dem like dresser. Men de hadde alle svarte skjorter og jeans. Dette opptrådte de i, og dermed var en tradisjon - og en myte - etablert.

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor februar 2012

En trommevirvel for Jesus-barnet

Av Nils-Petter Enstad

Den er blitt en del av julens musikkbilde over hele den vestlige verden. Det er en enkel liten sang med en søt fortelling i seg; et motiv som har vært brukt på flere måter i den fortellings- og legendeflora som har oppstått i kjølvannet av den kristne julefeiringen. I mer enn 70 år siden har vi lyttet til sangen om den lille trommeslageren.

Teksten i sangen «Little Drummer Boy» går ut på at den lille trommeslageren får vite at en ny konge skal bli født og alle inviteres til å gi ham en gave. Men trommeslageren er en fattig gutt, og har ikke annet å tilby enn at han kan spille for den nyfødte kongen på tromma si. Den nyfødte smiler når han hører det, og moren nikker anerkjennende. Og så spiller trommeslageren for Jesus-barnet, og han spiller det beste han kan mens dyrene i stallen lytter, sammen med moren og barnet.

Fra øvelsesnummer til verdensslager
Sangen er skrevet av den amerikanske komponisten, pianisten og musikkpedagogen Katherine Kennicott Davis (1892 – 1980) som et øvelsesnummer for jentekor. I originalmanuskriptet står det at den er basert på en tsjekkisk julesang, «fritt bearbeidet av K.K.D». Denne tsjekkiske originalen har imidlertid ingen klart å spore opp, det nærmeste man er kommet, er en tsjekkisk vuggesang som ble oversatt til engelsk i 1928.
Davis skrev sangen i 1941, og i 1955 ble den spilt inn på plate første gang. Innspillingen var ved den østerrikske von Trapp-familien, mest kjent som modellene for musikalen The Sound of Music. Det var imidlertid en innspilling fra 1958, med en annen sanggruppe, som ga «trommesangen» dens gjennombrudd.
Senere er den blitt en av de mest spilte julesanger i verden, og artister Fra Ray Conniffs kor og orkester, via Bing Crosby, Johnny Cash, Andy Williams, Marlene Dietrich til Stevie Wonder og Jimi Hendrix har spilt den inn.
Nana Mouskouri laget en fransk versjon i 1965 og DDE laget en norsk versjon da de spilte inn Frelsesarmeens juleplate i 2008: «Mæ og tromma mi».

Forfatteren
Om Katherine Kennicott Davis kan det fortelles at hun publiserte sin første komposisjon da hun var 15 år, og da hun døde i 1980, 87 år gammel, etterlot hun en lang rekke operaer, barneoperetter, kantater, stykker for orgel og piano og en rekke sanger.
Hun var æresdoktor ved Stetson University i Florida, og var aktiv som komponist fram til bare noen måneder før hun døde.

Motivet
Teksten i sangen om den vesle trommeslageren kan leses som en parafrase over et motiv som har vært brukt en rekke ganger. Bibelens fortelling om enkens skjerv er kanskje den mest kjente av disse, men også Tolstojs fortelling om den fattige skomakeren kan leses på samme måte.
Fra barnelitteraturen har man Charles Tazewells bok fra 1946 om «The Littlest Angel». Denne var opprinnelig skrevet som et filmmanus i 1939, men da filmatiseringen lot vente på seg, ga Tazewell den ut som bok i stedet. Senere laget Disney-konsernet en sjarmerende tegnefilm, basert på Tazewells fortelling, om den vesle engelen som ble en slags enfant terrible i himmelen, ikke av vond vilje, men på grunn av sin iver og klossethet.
Så skal Guds sønn bli født og alle englene blir bedt om å lage en gave. Fortellingens lille engel gjør seg veldig flid og klarer å lage en liten boks av tre. Skjev og stygg blir den og de andre englene ler av den stakkarslige gaven.
Men Gud ser hjertelaget som ligger bak, og den stygge treboksen forvandles til en stjerne – Betlehemsstjernen over stallen der Jesus-barnet blir født, og hvor en liten trommeslager spiller sitt livs trommesolo for den nyfødte kongen.

Publisert i Smaalenenes Avis julaften 2011

Frå julehefte til salmebok: DET LYSER I STILLE GRENDER

Av Nils-Petter Enstad

Det skal ha vore ein steikande varm sumardag i 1931. I hagen til Klokkargarden i Dale i Sunnfjord sat ein ung mann i skuggen av eit tre og skreiv. Det var lyrikaren Jakob Sande, som to år før hadde gjeve utdiktsamlinga «Svarte næter», ei bok som hadde fått mykje merksemd. Diktet han skreiv no var tinga av joleheftet «Jol i Sunnfjord». Diktet het berre «Jolekveld»,og det første av dei fem versa byrja slik: «Det lyser i stille grender/av tindrande ljos i kveld/og tusene barnehender/mot himmelen ljosa held».

