"Blowing in the wind" gjennom 50 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Pave Johannes Paul II holdt en preken over den. Artister som Elvis Presley, Bruce Springsteen, Stevie Wonder, Sam Cooke og Marlene Dietrich har spilt den inn; den har vært sunget ved tusenvis av leirbål og ungdomssamlinger, den var borgerrettsbevegelsens «salme» framfor noen på 1960-tallet, men opphavsmannen selv ville ikke være ved at det var noen protestsang. I år er det 50 år siden den da 21 år gamle Bob Dylan skrev «Blowing in the wind».

Det er blitt hevdet at «Blowing in the wind» er et av de første eksemplene på hvordan Bob Dylan brukte bibelske problemstillinger i sine tekster. I dette tilfellet skal det være en tekst fra profeten Esekiel i Det gamle testamente som har vært utgangspunktet: «Herrens ord kom til meg: Menneske, du bor i en trassig ætt som har øyne å se med, men ikke ser, og ører å høre med, men ikke hører, for en trassig ætt er de» (12, 1 – 2). Dette motivet er det lett å kjenne igjen i Dylans tekst, når det for eksempel i det tredje verset heter: «..how many ears must one man have/before he can hear people cry?», eller i det andre verset: «..how many times can a man turn his head/pretending he just doesn’t see?»
Et annet bibelsk motiv noen mener å gjenkjenne, er i det første verset, der det heter: «..how many seas must a white dove sail/before she sleeps in the sand?». Her skal motivet være hentet fra urhistorien og fortellingen om duen som ble sendt ut fra Noas ark for å sjekke om vannet hadde sunket etter storflommen: «Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile foten, og vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken. Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen. Duen kom til ham i kveldingen, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at det var blitt mindre vann på jorden. Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer» (1 Mos 8, 8-12).

TO VERS
Da Dylan framførte sangen første gang, besto den av to vers. Det er de to som senere ble henholdsvis det første og det siste verset. I denne utgaven ble den framført første gang i april 1962. Senere skrev Dylan ett vers til, og plasserte dette mellom de to han alt hadde laget. Det er særlig dette verset som har bidratt til at teksten har fått status som «protestvise». Her finner man blant annet strofen: «Yes, how many years can some people exist/Before they're allowed to be free?» Men også dette er et kjent, gammeltestamentlig motiv, nemlig de 400 årene som Israels barn befant seg i Egypt.
I mai 1962 sto sangen på trykk første gang, i et magasin som publiserte nye, aktuelle sanger. I et intervju samme sommer, kommenterte Bob Dylan teksten slik: «Det er ikke så mye jeg kan si om denne sangen, bortsett fra at svaret blåser i vinden. Det finnes ikke i noen bok eller film eller TV-program eller diskusjonsgruppe. Det er i vinden og det blåser i vinden. Det er alt for mange av disse hippe folkene som vil fortelle meg hvor svaret er, men jeg vil ikke tro det. Jeg sier likevel at det finnes i vinden, og akkurat som et rastløst stykke papir; den må komme ned et eller annet sted ... Men den eneste bekymring er at ingen fanger opp svaret når det kommer, slik at ikke altfor mange folk som får se og vite ... og så flyr det vekk igjen. Jeg sier at noen av de største kriminelle er likevel de som snur hodet sitt bort når de ser noe feil, og vet det er galt. Jeg er bare 21 år gammel og jeg vet at det har vært altfor mange ... Du som er over 21, du er eldre og smartere.»

«BORGERRETSSALME»
Den amerikanske borgerrettsbevegelsen trykket raskt denne sangen til sitt hjerte. Den afroamerikanske sangeren Sam Cooke (1931 – 1964) brukte den på sine konserter, og trioen «Peter, Paul and Mary» fikk en kjempeslager med den i 1963. Flere afroamerikanere uttrykte senere forundring over at «ung, hvit mann» kunne tolke deres frustrasjon og smerte så bra (hvit og hvit; Bob Dylan, som egentlig heter Robert Zimmermann, er av jødisk opprinnelse; det ligger en del smerte og frustrasjon i den jødiske arven også). Ved siden av å bli borgerrettsbevegelsens «salme», ble den også antikrigssangen framfor noen. Joan Baez sang den under demonstrasjonene mot krigen i Vietnam, og den ble tatt fram igjen under Golf-krigen 20 år senere.
Det er noe universelt i teksten, den stiller spørsmål som har vært stillet i hele menneskehetens historie. De kan godt kalles retoriske, og svaret – «svaret» - på spørsmålene er vagt og tvetydig: Enten er det så opplagt at det er rett foran øynene dine, eller så er svaret like vanskelig å gripe tak i som vinden.
Gitt at det er de bibelske tekstene som har inspirert Bob Dylan til denne sangen, finner man flere tekster om vinden også her. Fra Forkynneren: «Også dette er bittert og vondt: Slik som han kom, må han gå. Hva har han da igjen? Han har arbeidet for vind» (5, 15). Eller hva skal man si om følgende oppsummering av eget liv: «Jeg la meg på hjertet å lære hva som er visdom, og hva som er dårskap og uforstand. Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden» (Fork 1, 17) – alt i alt en nokså pessimistisk konklusjon.

NORSK VERSJON
Den norske artisten Inger Jacobsen sang inn en norsk versjon av sangen i 1963. Den het «Vinden gir svar», og var på markedet før «Peter, Paul and Mary» sin hitversjon nådde Europa. Innspillingen regnes som den første protestvisa på norsk, og innledet på mange måter protestvisebølgen her til lands. Bob Dylans navn var ukjent i Norge den gang, og sangen ble populær i kraft av sine egne kvaliteter.
Den norske teksten er skrevet av Juul Hansen (1913 – 1981), som skrev mange slagertekster for en rekke artister. I 1965 spilte Birgitte Grimstad den inn på plate, men da var den for lengst etablert som det viseikon den siden har vært.

Publisert som kronikk i Fredriksstad Blad 7. november 2012