onsdag 23. oktober 2013

«I Romerbrevet åtte»


Av Nils-Petter Enstad

Som stortingsrepresentant var han et forholdsvis stillferdig medlem av landbrukskomiteen som i perioden 1989-93 representerte Fremskrittspartiet i Oppland fylke. Da han møtte på Stortinget første gang, 66 år gammel, skrev mediene at for første gang hadde en oldefar debutert i nasjonalforsamlingen. Noen husket ham som en tidligere vekkelsespredikant og forfatteren av bedehussangen «I Romerbrevet 8».I juni 2014 døde han, 91 år gammel.


Peder Ramsud ble født i Fåberg og vokste opp i Biri. Som 16-åring begynte han på Viken folkehøyskole, og gikk deretter på indremisjonens bibelskole og predikantkurs. I 1941 begynte han å reise som emmisær, og hadde dette som yrke fram til 1957. Han var kjent som en dyktig predikant, med evne til gode og sterke formuleringer. Han kunne nok bli oppfattet som litt av en «svovelpredikant», men mange ble omvendt i møtene hans og har vært med på å prege indremisjonsarbeidet i Oppland helt fram til våre dager.
Da han sluttet han å reise som forkynner, var det fordi han, ifølge ham selv, var utslitt. Siden har han, så vidt vites, ikke deltatt i kristent arbeid.

Kunstner
Peder Ramsrud er en allsidig begavet mann med kunstneriske evner. Disse har han vist på forskjellige måter, blant annet gjennom tegning og maling. Det fortelles at teatersjef Bjørn Bjørnsson var meget begeistret for en tegning Ramsrud hadde laget av hans far, dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnsson.
Så sent som da han var 85 år, hadde Ramsrud to utstillinger med egne bilder.
Da han sluttet som predikant, forsørget Ramsrud sin familie som kunstmaler en periode, før han begynte i forsikringsbransjen. Denne karrieren avsluttet han som assurandør i Storebrand i 1989, samme år som han ble valgt inn på Stortinget.
Peder Ramsruds far hadde vært lokalpolitiker for Kristelig Folkeparti, men da sønnen engasjerte seg i politisk arbeid, var det i det som da het Anders Langes Parti. I 1979 ble han valgt inn i kommunestyret i Østre Toten, og fra 1981 møtte han også i Oppland fylkesting. Så sent som fram til 2011 var han varamedlem til kommunestyret i Østre Toten.
Skribent
Peder Ramsrud har også skrevet både sanger, dikt og betraktninger. Mange av betraktningene ble gitt ut som «traktater» - små pamfletter som ble delt ut til forbipasserende eller distribuert på andre måter. Under krigen grep det nazistiske presseforbundet inn overfor menighetsbladet på Gjøvik etter at dette hadde hatt et dikt av Ramsrud på trykk. Her het det i en strofe at «For vår Frelser har ennå Israel kjær».
I 1953 ga han ut boka «Vekkelse» på Indremisjonsforlaget. Her heter det i det første kapitlet, som har overskriften «Vi venter vekkelse»: «Vekkelse! – Bare navnet har en egen forunderlig klang for et menneske som er frelst og født på ny. Vekkelse! – De gamle troendes øyne begynner å stråle. Minnene fra gamle dagers åndelige vårvær begynner å stråle.» (…) «Men kan vi vente vekkelse i dag? Eller er vekkelsenes tid forbi? Jeg vil svare: Vi ikke bare kan, vi skal vente vekkelse. Er vekkelsens tid forbi, så er kristendommens tid forbi.»
Boka, som er på drøyt 50 sider, er dels et personlig vitnesbyrd, dels en drøfting av metoder og strategier i vekkelsesarbeidet, skrevet av en 30-åring som allerede var en erfaren vekkelsespredikant.

«I romerbrevet åtte»
Av sangtekstene hans, er «I romerbrevet åtte» den mest kjente. Den har vært mye brukt på norske bedehus og i vekkelsesmøter, og er spilt inn på plate flere ganger, blant annet av duoen «Egil & Arne» (Solheim og Gundersen).
Sjangermessig er «I romerbrevet åtte» en vise, med klare trekk fra de gamle skillingsvisene når det gjelder oppbygging og innhold. Teksten er en fortelling som gjennom seks vers skildrer sangerens vandring fra «barndomshjemmet» i Romerbrevet åtte, via ulike andre botilbud, og tilbake til utgangspunktet, nemlig budskapet om at «Så er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus». Metaforbruken er konsekvent, og kan også minne om John Bunyans klassiker «Pilegrims vandring».

Sangteksten:
I Romerbrevet åtte

I Romerbrevet åtte jeg bor på nummer en,
Jeg bodde der som liten, nå er jeg der igjen.
I mellomtiden har jeg dessverre flakket om
Og bodd på mangt elendig, ja, bent ut simpelt rom.

Først var jeg ganske lenge i lystens pensjonat,
Og bar meg som jeg ville i mine synder at.
Jeg likte meg så tålig en ganske liten stund.
Men helt forskrekket ble jeg da jeg så husets grunn.

Jeg flyttet med det samme – å, lykkelige dag,
for snart vil huset falle med dunder og med brak.
Det stod jo helt på skrenten til satans svovelsjø,
Så de som bor i lysten er snart i evig død.

Så banket jeg på porten til rikdommens palass,
men fikk dessverre svaret at der var ikke plass.
Jeg måtte ligge tue i fra den samme kveld,
Så aldri mere gjester jeg rikdommens hotell.

Så drog jeg neste morgen til ærens høye hus,
Hvor store ånder lever sitt liv i sus og dus.
Men der var jeg for liten, der slapp jeg ikke inn,
så aldri mer jeg prøver å bestige ærens tind.

Men – så kom jeg til å minnes min barndom lys og glad,
Og hjemme der på haugen som heter Golgata.
Så flyttet jeg tilbake – der fant mitt hjerte ro.
I Romerbrevet åtte, ja der er godt å bo.

Tekst: Peder I. Ramsrud

3 kommentarer:

Klaus Dahl sa...

Tak for en spændende biografi!

Er det dit indtryk, at Peder Ramsrud bevarede sin kristne tro, også efter at han sluttede som prædikant?

På forhånd tak!

Mvh.
Klaus Dahl

Nils-Petter Enstad sa...

Han var i hvert fall veldig lavmælt når det gjaldt troen de siste 50 årene han levde.

Klaus Dahl sa...

Tak for dit svar, Nils-Petter!

Jeg har været vældig glad for at læse hans bog "Vekkelse". Der er så meget godt at hente i den, synes jeg. Så det er jo trist, at han blev så lavmældt om troen på Jesus. Men når alt kommer til alt, er det jo kun Gud, der kender hjerterne.

De bedste hilsener fra
Klaus