Alt året etter fekk diktet melodi. Lars Stubhaug, lærar i Vevring i Sunnfjord, laga ein tone og arrangerte han for kor. Songen var mykje nytta, og tekst og tone vart trykt i Gula Tidend i 1934. Då ei ny utgåve av Lars Søraas si songbok kom i 1948, var teksten med, men no med ein melodi av Søraas sjølv. Det er denne melodien som sidan har vore knytt til songen, jamvel om i alt ni komponistar har laga melodiar til Sande sin tekst. På 1980-talet vart songen folkeeige, ikkje minst gjennom Sissel Kyrkjebø sin versjon på joleplata hennar frå 1987. Men alt i 1985 sto songen, med Søraas sin melodi, i Norsk Salmebok.

Fem eller fire vers?
Då songen vart publisert første gong, hadde han fem vers. Seinare strauk Sande det siste verset, der han syng om «barnet, Guds son og sonar/som myrkret for evig batt».Det var vore diskutert kvifor han strauk dette verset, om det vart for «kristeleg» for han. Sjølv sa han at han syntes det var for dårleg. -–Ein kan ikkje binde mørket, skal ha vore ein av årsakene han gav. I Norsk Salmebok står alle fem versa, sjølv om familien protesterte mot dette, og synte til Sande sitt eige ynskje. Salmebokkomiteen endra også «myrkret» i siste line til «døden».

Det kristelege
Sande var elles ikkje redd for det «kristelege» - pasjonssalmen «Du som låg i natti seine» er noko av det sterkaste ein har i salmeboka. Her heiter det i siste verset: «Lær mi sjel kor du laut lida/syn meg såret ditt i sida/styrk og nør mi veike tru». Dette diktet vart skrive same år som «Det lyser i stille grender», og var også med i samlinga som kom den hausten: «Storm frå vest». Mange har tolka det som ein reaksjon på noko av den kritikken den fyrste samlinga hans fekk, mellom anna frå meldaren i avisa Dagen.
«Det lyser i stille grender» står ikkje i nokon av dei diktsamlingane Jakob Sande sjølv ga ut, heller ikkje i «Dikt i samling», som han sjølv redigerte. Her luka han ut fleire dikt frå dei fyrste samlingane sine. Men då Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgåve av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 med – ein song som hadde vorte elska og mykje sunge i åra som var gått.

Kjelder:
Eide, Ove: Jakob Sande – liv – dikting (Det Norske Samlaget, 2006)
Sørebø, Herbjørn: Ein storm frå vest – Jakob Sande, veit eg (Det Norske Samlaget, 2000)

Publisert av KPK desember 2011

En gospelsang erobrer verden

Av Nils-Petter Enstad

Den er en av de mest ”covrede” gospellåter i historien, men i nærmere 100 år levde den sitt eget, stille liv i de afroamerikanske menighetene i sørstatene. En oktoberdag i 1941 ble den spilt inn på plate for første gang, og siden har sangen vært spilt og sunget av tallrike artister og i tallrike konserter og gudstjenester. Sangen som ble festet til rillene første gang for 70 år siden heter ”Just a closer walk with Thee”.

Man vet ikke hvem som skrev ”Just a closer walk with Thee”, verken tekst eller melodi. Melodien glir lett inn i både øret og tanken og teksten uttrykker på en enkel, kanskje litt naiv måte en sterk tillit til Guds omsorg, og uttrykker et fromt ønske om å leve nær Jesus. Motivet er vel kjent også fra norske, kristne sanger. Her er nok å nevne tekster som ”Tett ved sida mi går Jesus” og ”Jeg har vandret med Jesus”. ”Lead, Kindly Light” (Leid, milde ljos) går inn i den samme tradisjonen.

Første plate
Den første innspillingen av denne sangen på plate ble gjort 8. oktober 1941 med koret Selah Jubilee Singers. Mindre enn to måneder senere, 2. desember samme år, sang Rosetta Tharpe den inn.
I løpet av de 70 år som er gått siden den gang, har en lang rekke artister sunget den inn eller framført den på konserter. Nettstedet Wikipedia ramser opp mer enn 50 slike i sin artikkel om sangen, og det er bare et utvalg. På denne lista finner man navn som Mahalia Jackson, Pat Boone, Tennessee Ernie Ford, Louis Armstrong, Patsy Cline, Chet Atkins, Ella Fitzgerald, Joan Baez, Willie Nelson, Tammy Wynette, Van Morrison og Charlie Pride. Gruppen ”The Seekers” hadde den på sitt repertoar og Bob Dylan sang den som duett med Johnny Cash i et fjernsynsprogram i 1969.
På norsk har blant andre Skruk sunget den med nynorsk tekst: ”Eg er veik, men sterk er du”. Mange av de innspillingene som er nevnt ovenfor kan man finne på youtube, og de spenner over hele den musikalske sjangerskalaen.

Teksten som en bønn
Teksten er formet som en bønn til Jesus Kristus: ”Just a closer walk with Thee, Grant it, Jesus, is my plea”. I noen innspillinger, blant annet med Joan Baez, heter det i den andre linjen ”Grant it, Jesus, if you please”. De fleste synger imidlertid ”is my plea”, og det er liten tvil om at det er denne varianten som er den opprinnelige.
Sangen er oversatt til nynorsk, trolig av Trygve Bjerkrheim, men her er vandrermotivet plassert i omkvedet: ”Tett i dine fotefar/gjev at eg så nær deg var”.
Melodien har også vært brukt til mer profane slagertekster. Grynet Molvig hadde en viss suksess tidlig på 1960-tallet med en sang som het ”Ser du Jan, så hils fra meg”, en norsk versjon av en svensk slager fra året før ”Hälsa Mikael från mej”. Men det er som tonefølge til den enkle, kristne bønnen om å få være nær Frelseren at melodien, sammen med teksten, har blitt en av de kanskje mest framførte gospelsanger i verden.

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor 1. november 2011

Fra søndagsskolesang til slager

Av Nils-Petter Enstad

Tidlig på 1970-tallet fikk den engelske sangeren Cat Stevens en verdensslager med en sang som fram til da stort sett hadde vært brukt i søndagsskolen. Sangen het ”Morning has broken”, og den ble forbundet så sterkt med Cat Stevens at mange fremdeles tror det han som har skrevet den. Men hun som skrev den var en engelsk, ugift barnebokforfatter ved navn Eleanor Farjeon. I år er det 80 år siden hun skrev den vakre morgensalmen om det å våkne opp til en ny dag.

Eleanor Farjeon ble født i London i 1881 og døde i Hamstead i 1965, 84 år gammel. Hun kom fra en kunstnerisk allsidig familie. Hennes far var forfatter, det samme var to av brødrene hennes, mens en tredje bror var komponist. Som barn var hun nokså sykelig, og hun fikk all sin undervisning hjemme. Barndomshjemmet var fylt av bøker, og allerede som femåring kunne hun både lese og skrive. Faren oppmuntret henne da til å skrive sine egne, små fortellinger. I selvbiografien ”A Nursery in the Nineties” fra 1935 beskriver hun barndomshjemmet sitt.
I 1908 ga hun ut sin første bok, som var en samling vers. Senere kom en lang rekke bøker innen ulike sjangre: Skuespill, vers, faktabøker og fortellinger. De fleste av dem var skrevet for barn. Bare en av disse bøkene er oversatt til norsk. Det er en samling små fortellinger som kom ut i 1957. Utgivelsen skjedde i forbindelse med at hun som den første var blitt tildelt den internasjonale H.C. Andersen-prisen for barnebøker året før. Etter hennes død ble det stiftet en barnebokpris som bærer hennes navn, og som henger meget høyt.

Kristen tro
Eleanor Farjeon har beskrevet sitt barndomshjem som religiøst indifferent, men selv var hun opptatt av religion. Hun var ofte innom tro og religion i bøkene sine. I 1931 skrev hun så ”Morning has broken”. Melodien er basert på en skotsk/gælisk folketone. Sangen kom med i en samling salmer for barn som het ”Songs of Praise”. Hun tok den også med i en diktsamling. I 1951, 70 år gammel, ble hun tatt opp i den katolske kirke. Selv sa hun at denne beslutning ikke kom som resultat av en omvendelse, ”men en utvikling mot en form for tro i den retning min forståelse av åndelig har beveget seg de siste 30, 40 år”. Men alt i 1935 hadde hun gitt ut en bok med ti helgenbiografier.

Oversettelser
I kjølvannet av Cat Stevens slager fra 1971 ble flere oppmerksomme på denne salmen, og den ble oversatt til flere språk. Anders Frostenson publiserte en oversettelse i 1976: ”Tänk att få vakna”. Eyvind Skeie laget en norsk tekst – ”Nå er det morgen” - som står i Salmer 1997. Den er preget av Frostensons tekst, noe Skeie også selv innrømmer. Han har derfor laget en ny tekst, ”Dagen har våknet”, som er publisert i ”316 salmer og sanger” fra 2007. Også på svensk er det laget en ny oversettelse: ”Nu är det morgon”.
Både Frostenson og Skeie har lagt inn en Jesus-dimensjon i sine oversettelser som ikke er i den engelske originalen. Eleanor Farjeons tekst er først og fremst en sprudlende glede til den nye dagen, og over Guds skaperverk, og en lovprisning av skaperen for hans verk.

Publisert av Kristelig Pressekontor i oktober 2011

Gospeldronningen 100 år

Av Nils-Petter Enstad

Fremdeles kan man høre den særegne stemmen hennes tolke kjente gospelsanger som ”Take My Hand, Precious Lord”, ”Just a closer walk with Thee” og ”Amazing Grace”. Hun ble kalt ”dronningen av gospelmusikk” alt mens hun levde. Hun hadde kun kristne sanger på sitt repertoar og markerte seg også som borgerrettsaktivist. Hun spilte inn 30 LP-plater og 45 singelplater – flere av disse solgte i millionopplag. Onsdag 26. oktober er det 100 år siden Mahalia Jackson ble født i New Orleans.

Mahalia vokste opp i en storfamilie der ikke mindre enn 13 mennesker bodde i den samme leiligheten. Foruten Mahalia selv og hennes bror og mor, var det morens søstre og deres barn og foreldre. Mahalias egen far var bryggearbeider, men ble senere i livet pastor i en baptistmenighet. Han var ikke gift med Mahalias mor, men datteren fikk likevel hans navn. Da Mahalia var fem år, døde moren, og en av tantene overtok omsorgen for de to barna. Skolegang ble det lite av, i stedet arbeidet barna fra soloppgang til solnedgang hver eneste dag. Det eneste lyspunktet i tilværelsen var den lokale baptistkirken og det å kunne synge i kirken.
Da hun var 16 år gammel, flyttet Mahalia til Chicago og ble med i en baptistmenighet her. I den første gudstjenesten hun deltok i, sang hun det som på den tiden var hennes favorittsang: ”Hand me down my Silver Trumphet, Gabriel”. Sanger om himmelen sto sterkt i gospeltradisjonen. Slaveriet var ikke lenger unna i tid enn at Mahalias bestefar hadde vært slave. Etter framføringen ble hun straks bedt om å være med i menighetens sangkor. I 1929 møtte hun Thomas A. Dorsey, mannen bak sanger som ”Take My Hand, Precious Lord” og ”Peace in the Valley”. Dorsey, som regnes som “Gospelmusikkens far”, ga henne undervisning og de innledet et samarbeid som skulle vare i 14 år, der de blant annet reiste rundt og holdt konserter.

Ekteskap
Da hun var 25år gammel, i 1936, giftet Mahalia Jackson seg med den ti år eldre Ike Hockenhull. Ekteskapet ble ikke vellykket, noe som ikke minst skyldtes ektemannens spillegalskap. Han tapte store summer, og forsøkte å presse sin kone til å opptre også i verdslige sammenhenger og synge også andre ting enn gospel. Det nektet hun, og ekteskapet ble oppløst i 1941.
I 1950 ble Mahalia Jackson den første kvinnelige gospelsangeren som slapp til i Carnegie Hall i New York. Hun engasjerte seg i kampen for afroamerikanernes borgerrettigheter sammen med blant andre Martin Luther King jr. I forbindelse med den store borgerettsmarsjen i 1963, der King holdt sin berømte ”I have a dream”-tale, var hun med og sang for en kvart million mennesker. I Kings begravelse fem år senere, etter skuddene i Memphis, sang hun ”Take my hand, Precious Lord”; en sang som på mange måter var hennes signaturmelodi.

Døde tidlig
Mahalia Jackson døde 27. januar 1972, knapt 60 år gammel. Hun døde av hjertesvikt som følge av en komplisert sukkersyke. I 1969 hadde hun spilt inn sin siste plate og høsten 1971 hadde hun sin siste konsert. Den ble holdt i Tyskland. Etter skilsmissen fra Ike levde hun alene og hadde ingen barn. Hun opprettet derfor et fond som skulle gi stipend til unge afroamerikanere som ønsker å gå på college, men ikke har råd. Hun hadde ikke glemt hvor hun kom fra, hun som selv ikke fikk noen skolegang fordi hun måtte arbeide hele dagen fra hun var ei lita jente.

Publsiert i Velsignet Helg (Dagen) lørdag 1. oktober 2011